En vakker dag i våres ble jeg oppringt om jeg ville stille som kandidat til menighetsrådet i Oslo Domkirke.
Jeg er i en fase i livet hvor jeg sier ja til alle som vil ha meg – for det første. Men viktigere enn som så – jeg er kirkegjenger, hverdagstroende og mer enn vanlig opptatt av byens egen katedral – Oslo Domkirke. Så jeg takket stolt ja til forespørselen og tenkte vel ikke mer over hvor seriøst det ville bli . Jeg har vært nominert før i en mindre menighet der jeg bor og endte da som siste varamann likegodt. Å komme til nytte i menighetsrådet for selveste Domkirken i konkurranse med sikkert en rekke kvalifiserte kandidater, anså jeg for egen del som noe perifert. Innledningsvis. Så jeg la meg i ventemodus.
Men så nærmet det seg valg. Jeg fikk tilsendt generell informasjon, men fra Domkirken var det riktig så tyst. Omsider kom det forespørsel om saker jeg trodde jeg ville engasjere meg for og hvorfor – noe jeg straks bidro med svar om – i all ensomhet og enkelhet. Tilbakemelding kom på e-post. Og så om hvor jeg kunne avgi stemme og når. Det har vært alt – så langt.
La meg ile til ; vi vet alle at Domkirken i sommer har hatt uendelig meget å administrere omkring 22.juli-katastrofen. Den imponerende innsats som alle fra biskop til presteskap, alle tilhørige av alle slag døgnkontinuerlig leverte disse ukene – det er klinkende klart da at kirkevalget måtte stå på venteliste over gjøremål til det nærmest var i siste liten. Jeg anklager overhode ikke Domkirken selv.
Nå viser det seg ved dypdykking at mangfoldige kirker i det ganske land fikk sitt å stri med etter 22.juli. De rammede var bosatt spredt omkring og trengte kirkehusets omsorg og hjelp. Så det var langt fra bare oss i randsonen av Oslo Domkirke som merket saksprioriteringen.
I tillegg kommer det faktum at valgkampen dette året ble snøret sammen i tid slik at det ble hard kamp om oppmerksomhet i media de korte ukene før stemmedag. Hva som fanget forsider og hvilke kandidater for hva og hvor som fikk lyskastere og spaltemetre – se det ble trangt og hardt om plassen.
Kirkevalget går nå i tillegg på et slags eget spor for seg. Kommunevalg og fylkesvalg ( det er nå også en statshemmelighet ! ) skal i utgangspunkt handle om kilometre med vei, skolebygg og sykesenger og penger til all verden. Men personfokuseringen omkring kandidater være seg Fabian her og Hareide der, Kristin og Jens, Erna og Siv – det fyller laglig og lettvint tabloidsider og tabloid-seter . Igjen blir kirkevalg verken en kampsak eller en salgssak og derfor heller ikke et tema, rett og slett.
Kirkevalget kunne kanskje mer dreiet seg om kandidater som Edward Hoem eller lignende kraftpersoner i øvrige kirkesogn landet rundt som er på valg til menighetsråd . Da kunne man håpet på innslag i TV eller debatt i radio. Statsråd Rigmor Åserud fortalte meg på P2 en tidlig morgenstund at vi som var kandidater til menighetsråd , vi måtte selv drive valgklamp. Jeg kunne ikke sitte rolig å vente på drahjelp fra kirken vår, hevdet hun. Der fikk jeg den, tenkte jeg og herved blogger jeg ivei. Men mitt anliggende er ikke min person i den sammenheng, men at kirken – i dette tilfelle Oslo Domkirke – får valgte representanter til å ta løft i og for Vårherres hus og hans gjerning på jord sammen med presteskap og bisperåd. Vi er et kristen land med røtter og tradisjon i møte med en ny tid hvor alle gode krefter for menneskeheten må stå sammen.
I sommer har vi fått dokumentert at i redselstider og angst søkte den vanlige kvinne og mann seg umiddelbart inn i kirkerommet. Uten Kirkeråd eller Bisperåd , uten valg eller kamp eller kandidatur fra noen av oss. Så er da likevel ikke kirkevalg en statshemmelighet blandt folk flest? Kanskje bare i media?