Vårsolen varmer en mandagsmorgen i april. Men radio-nyhetene bringer kuldesjokk; – kirken i Porsgrunn har brent ned i løpet av natten. Presten greier ikke å holde tilbake alvor og sorg med sine kommentarer. En almenn-nabo-mann forteller om den forskrekkelige varmen fra ilden som fortærte det 250 årgamle gudshus rett foran øynene hans. Unge elever skulle idag ha besøkt kirken sin, konfirmasjonen stod for døren, og kirken var gjort rede for den store påske-høytid. Alt var ødelagt. Kirken var totalt nedbrent.
Kirker kan selvsagt bygges på nytt som ethvert bygg. (Det er så mye spennende arkitektur her i verden! ) Et historisk samlingssted er ikke der lengre. Men kirkebrann er ikke som andre branner. Det hellige hus treffes av en katastrofe. Slikt skaper sorg, men ikke vanlig sorg. Det kjennes skakende og alvorlig som om vi blir minnet om bibelsk fordømmelse og djelvelsk forbannelse. Og dersom en kirkebrann er påsatt, blir denne følelsen ekstra påtrengende. I reportasje-sammenheng nå i morgentimene hører vi på stemmene til de i Porsgrunn som uttaler seg – og sandelig også på journalistene selv – at brannen i byen handler om noe dypt skakende, mer enn om ødeleggelse av øvrige bygg i samfunnet der nede.
Det er ord og begreper idagens virkelighet som er ute av drift, som vi unngår og som kanskje ikke folk orker å benytte seg av. DET HELLIGE er et slikt ord. (Andre nevnt i forbifarten er dannelse og forpliktelse, trofasthet og solidaritet.)
Aftenpostens kommentar idag er fra Kirkemøtet i Tønsberg som har vært avholdt i disse dager. Dag Kullerud ,journalisten, har som poeng for artikkelen at kirken skal være som en scene – også – med de beste og største aktører til å formidle budskapet ved de store anledninger i vårt menneskelige liv. Det er all grunn til å ikke å undervurdere denne formidlingsrollen, mener Kullerud, slik at kirken kan komme nær oss og forsterke vårt forhold. Kullerud trekker frem enkeltpersoner innenfor presteskapet med stor scenisk kraft og nevner biskop Stålsett og biskop Rosemarie Køhn. Da Wenche Foss ble begravet, opplevde tusener av oss hvordan en kirkelig handling ble en storartet scenisk forestilling ikke minst ved biskopens gjeninntreden som aktør og formidler av Guds ord, men også ritualet og øvrige innslag ved bisettelsen i Oslo Domkirke.
Men hva var det hellige i denne sammenhengen? En rik kunstnerisk personlighet, en folkekjær kvinne, men også en fetert teaterdiva hadde satt sin egen dramaturgi for anledningen. Hele begivenheten kunne ha blitt et eneste scenarie av kjendiseri og underholdningsspetakkel. Men fordi Wenche Foss var et troende, klokt og verdig menneske på vår jord, ble hele den kirkelig handling et møte med DET HELLIGE. Jeg hadde ønsket at flere av hennes sørgende venner og bekjente hadde sterkere kommentert det viktige poeng ved den vakre handling de hadde overvært, mer enn hyllesten, sorgen og takken til Wenche Foss personlig.
For det var i Guds hus man hadde vært samlet. Som ved den grufulle brannen idag i Porsgrunn, som ved bisettelsen av en storartet personlighet og kunstner – KIRKEN er hellig. Den skal være en scene som får oss i bønn og i takk og i nærhet til Vårherre. Den skal gi oss rommet vi går inn i som ikke er Folkets Hus eller Konserthus eller en forsamlingssal – rommet er HELLIG. Det er vigslet. Det rommet er Vårherre.
Så kan vi som på Kirkemøtet forhandle, diskutere, bedrive ord og for all del debattere samfunnsrolle og tariff. Og det som vanskeligere er, homofili og stat og privat. Vi vanlig folk som går til vår kirke både titt og ofte, i hvert fall til jul og ved barnedåp, vi kan gremmes og forarges over presteskap og dårskap, salmer vi ikke kan synge og stensiler med forsøks-innslag som forvirrer. Og det sørgelige faktum at kirkedøren ikke er åpen, bare nå og da og søndag kl. 11.
Vel kan vi ønske oss biskoper som løfter ånd og sannhet, som samler og forener. Men først og fremst bør alle vi hundre tusen som ellers er praktiserende kulturmennesker med opera og billedgallerier, teater og kino og som leser bøker i bøtter og spann – vi bør like naturlig gå til søndagsgudstjeneste, ha vår kirkegang. Her skryter alle vi av å oppsøke kirken hver eneste gang vi er i Roma. Vi setter oss gjerne i kirkerommet i Paris. Men her hjemme der vi bor og i det samfunnet vi hører til, trofast og trutt gå til gudstjeneste enten i sognet eller rundt hjørnet – se det har vi nesten glemt poenget ved. Det er liksom ikke så kulturelt?!!
Det ryker fra brannruinene i Porsgrunn. Vel kan vi gå ut i skogen. Vel kan vi møtes på torget. Eller i teatret. Wenche Foss mente det ikke var så nøye om Vårherre var i himmelen. Men vi finner ham i kirken. Det visste hun. Og derfor hun inviterte hun oss inn.