Skolefolk av alle slag diskuterer om kirken skal samle elever og lærere til avslutnings-seremoni til jul. Politikere hiver seg på og mener både og. Vi lever i et mangfold av tro og tvil. Skolen har elever og lærere som har ulik tro og tilhørighet, skikk og bruk hva gjelder jul eller ikke-jul.Vi skal ha respekt, toleranse, valgfrihet for hverandre og for kulturtradisjon av ymse slag.
På svensk Tv møttes skoleminister med humanistleder og debatterte nettopp dette. De var begge milde i formen og sannelig like milde i sak. Og godt var vel det.
Men kirken selv bør ikke hviske seg ut i utflytende velbehag. Kirken er et gammelt hus, men fremfor alt er kirken GUDS hus. Det er et hellig hus. Et signet rom. Vi går til kirke for å synge salmer, for å høre presten, for å be vår bønn, tenne lys. Men alt dette kan vi gjøre hvor som helst – egentlig – i skogen, på torget, i privatbolig og samlingssal på skolen. Det er til og med noen som vier seg i telefonkiosk! Men vi går til kirken fordi der møter vi Gud. Vi er i hans rom. Det er den store forskjellen.
Derfor kan ikke den svenske humanist-leder i all sin toleranse få lov til å samle skolens lærere og elever til avslutning i kirken for å synge sammen allmenn-sanger, holde taler og være samlet og ha avslutningsønsker for alle og enhver med fred og forsoning på jord og SAMTIDIG forlange fravær av prest i skrud og kristendom i ritualene. I Utgangspunktet er denne samværsform til jul som til sommer glimrende på alle måter BORTSETT fra at det ikke kan holdes under kirkevelvet i et hellig rom. Der SKAL man prise Herren! Jesus selv jaget kremmere ut av templet.
På radio i disse førjulstider hører jeg i bakgrunnen Kokken Stiansen entusiastisk legge ut om alle viktige ritualene omkring mat og matlaging og samling rundt bord ikke minst i julen. Han understreker både sjelebot og stråleglans i øyne som i mage. Fellesskap og delaktighet og generøsitet er hva han prediker. Som Kokk.
Han er god, troverdig og markant. Maten er viktig, bevare oss vel. Men vi lever da ikke av mat alene? Mye tyder på at vi lever nettopp i slike tider.
Det er opp til kirkens egne tjenere av all rang og verdighet lede oss alle inn i Guds hus. Ikke for å påtvinge noen noe som helst. Men skape undring og høytid og sann dramaturgi med sterke ritualer og stor skjønnhet og gjerne historisk preg. Barn og voksne fengsles til alle tider av slikt. Vår norske kirke har sine katedraler av ulik karakter og storhet. Vi er hundretusen som går til kirken fordi vi tror, vil tro og søker tro.
Noen mener vi finner troen i naturen. Noen i barneøyne og hånden vi holder i. Noen i stillheten og kunsten.
Så roter vi rundt i livene våre. Julen er en kristen høytid. Kirken er Det Hellig Hus. Det skal skolen lære sine elever og lærere med. Så får vi håpe de samles under kirke-velvet og ved jule-krybben.
God jul .