Hvor går kino-Oslo? Filmens Hus hadde satt seg stevne. Der var alt folket – noen fra dengang da, men flest og mest fra dagen idag . I panelet satt menn med fremtiden i sine hender – pluss Nina som bryr seg , nå som alltid, som filmkunstner.
Selv ville jeg som avgått,bare sitte å sjekke om arven etter meg og mitt ville bli forvaltet eller forkastet. Å være kjærring i hornet hengende på veggen, og komme som røst fra graven, stod meg imot. Så jeg satte meg ned blandt mengden og lyttet. Har man nedlagt et helt voksen-liv til byen, til kinokultur og filmkunst, er man aldri helt ferdig med fortiden. Det sitter hardt i. Jeg kjente et snev av melankoli, blandet med nyskjerrighet og tilbaketrengt iver etter å delta. Men også en ( liten ) lettelse over å slippe, kunne gi blaffen.
Avgåtte sjefer som ustoppelig ønsker å forlenge seg i yrkessammenheng, er patetisk. På sterk oppfordring fra folk og land og media blir man tidvis fristet over evne til å smelle til med velmente råd eller sure oppstøt – alt ettersom. Jeg vet ikke om noen andre enn Kåre Willoch som imponerende ellegant og klokt har greid det kunststykke å stige i aktelse og respekt og popularitet som samfunnsdebattant og politiker i «et liv etter døden.» Alle vi andre er forbi, rett og slett.
Det er så mye film å se! Døgnet rundt, på alle skjermer og på kanaler, DVD meg her og satelitt meg der. Vi laster ned og slurper i oss. Vi kan bli stapp-mette av levende bilder . I gamle dager strømmet man til kinoen for å se spillefilm. Dokumentar gikk man på Filmavisen for å oppleve. Nå er det heldigvis TV for denslags, skjønt også kinolerretet frister med kunstnerisk virkelighetsskildring og samtidsdokumentasjon. Nå strømmer det på i kinohus og i kjøpesentra. Selv poppkorn er blitt av-ideologisert , hørte vi fra panelet.
Hva skal vi så på kino å gjøre?
Det sosiale ellement i bytilværelsen blir viktigere og viktigere. Vi vil være SAMMEN om film som flukt, drømm, skrekk og latter i et mørkt fellesrom for en 2 timers reise til en annen verden, andre mennesker, andre himler. Kunst er best på kino.
Kinokultur er ikke kiosk-kultur, ei heller bar eller kafe-kultur. Kino er å lede folk inn i fristelse mot FILMEN – det er reisens mål og mening.
Hollywood kan greie seg selv. Bestselgeren og «kommersen» går av egen kraft, være seg norsk eller utenlandsk fra.
DEN ANDRE FILMEN -( ikke kall den smal, ikke vanskelig, ikke sær) – er den store utfordringen. DEN ANDRE FILMEN er den som IKKE går av seg selv. Den som de MANGE vil elske hvis den selges av kompetansen, av entusiaster, av vertsfolk som gir identifikasjon BÅDE til filmkunst,til publikum, til kinohuset. Og som er der i gode som onde dager, i hverdag som i fest. Vi forlater vår egen kos og flatskjerm der hjemme når vi både kan ønske fellesskap med andre, men også fordi VERTSKAPET er der for oss og med oss.
Når man som i Oslo har et kinoselskap som tilhører byen og fellesskapet, er det en forpliktelse å tjene penger, selvsagt, men også å skape mangfold for folk flest, ikke for folk med spesiell interesse. Å melde seg inn i klubber på kryss og tvers, festivaler og treff – det greier vi selv. Men å løfte opp og frem verdifull film, anderledes film, fra en verden ut over Hollywood, for barn som ung og voksen – DET må være en fellesoppgave fra et kommunalt felleseie.
Se – der kunne jeg ikke dy meg.! Nå mente jeg nok engang – jeg som hadde bestemt meg for å holde tyst.
Men jeg greide det i forsamlingen i Filmens Hus.