Var det ikke Per Fuggeli som mente vi burde holde oss til flokken, tilhøre noen og bidra til fellesskap. Det var før det og ikke nå.
Telenorsjefen Sigve Brekke står ellevilt frem på twitter og på nyhetene og legger frem fremtidsplanene for sitt internasjonale konsern. Han har funnet ut at den nye måten å jobbe på er FLEKSIBITET. Det nye er at vi skal kunne velge hjemmekontor og jobbkontor – vi skal få være langt mer individualister. Nå skal vi få legge vår egen arbeidsplan som passer oss best – den enkelte av oss. Telenor var først i å innføre åpent kontorlandskap. Nå er de der igjen – vi skal få fritt velge, må vite. Noen dager hjemme – andre dager innom kontoret.
Jeg tror ikke på det, jeg. Jeg tror at jobben er best på jobben ( skolen er best på skolen) . jeg tror på å tilhøre det forpliktende felleskap i bedriften, i butikken, i departementet, i helseinstitusjon – være der sammen, ha noen som venter, ha noe å dra avgårde til. Hjemmefra!
Sigve Brekke snakker ikke om pensjonistene eller de som snart skal /må pensjonere seg. Han nevner de travle, stressede småbarnsforeldre, de som farer avgårde på sykkel lang Frognerstranden, som må innom treningssentra og som må administrere neste vennetreff . Og sliter med å få logistikken til å gå ihop. Det er alvor. Det er ikke noe nytt, heller.
Men hvis han vil vite mer om hva jobben betyr for folk flest, bør han nettopp snakke med de eldre i arbeidslivet. Som gruer seg for å ikke lengre gå til jobben, men som skal resten av livet være hjemme å kose seg.
Takk og lov har flere innen næringsliv påpekt at det slett ikke er så effektivt eller lønnsomt å ha en arbeidsstokk med hjemmekontor. Både blir det visstnok dyrere og dessuten blir det forsikringsmessig skummelt å ha folk på jobb hjemme med eventuell skader og belastninger. Og gudene vet om det ikke skaper sosiale skjevheter da det ikke er så enkelt for alle og enhver å ha bolig med mor eller far eller begge på egnet rom og plass og all verdens hjelpemidler. Pluss ungdommer og barn som lever i hjemmet – de også!
Telenor har sikkert forsket på telenorvis i lengre tid om disse dynamiske fremskritt. Men fikk selvfølgelig skyvehjelp av corona-krisen hvor arbeidslivet på imponerende vis MÅTTE omstille seg . Skoler stengte.Flyene stod på bakken. Møter ble avlyst. Bedrifter gikk på nødbluss. Folk fant kreative løsninger tross stillhet og taushet. Jobbet gjorde de på skjerm og mobil fra kjøkkenbenken og sengerum. Det var en seier for teknologi – ikke minst.
Telenor så at tiden var inne! Nå slo Sigve Brekke til.!
Som kinodame etter 25 lykkelige år er det ikke en dag hvor jeg fortsatt savner jobben. Dvs mine kollegaer . ( ikke coronastengte kinoer eller hetebølge!) Jeg savner å stå opp om morgen og ha en plass som venter meg, noen som er avhengig av meg – rett og slett mening i hverdagen.
Jeg tror at de fleste av oss er enkle mennesker i denne sammenheng. Vi trenger hverandre. Vi trenger » rekkverk » å holde oss i. Rutiner. Hverdag. Vi er ikke større.
Men mest av alt ønsker vi å sitte på tribunen å heie, ta bølgen i jubel når bedriften lykkes og resultatene kommer inn, Kjenne på TILHØRIGHET. Det er noe skremmende med all denne individualismen og egennytten.
Akk ja – Per Fugelli er død.
Telenor lenge leve!