Fra filmen ROSENS NAVN husker man scenen hvor den intellektuelle,svaksynte middelaldermunk Sean Connary fikk på seg briller for første gang. Det var noen store «hestebriller» med digre glass innrammet i tre. Rene miraklet, selvsagt.
Videre husker man plutselig også en filmscene hvor de aldrende astronauter i filmen SPACE COWBOYS med Clint Eastwood i spissen må ta en synstest for å få klarsignal for romferd. De må alle lese bokstavene på tavlen, der borte, og den siste av de 4 eldre helter klarer å pugge alle linjene slik at han kan ramse opp samtlige og få bestått prøve, nærsynt som han jo var blitt. Men ellers i topp form.
Merkunderlig hvordan slike små filmscener fra år tilbake plutselig dukker opp der man setter seg ned hos både optiker og så øyenlegen for å sjekke sitt alderdommelige syn.
For briller må man ha! Plutslig kommer det til en at man gnir seg stadig mer i øynene mot kveld, at man pusser brilleglassene gjentatte ganger, at fjernsynsskjermen har da veldig liten skrift der nede! Siden det har gått noen år siden sist man testet seg og kjøpte seg sine siste-mote-lese-briller, og siden alderen også gjør seg gjeldene både oppe og nede, tenker man javel – tid for ny justering.
Imponerende instrumenter møter hake og panne og dermed øynene. Man stirrer på forunderlige prikker og kryss, streker og kjegler, blunker og stirrer for så endelig å lese bokstaver som blir mindre og mindre jo lengre ned man ser på lysplakaten langt der borte. Optiker- kvinnen kommer med oppmuntrende tilrop underveis så man senker skuldre og tar frimodig sats, linje for linje.
Konklusjonen var at også øyenlege bør konsulteres. Takk og lov finnes det hurtigarbeidende klinikker for denslags rett rundt hjørnet. Dyrt og deilig, riktignok. Men siden det faktisk var skjedd en synsforstyrrelse på noen små grader opp og muligens grå stær, så dro man avsted, fikk time umiddelbart.
Igjen satt man med hake og panne og stirret inn i lysende maskinkorrektur av seg selv som syns-tester. For å få store pupiller, fikk man dråper som visstnok virket. Opp mot tannlegebehandling nylig, var jo dette bare enkel morro. Igjen måtte man lese bokstavene som man burde ha lært seg utenatt, husket man plutselig, men heldigvis var resultatet tilnærmet tilfredstillende. Man slapp med skrekken og sjekken, der man tårevåt og sviende tastet seg farvel uten operasjon, men med ordre om brille-oppdatering.
Siden man ennå ikke har sluttet å være snobbete og kresen i både klær og ditto, blir nye briller skrekkelig dyrt. Og deilig. Man må både ha progressive utebriller med innlagt sollysdemping og lesebriller- viktig estetiske valg, må vite, som skal kle en godt voksen dame.
Optiker er godt å ha. Etter iherdig fellesinnsats med oppmuntrende tilrop fra øvrig kunder og betjening – man kan ikke helt vurdere seg selv – så fikk man omsidet tatt avgjørelser. Det ble verken diamantinnfatningsom Dame Edna eller Evba Joly-fargeglans, men noe mer i intellektuell retning – briller er jo for å lese bøker, må vite. Ikke for å kle seg moteriktig døgnet rundt.
Her er det Finn Schøll som leder ann, med rødfarget brille som matcher skjerf og skjorte. Ikke langt etter følger Navarsete som glitrer brillefin opp mot skinnende øredobber. Godt vi kan se muntre mennesker på vår vei mot egen alderdoms noe nedslående karaktertrekk – synet må hjelpes opp og frem.
Det ble dyr glede i novembermørket
vi vil se de brillene!