Det er ikke lenge siden den godt voksne og vakre Lise Fjeldstad, skuespillerinnen, stod frem for alt folket for å beskrive hvor vanskelig det var for henne og andre eldre å delta og beherske den digitale tilværelsen. Sånn til hverdags.
Lise og jeg er like gamle. Vi er begge klare som egg i hodet, vi har begge energi og livslyst til både å bo og virke i fellesrommet, være med å bidra. Kort sagt – vi verken sitter pal i kosestolen eller trenger til døgnhjelp i hverdagen. Vi greier det meste selv.
I 8 år var jeg styreleder i Seniornett. Det er en skole for eldre å lære seg å beherske nettet – mobil og PC og Mac. Dengang var vi bare i starten av den digitale bølge. Da dreide det seg først og fremst å kunne bruke nettbank og PC til mer enn å motta bilder fra barnebarna i Australia. Seniornett hadde kurs og opplegg landet rundt. Behovet var enormt.
Det er fortsatt enormt.
Selv er jeg råflink til å bruke alt digitalt. Podcast og blogg, samtlige plattformer, det meste av appen og kanaler på små og store skjermer.
Da Lise Fjeldstad beskrev sitt behov for hjelp, kjente jeg på hvor alvorlig situasjonen egentlig er. For hundre tusen eldre i det ganske land. Det kreves nå avstemning om Viken på nett, helse og strøm og skatt og reiser og corona- sertifikat. Det går ikke med et papirark i lommen. Alt og det meste er på nett.
Nå er det et faktum at det ligger i den menneskelige natur hos eldre folk at de både er langsommere ikke bare i kropp og hodet, men også i sjelen. Eldre mennesker vil tenke seg om før de går inn i det nye, de er skeptiske og tvilende. Ungt folk tror alt nytt er spennende og fremtid. Eldre tror ikke det. De vil ha tid til å fundere, tenke seg om.
Den digitale verden har ikke tid til å la oss vente. Bare mens jeg skriver dette, har noen funnet på en ny tast og dings og kanal. Det eldre menneske blir kastet ut av sentrifugalkraften – det går for fort!
Lise Fredstad kom med en ide at eldre måtte få hjemmehjelp til å bruke mobil og nett som ustoppelig blir nytt og vanskelig. På samme måte som eldre får kroppshjelp bør de få digitalhjelp.
Selv vet jeg at jeg ikke må be egne ungdommer om hjelp, men andres. De er både mer tålmodige og vennlige. Forsynet har gitt meg en ung Thomas som er selvlært digital ekspert og er blitt min stimulator og nødhjelper og venn.
Til slutt – jeg er pessimist hva gjelder alderdommen i den digitale revolusjon. Det kommer en fase hvor man rett og slett faller ut av tiden, den digitale tiden.
Det gjelder bare å henge med så lenge man har seg – før man blir innhentet. Da må man gå til boken – ikke den digitale, men den med stor skrift og stive permer.