HVORFRA SKAL HJELPEN KOMME?

Verden er seg ikke lik.

For egen del anser jeg USA og England som demokratier som ligger meg nærmest. I likhet med tusener av nordmenn har jeg sett i President Obama et forbilde av en statsmann. Han har gitt meg håp med sin begavelse både i form og innhold, sin energi og sin retorikk.  Hans menneskelige sider har vi  fått innblikk i når han er i nærkontakt ikke minst med kone og barn, som det heter, men også i omgang med folk flest – hvem nå det er –  på gaten, på puben, og ellers dypt seriøst søkende til kirke. Ikke siden John F Kennedy har jeg sett en større inspirerende kraft som statsleder i USA.

Nå holder han tydeligvis ikke mål, han heller. Hans lederkraft har ikke truffet verken Senat eller Kongress i å styre økonomien. Der bedriver de en fortvilt partipolitisk stammekrig til skade for millioner amerikanere og enda flere kloden rundt. Hans tale til folket om finanskrisen gadd børsen ikke bry seg om engang.

Idag leser vi at Obamas eneste allierte og venn er hunden. Og enda værre – hans opponenter er ikke det engang. Der leter de på roteloftet.

Jeg leser fast engelske aviser, ser fast SkyNews og BBC, følger enhver stor og viktig debatt i Underhuset, sitter klistret til poltiske konfrontasjoner og deltar nærmest personlig i engelske valg. Ikke har jeg sett seriøse og store varsler om det voldsomme opprør som nå finner sted i engelske storbyer. Opposisjonspartiet har i likhet med regjeringspartiene kranglet om skolereform, sosiale og økonomiske tiltak for å rette opp mangt og meget. Men den trykk-koker som i disse dager har eksplodert for våre øyne, har sjokkert også det politiske landskap på begge sider av benkeradene i Parlamentet.  Både Milliban fra Labour og statsminister Cameron er jo unge og lyttende og levende politikere som – i likhet med Obama – synes å ha både visjoner og begavelse. Men de dro på ferie, trodde Robert Murdoch hadde tatt støyten i rettsalen på flere måter, og ante ikke at hjemverdenen skulle plutselig stå i brann.

Nå sprøyter de med vannkanoner. Pøbel blir kallt hva de vitterlig er. Voldsforbrytere blir tatt med vold.  I  Egypts gater gikk hundre tusener til revolt mot undertrykkere nærmest i dannet lag sammenlignet med ungdom i det demokratiske England august 2011. Imorgen torsdag skal demokratiets katedral – Parlamentet – samles for å gi sin valgte regjering råd og dåd og styrke. Skal vi tro på det da?

Her hjemme lammes demokratiet av sjokk og sorg. Heldigvis er det tegn på styringskraft og sunnhet i fellesrommet vårt når man i hvertfall starter debatt om debatten. Vi har ledere som har opptrådd med stor og ekte verdighet i landets enorme tragedie. Vi har sett dem gråtende og lidende med fortvilte sørgende mennesker, med omsorg og kjærlighet slik som vi visste at de i likhet med alle anstendige folk,  ville  oppfører seg.

Men når så vi våre poltikere så nær oss sist? Når så vi dem på gater og streder, i kø og ved disken, sittende på benken, vente på folk bak skranken, delta i hverdagspraten med hvermannsen uten at det var regissert av Dagsnytt 18 eller Sommeråpent?

Selv var jeg folkevalgt i 8 år. Jeg føyk fra møte til møte, leste bunker av saker, tok imot både liten og stor i debatt og treff som alle var i streng regi av politikkens tunge egenkraft. Det var over 35 år siden.  Jeg fikk angst og gru etterhvert for å sitte som folkevalgt å styre et bysamfunn jeg visste mindre og mindre om. Jeg var jo sjeldnere og sjeldnere på gateplanet og i hverdagen der folk flest levde livene sine. Avstanden mellom oss politikere og borgerne kjente jeg på som fortvilt for stor for meg. Den vokste og vokste. Poltikk ble etterhvert en egen yrkesgren, en egen tungindustri. Jeg kjente jeg ikke dugde og avstod.

Vi får sleggekast av informasjon. Vi kan skrive og mene, lytte og lære, delta og si vår hjertens mening i små og store rom. På alle skjermer til alle tider kan vi følge med i alt som skjer kloden rundt ustoppelig og uopphørlig. Pressen er på plass. Kamera går. Politikere forfølges på alle kanaler og står til disposisjon døgnet rundt.

Likevel – hva er det som har gått så galt?  Hvorfra skal hjelpen komme?

 

 

 

 

 

 

10 kommentarer til «HVORFRA SKAL HJELPEN KOMME?»

  1. Hei! Kristine fra VG her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, kanskje poster jeg det på Facebookhttp://www.facebook.com/lesernesvg og twitter http://twitter.com/lesernesvg også 🙂

  2. Fantastisk blogg dette……det er bare å gi seg ende over! Det er en fryd å lese
    hennes kommentarer! Jeg er selv like keen på BBC World News og CNN!!

    Det er som hun skriver…..hvilke grep kan Obama ta????? Kan ikke
    klandre han for mye eller……men som de sier på BBC….han kan spare
    mye på å sende troppene hjem!!!

    Espen

  3. Det var klart fra foerste stund at Obama ikke kunne leve opp til forventningene. Og for aa vaere aerlig, saa var forventingene satt saa hoeyt at selv om det ble behandlet som Kristi gjenkomst, saa ville nok Vaar Herre slitt med aa leve opp til de skyhoeye forventningene.

    Naar det er sagt er det ingen tvil om at Obama’s mangel paa ledererfaring skimter godt gjennom. Med en teleprompter kan han vaere fantastisk, men uten den begynner han aa slite. 

    Allikevel er hans stoerste problem mangel paa innhold. En tale kan vaere inspirerende og flott, men det hjelper lite naar man i bunn og grunn ikke sier noen ting. Samtidig er det helt klart at han er livredd for aa ta en besltuning som kan vaere upopulaer, og venter heller til det er en klar konsensus foer en avgjoerelse blir tatt. Lederskap er ikke aa foelge meningsmaalinger som en vaerhane, det kreves ryggrad. Saa langt har Obama’s presidentskap ikke vaert stort mer enn en lang valgkamp.

    Republikanerene har et ferskt, sterkt mandat fra folket til aa kreve at USAs oekonomiske hus blir satt i stand. Ja, til og med uten skatteoekninger, men heller med skattereform.

    Det som skjer i USA og har faatt kraftig medvind de siste aarene etter den omstridte helsereformen er en kamp om hvilken kurs USA skal mot fremtiden. Demokratene og Obama oensker en kurs mot en stat som ligner paa de europeiske velferdsstatene med sterk sentralisert makt, mens Republikanere i oekende grad oensker en mindre stat basert paa de grunnleggende prinsippene som gjorde USA til et symbol paa frihet for hele verden.

    Resultatet av en velferdsstat gaatt av hengslene kan man se deler av i de forkastelige opptoeyene i England. 

    Max Hastings paapekte hovedproblemet i The Daily Mail igaar «the dependency culture is a tragedy for those who receive something for nothing.»
    http://www.dailymail.co.uk/debate/article-2024284/UK-riots-2011-Liberal-dogma-spawned-generation-brutalised-youths.html#ixzz1UgwGQVkw

    Ikke foer man forstaar at det kreves mer enn en sekk med penger for aa faa underklassen ut av en ond sirkel, kan man virkelig begynne aa ta store steg i riktig retning.

  4. Grei artikkel.
    «Likevel – hva er det som har gått så galt?  Hvorfra skal hjelpen komme?»

    Den økonomiske nedturen skyldes helt dypest sett menneskelig grådighet og dårlig moral hos noen mennesker. Det har fått enorme konsekvenser. Kanskje det ikke er noen vei utenom de trendene vi nå ser. Men vi kan rette blikket innover og se hva vi gjør med våre egne liv. Hvordan ønsker vi selv å leve?

  5. Ikke særlig imponert av Obama sett fra hans handlinger, han som mange andre presidenter er kjøpt og betalt av «finansverden» og de store «corporations», de få presidenter som har våget seg og stå mot disse organisasjoner som FED er blit drept, Lincoln, Kennedy som eksempler. Dessuten å kalle USA og England demokratiske må jeg bare le, (se bruk av Nato som et agressiv organ med Norge som løpegutt) hvis man ser på disse to lands utenrikspolitikk så de er ikka akkurat demokrati de forfekter. Men, mange vil tro at verden er rosenrødt, selvsagt påvirket hvilken privilegier disse har. Folk som har levd mesteparten av sitt liv med de beste fordeler og skummet fløten, ser egentlig kun «sin» verden.

Det er stengt for kommentarer.