HVORFOR MÅ DET VÆRE SÅ TRIST?

Jeg syklet avsted til stemmelokalet der jeg bor.  For hvert valg har det vært nytt sted.  Ett år var det i kirkestue, så i kirkekjeller, så i helsestasjon og nå i lydstudio og kino.  Det gjelder å lese hjemmeleksen på valgkortet for å vite hvor man i bydelen skal gjøre sin borgerplikt hvert år. Bydelen har intet naturlig samfunnshus, må vite, så derfor  roterende stemmested. Men en tidligere kinodame gledet seg til at et tradisjonelt kulturhus i strøket denne gang skulle høyne høytidligheten ved årets kommunevalg ved å la oss borgere få avgi vår stemme i slike lokaliteter.

Jeg tok feil. Det var så trist! Ute på gateplan i trang trafikk og fortau stod en simpel plakat og to vennlige kvinner i gule vester (som lignet trafikkpoliti-antrekk ) og viste vei. Ikke i foaje med lys og glans og glitter, nei, inn i trang bakgård for søppel og rot og inn mot scenegulvet foran lerret i kinoen.

Ikke var det pyntet med flagg. Ingen pent kledde valg-styre-ansvarlige som ønsket velkommen. Ingen blomster, intet som skapte høytid og demokratisk rettighet og alvor. Jeg lukket øynene for bedrøvelig kino-sal-syn, for jeg husket godt hvor vakker kinoen hadde vært i sin ( min ! ) tid med vegger med kunstnerisk verdifulle relieffer, med lysarmatur og ikke minst mørk mahognidører både bak og ved utgang.  Nå var det lydstudio-interiør med grå effektivitet både i seter og sal, kabler og ledninger mot regulerbar styrings-desk av både lyd og bilde.

Denslags melankolsk mimring får så være, men invadering av effektiv stemme-givnings-interiør med registrering, avlukke og stemmekasser – alt i plankelyst treverk og renspikket, hygiensk utformet informasjonsplakater –  fikk meg til å kjenne meg som borger i en avsides- liggende sovjetrussisk kommunalstat.  Grått og sammenrusket, taskete og trist. Gule tape-striper på respatex-gulv og i bakgårdstrang passasje understreket stemme-kveg-følelsen.

Det er valgdag og høytid selv om livet går sin travle mandags-gang.  Det flagges gjerne både offentlig og privat. Hvorfor skal da et stemmelokale  være så gjennombedrøvelig nakent og byråkratisk ribbet for verdig markering av vår dyrekjøpte demokratisk rettighet?

Vi som har et levet liv, husker hvordan de eldre i familien lærte oss å heise flagget, ta på pene klær, gjøre noe ekstra ut av kveldsmåltidet for å samles rundt radio . For ikke å snakke om å gå til venner og/ eller lokaliteter tilhørende det parti vi hørte hjemme i. I min ungdom var jeg med onkel og tante til  Akersgaten hvor vi stod foran avishusets enorme veggavis som ga løpende neonresultater fra valgnatten med tall og kommentarer. Tett i tett stod vi med alle slags parti-varianter i nervøst engasjement. Noen lunket stille hjem, andre fortsatte i full jubel – alt ettersom. Men det var et uforgemmelig fellesskap på tvers av parti-politikkens  stadig voksende egen-underholdnings-tilbud i egne hus med TV-overføring og kjendiseri. Antagelig som en siste stille rest av etterkrigstidens kollektive tiltakspakke.

Det er lenge siden, det! Som voksen kommunalpolitiker i 8 år var jeg selv i stemmestyret ved valg hvor vi både hadde høytidelig flaggheising, opplesning av valgloven, påpasselig antrukket i søndagsklær (  ??? ) og hvor vi alle passet på å være vennlig tilstede for alle og enhver. Vi var et slags vertskap – selvsagt uten politisk tilhørighet, men som tillitsmenn for borger av byen. Vi ryddet og passet opp og skapte en atmosfære av noe viktig og stort selv i det gråeste skole-aula-lokalet. Og utenfor på trappen stod parti-representanter med svære bannere skrått over jakke og frakk og tilbød sine lister. Allerede der var det varsel om hva som ventet av viktighet.

Det er september 2011. Landet er anderledes blitt med mer alvor og  med mer felleskap. Når hver enkelt av oss så får lov  å gå avsted for å avgjøre retning og fordeling av  den enorme rikdom vi i dette lille landet har fått og skapt – burde vi gjøre det med større stas og vakrere ansvarlighet .

Godt valg – uansett !

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer til «HVORFOR MÅ DET VÆRE SÅ TRIST?»

  1. Var visst flinkere i dala der jeg bor, det var pynta litt med blomster og flagget var oppe på valglokalet. Pent antrukket var de som viste vei… men vi kan kanskje lære litt av amerikanerne – en mer moderert utgave, de overdriver jo så det holder 🙂

Det er stengt for kommentarer.