Det er mange grunner for det.
Det sosiale aspekt ved kinobesøk er blitt viktigere. For vi kan spise film intravenøst på all verdens skjermer, små som store. Det investeres i flat-skjermer og lydanlegg i de tusen hjem. Vi kan laste ned, leie og kjøpe all den film vi bare orker. Behovet for levende bilder på lerret kan tilfredstilles til enhver tid både hist og her. Vi behøver ikke gå på kino for å se film, verken den nye eller den gamle.
HVorfor går vi så på kino? La oss slå fast; vi går ikke på kino for å lese bok. Vi går primært for å utfordre følelsene våre. Vi går for 2 timers flukt og eskapisme, bort fra hverdag og gråhet til drøm og fanteri, se på noe større og vakrere, interessantere,farligere, morsommere. Reise avsted til andre mennesker og andre verdener.
Innesluttet i kinomørket med filmen ikke bare foran øynene, men omringet og innesluttet opplever vi filmkunst og filmunderholdning som konsentrert og intens tilstedeværelse, nesten som hvile opp mot den rastløse tasting og prøving og feiling av film vi privat sapper oss igjennom.
Vel er det underlige mennesker rundt oss som spiser og drikker og prater. Det hender vi angrer på å delta i fellesskapet av bare ergrelse over forstyrrelser fra naboskap på benkeraden.
Men vi har lært å velge tid og sted, film og kino. Det er lov å gå på kino for uforpliktende tull og tøys, stappe popkorn og snop i ansiktene, juble og tøyse seg igjennom forestillingen. Men takk og lov er det tilbud av film som gir total, konsentrert stillhet hos samtlige i salen. Den intense samhøring med andre mennesker overfor seriøs filmkunst i stummende mørk sal med levende vibrasjoner av gys og av latter, sentimental rørelse og intens romantikk – ingen steder i kulturverdenen kan måle seg med dette som fellesskapsopplevelse der og da.
Gjennom et langt kinodame-liv har jeg hatt den lykke i livet å studere tusenvis av film i møte med hundretusenvis av publikummere. All slags film for all slags folk i små og store saler. Jeg har programmert, jeg har stått på løper, ved kontroll og sittet i kasse, diskutert og debattert, fått jubel og juling både internt og » i vinden». I gode og onde dager har jeg sittet bak der i salen for å kjenne på samhøringen mellom lerret og sal, mellom filmen og menneskene.
Jeg trodde jeg visste hvorfor og hvordan inntil jeg for få uker siden leste i Sunday Times en notis om en forsker – Paul J. Zak som er sjef for Center For Neuroeconomic Studies i California – som påpeker at det er naturlig for oss å tiltrekkes og reagere på den ulykkelige effekt fra tragiske, romantiske filmer. Mr. Zak hevder at følelesmessige, sterkt engasjerende filmer påvirker hjernen vår til å utløse kroppens oxytocin – den kjemiske base for empati!!! Å se slike filmer får oss til å kjenne oss nærmere menneskene rundt oss.
Videre forklarer Mr. Zak at mennesker trenger nærhet og kontakt, og det er hjernen vår som setter oss i stand til og avgjør faktisk vår evne til å oppnå og lykkes med dette! Kontakt med karakterene i film eller med levende mennesker i virkeligheten viser seg, i følge forskeren, å bli utviklet på samme måte, likt i hjernene våre. Dette er grunnen til at vi alltid, igjen og igjen, kommer tilbake til kinoen for å se tragiske og triste filmer.
De sunneste, de beste – favorittene i oxytocin-stimulerende filmer er de som ikke minst skildrer barn og ungdom som lider og dør. Disse tragediene er jo hva vi alle frykter mest her livet og som vi i tillegg finner uhyrlige og grusomt urettferdige. Av filmtitler som kan nevnes som eksempler på dette er TITANIC og GHOST. Til høsten kommer filmen ONE DAY av Lone Sherfig ( bygget på kjent roman!) som vil bli en formidabel følelses-opplevelse – i følge Sunday Times.
Konklusjon; – å se tragisk film gjør oss lykkelig ! For lykke er å leve med andre mennesker. Tragisk film minner oss om det!
Ante jeg det ikke!