HVORFOR DANSET IKKE VI?

«Vi har ikke dans på våre møter. Derimot har vi foredrag av Sjur Lindebrække» Slik lød invitasjonen fra DKSF til oss nye og unge studenter som ville søke politisk miljø i en konservativ forening på 50-60-tallet. Jeg meldte meg – antagelig var det humoren som forførte meg. ( Selv om jeg alltid har ment at vi danser for lite )

Vi hadde forbilder den gang. Sjur var en karismatisk Høyreleder. Han nedsatte Politisk Råd hvor jeg stiftet Feministgruppen – et råd av 20 kvinner som skulle utforme høyrefeminisme, levere en innstilling og oppløse oss selv deretter.

I tidligere tider var vi brennende opptatt av ideer, av visjoner, av å få   et mangfoldig og rettferdig samfunn med VALGMULIGHETER . Minerva-gruppen preget vår ungdomstid. Studentersamfunnet hadde et lysende og spenstig fellesrom hvor venstre og høyresiden stortrivdes med og mot hverandre. For et intellektuelt forum med gjester som biskoper, forfattere, samfunnstopper av ulik høyde!

Jeg har tenkt mye på hvordan dagens politisk ungdomskultur nå fremstår. Jeg er skremt og skuffet  over hva som avdekkes i mitt eget parti som i andres. Jeg har også prøvd å huske tilbake til den gang jeg var i ledelsen av såvel Sarpsborg som Østfold Unge Høyre. Kan ikke huske at det var dans der heller, jeg! Tror vi drakk øl.

Alt var slett ikke bedre før, tvert imot. Det var ALVOR fordi det IKKE var bra! På 1950-0g 60-tallet hadde vi unge veldig dårlig råd hvis vi ville skaffe oss utdannelse. Og det ville vi ! Og vi hadde faktisk en Verdenskrig tett bak oss. Vi hadde ikke ungdomsklubb eller foreninger hvor det med alkohol var greit, alminnelig og i fri, billig flyt .Bare tenk på idrettsutstyr med snabelskøyter og treski. Vi måtte være nøysomme.  Vi var ikke så stappmette av velstand som ungt folk – og vi eldre også – er idag.

Har vi blitt for fete om hjerterøttene?

Viktig er å notere seg at i vår tid er politikk blitt en yrkesvei. Unge mennesker melder seg inn i politiske partier for å komme opp og videre – tror jeg.  Slikt tenkte vi aldri på. Vi ville løfte oss selv opp og inn i en stor fremtid med ideologier og ståsted og tilhørighet ikke bare i norsk virkelighet, men i en verden der ute som vi var sultne på. Vi hadde kun NRK, ikke CNN, ikke sosiale media, ikke internett og mobil.

Vi ville diskutere på ramme alvor og bli ledet og forført av poliske tenkere som ga oss perspektiv og  vyer.

Vi hadde ikke tid til dans.