Det er som å leve på en annen klode. Menneskeheten går med munnbind og har ikke ansikter. Ikke smiler vi til hverandre. Ikke kan vi hilse med et håndtrykk eller en klem. Flyplasser er som gedigne plattformer uten liv og røre. Trikk og buss og T-bane er nesten tomme. Bygater er uten rytme. Butikker er mørke og tomme. Kafeer har pakket vekk utemøbler. Blomsterbutikken er stengt. Ikke er det barnehyl fra skolegård eller barnehager. Ikke kommer noen bare innom.
Ellers er byens parker og strandpromenader fullt av folk på tur med hund, mer hund enn folk. Men alle glir forbi hverandre uten ansikter. Alle skulle vært på jobb eller til lunsj – det er jo mitt i uken!
Det er så rart. Skremmende og kaldt. Bare DAGSLYSET er normalt og løfterikt. Vi som har levet en lang stund og opplevd en hel verdenskrig – vi kjenner faktisk på at landet vårt er som lammet og okkupert. Det viktige livet har gått under jorden.
Men noe binder oss sammen, og det er den uopphørlige nyhetsstrømmen – NRK og TV2 – , regjering og helsemyndighetene. Det er pressekonferanser dag for dag. Vi sitter som fjetret og fyller dagen med siste nytt. Vi har full tillit og kjenner oss tryggere. Og vi er mektig imponert.
Men igjen – hva skjer med oss nå? Hva skjer med de unge, hva med skole og kunnskap , hva går tapt for barna ? Hva med den sosiale kondisjon både hos unge og voksne – for ikke å snakke om eldre. Og de svake i samfunnet. Og savnet etter filmen i kinomørket og fulle benkerader i Konserthuset og i Operaen. Vi har et liv foran skjermer av alle slag hvor vi på et vis både kan lytte og lære og vinke .fra skjerm til skjerm, frem og tilbake.
Som om det er det samme!!
Som yrkesaktiv vet jeg at hvis ikke jeg hadde hatt noen som venter, en jobb å gå til, kollegaer i glede og sorg når » butikken» hadde seire og nederlag. Jeg delte et ansvar og utfordringer i fellesskapet og i hverdagen. Uten dette menneskelige fellesskap – ja da hadde jeg ikke visst å komme meg ut av sengen. Både i skole og studier og arbeid har jeg vært et sosialt læremenneske . Jeg har gått på skole og universitet og lært lekser i fellesskap, ikke slukt ned i boken. Eller skjermen. Og min samfunnsjobb var et stort teamverk. Jobben er best på jobben. Som skole er best på skolen. ,
Det er et imponerende informasjonstrykk fra våre styresmakter. Men all korona-nytt er fakta, er tall og statistikk, tidsplaner , rapporter og åpen og ærlig tilstedeværelse. Økonomi og realpolitikk, næringsliv og medisin og helsevesen, skjelvende finanskurver.
Men hvor er den kulturelle og kunstneriske, filosofiske og verdiorienterte kompetansen? HVor er åndeligheten? I nettstedet «forskning. no» påpekes at følelser påvirker oss i vår oppfattelse av informasjon. Det er virkelig et relevant poeng .Vi drukner i informasjon mens vi gråter.
Vi er jo redde. Vi vet ikke hvor veien går, hvor vi står og hvor mye klokken er. Hvem og hvor er » de vise menn» ?