Joda – den er i gang, og reportasjer drypper inn om film og folk. Men som en varig merket kinodame med flerfoldige Cannes-besøk og med fortsatt en aldri avsluttet filminteresse i blodet, må jeg tillate meg å etterlyse spenstig kommentar, forførende analyse og en journalistisk heldekning av verdens viktigste og mest glamorøse kultur-begivenhet.
Det meste er blitt til blodfattige og kjedelige reportasje-innlegg i aviser. Utsendte skribenter sender hjem til oss korrekte og greie intervjuer og anmeldelser. Men hvor er perspektivene? Hvor er den gnistrende pennen og de profilerte, dristige sammenhengene, bakteppene?
Men plutselig ble det litt liv i spaltene! Tydelig hadde det for få dager tilbake blitt gjort en fellesavtale for norske journalister om samtidig intervju med Michael Douglas som spiller hovedrollen i filmen om Liberace i»Behind the Candelabra» av Steven Soderbergh – som kommer på norske kinoer i august. Filmen ble stor- lansert under filmfestivalen, selvsagt. Filmen har alle ingredienser av glans og glitter ,morsbinding, homofili og utsøkt ekstravaganse både i form og innhold. Den tragiske utlevering av den flamboyante pianist med kandelabre, smykker og pelsverk og som prøvde å tildekket et ruskete privatliv, gjorde filmen til stort drama. Matt Damon fremstiller Liberace’s elsker og gir nok en rolletolkning som befester hans brede og imponerende skuespillertallent. Toppen av det hele rapporteres det fra Cannes om Michael Douglas sitt personlig utleverende strupekreft-drama. Slikt skaper storoppslag av kjent Cannes-merke.
Nå er ikke en stjernefilm eller to fra filmfestivalen nok til å fange oppmerksomhet i dypere forstand.Begivenheten er noe langt mer og viktigere enn som så. Den er mega-stor som visning av verdens viktigste filmproduksjoner. Hele den globale industri møtes i Cannes under de ukene. Der kan man lese filmkunstens helsetilstand både i de indre og ytre organer. Finne ut hvorfra på kloden fremtidens historier og drama vil komme på lerretet. Studere finansielle strømninger i filmproduksjon, styrke og svakhet i formidling, i kommersialismen, i ultramoderne teknologi, og ikke minst den kunstneriske, kreative gjennomslagskraft som KINOFILMEN må ha i konkurranse med alle digitale flater og øvrig oppmerksomhetsindustri.
Cannes er stedet for dypdykk i vår samtid, av trender, mote, av politiske strømninger, av kulturelle styrkeforhold i de enkelte produksjonsland i øst som i vest. Hvorfra kommer de nye, de store fortellinger? Kommer de fra Kina? Er Vestens kunstneriske årer i ferd med å tørke?
Norske aviser, NRK og TV2 sendte tidligere storartede journalister og observatører til filmfestivalen i Cannes for daglig å rapportere hjem om alt som skjedde både på lerret og sal, på røde løpere, på Croissetten, på konferanser, på markedsplassen, i bakgater, på distribusjonskontorer, på lanserings-party, på eksklusive barer, i palmelunder hvor storfolk serverte storfolk, eller om bord på luksusbåter i havnen. Ikke minst ble den norske deltagelse målt av vårt pressekorps i styrkegrad, mer eller mindre, i møtet med den vidunderlige og konkurrerende virkelighet som tross alt filmkunsten og kinokulturen alltid befinner seg i.
De store mediehus sendte sine beste folk, sine beste penner, sine beste stemmer. Sammen og- særlig hver for seg – hadde de i tillegg en kompetanse som var grunnfestet. De kunne Cannes. De visste alt om film og folk. De hadde hva Arne Hestenes kalte » journalistisk brunst» – nemlig formidlingsevnen til å ha både et budskap og en indre jubel i å nå sitt publikum der og da, øyeblikkelig! Og de var der alltid, år etter år.Nå er Cannes blitt et arrangement for spesielt interesserte. For en indre krets – antagelig. Hva vet vi?