Det har vært lørdagslunsj på Theaterkafeen ved Bord nr. 9 som har vært reservert siden 1946. Vi har arvet bordet etter Gutta på Skauen. De var 5-6 herrer som bestemte seg for at de først skulle vinne verdenskrigen for så å ha sin daglige lunsj sammen. På Theaterkafeen ved Bord nr. 9. Klokken 12 til 13.
De er jo alle steindøde, men tre av oss har fått bordet i arv. Vi ble nemlig invitert av ymse grunner og satt i flere år med heltene fra krigen og ble sittende der. Arven ivaretar vi med stolthet og glede. Vi kan ikke klare lørdagene uten å møtes.
Lunsjen varer bare 1 time. Det er te og vann og smørbrød eller omelett.
Vi sitter ikke ved bord nr. 9 på grunn av maten. Samtalen og vennskapet er hele poenget. Apropos samtalen – ukene før jul på den tradisjonelle restauranten er stapp-full av gjester. Det betyr støy! Det summer ikke. det støyer. For alle vet at akustikken etter at de fjernet gardinene, er et problem. Men vi kommer uansett. Selvsagt. Vi vet og kan alle knepene både mellom oss og mot kelnerne.
Det er fortsatt etterdønninger etter pandemien på Theaterkafeen. De har mannskapsmangel . Restaurantbransjen og hotellene får ikke den tiltrengte arbeidskraft. Det blir mye vikardrift og » forbipasserende». Vi trofaste gjester noterer oss at noen tydelig er på opplæring.
Ved Bord nr. 9 er vi enkle forlangende, men vi elsker selvsagt både å bli gjenkjent, men også å bli servert vennlig og proft.
Idag ønsket vi rekesmørbrød. De kom raskt, teen like så, men til vår forskrekkelse hadde sukker blitt erstattet av honning til teen.. Men vi tok det som munter overraskelse og lot det bli med det.
Rekene på smørbrødet var tilnærmet katastrofe. De var få og trette og tørre. Som nevnt – vi lager aldri drama av slikt. Vi har så mye å snakke om.
Da den svenske kelner skulle rydde ut og så ta imot betaling – vi betaler alltid hver for oss – så spurte han om det hadde smake godt.
Siden han spurte, var svaret nei. Rekene smakte tapet. Han ble forskrekket, mente vi burde ha tilkalt hovmester. Noe vi straks bare nærmest vinket vekk. Vi var klar til hjemfart og ville bare betale. Klokken var dessuten like før timen.
Vi hadde dog 5 minutter, ble sittende, det var noe viktig vi måtte lørdags.-tipse hverandre om. Da kom kelneren tilbake. Han hadde selv smakt rekene på kjøkkenet. Han meddelte oss at de var fremragende. Og slo til – han hadde vært kelner på en skalldyr-restaurant i mange år i Stockholm. Den satt.
Konklusjon: hvem har rett gjesten eller kelneren?