Egentlig skulle jeg sitte i et fredagsspanel for å mene noe om valgkampen så langt. Nå blir det ikke noe av – panelet, altså – men jeg hadde så smått tenkt noen tanker for å forberede meg.
Jeg skjønner meg ikke på hva det handler om foreløpig, jeg! Det blir for meget riksvalg med rikspolitikere bak mikrofonen og i stolene selv om det innimellom dukker opp en kommunevalg-representant, da mest til pynt.
Nå er det ikke så rart for så fort tema er tog og trafikk i Asker, så blir riksråden for samferdsel hentet på plass. Kommunepolitikken er avhengig av rikspolitikken med både lover og regler og penger, ikke minst. Debatten ruller og går så smått mellom partiene på lokalplanet, men samtlige hugger til mot statsråden så fort det lar seg gjøre. Dermed blir det regjeringspolitikk av det, uansett.
Media forsterker dette fordi etter hvert program og stadig innimellom på valgkamp-kanalene kommenterer journalister hva som er sagt nettopp fra ministeren. Spillet er rikspartiene imellom om hvorvidt det var en nyhet, hvorvidt det kom signaler, er det forskyvninger i forhold til samarbeidsklima, i forhold til fremgang eller oppgang på siste gallup – analyttikerne i pressekorpset har store dager.
Men hva angår det lille meg i strøket jeg bor, i bydelen eller kommunen min? Vi leser våre riksaviser og følger TV2 og NRK og henger med. Men det vi skulle ønske var at gaten, plassen, torget der vi sykler forbi eller går til bussen skulle myldret med folkevalgte kommunekandidater som gikk mot oss, leverte materiell og buttons, svarte og spurte om det som valget i nærmiljøet egentlig handlet om nå i september 2011.
Det er parti-boder på KarlJohan. Alle er der, og åpne er de også. Det er veldig bra. Men alle de store partiene har jo drøssevis av kandidater på listen! Det burde myldre av dem i nærmiljøet med svære blå eller røde sløyfer på jakkeslaget – slik det er i England – hver bidige dag disse få ukene valgkampen står på. Vi skulle diskutert så fillene føyk om reguleringsplaner og gateparkering, om barnehager og pleieplasser. Om søppel og søl, larm og leven og behov for benker og hvileplasser. Skolevei og studieplasser. Det er jo kommunevalg, for søren!!!! Hvor er kommunepolitikerne?
Det går for dempet og udramatisk for seg! Det er som om det liksom ikke er så viktig! Kanskje kjenner vi på at verden var så forferdelig mye større og farligere bare for uker tilbake? Kanskje har vi fortsatt en forent fellesskapsvarme om å ta vare på hverandre mer enn å sloss og diskutere skolevei og eiendomsskatt?
Når jeg treffer tema rundt lunsjbordet, dreier det seg her i byen om Fabian Stang. Ikke om en sjel lavere på listen, ikke om sakfrågor som det heter på svensk, et snev av temperatur noteres når navnet Rune Gerhardsen nevnes, selv Carl I Hagen har man glemt. Bekjente i andre byer i landet tutler med sitt i valgsammenheng, men heller ikke der tar det av.
For egen del driver jeg mot media for å finne siste nytt om Libya hvor hundretusenvis av mennesker i 40 år har blitt kvalt og drept av en despotisk mann og hans regime. Der står det om timer, og verdens ypperste nyhetskanaler kommenterer med skuddsikre vester, siste skjulested. Der er det alvor. Blodig alvor.
Men dette skulle jeg gjerne ha sittet på benken å snakket med lokalpolitikeren om – sammen med vern om vakre kastanjer, bompenger og Munch-museet.
Vel, nå stemmer jo jeg uansett, jeg.