Mye tyder på at svaret er nei. At vi i Norge fortsatt mangler hundrevis av pleiehjem og sykehjem er det største og alvorligste resultat av at vi i vår kultur ikke akter og hedrer de gamle. Hver bidige dag kommer rapport om vond virkelighet for tapre borgere i alle lag som tragisk havner i uverdig kø eller på hjem uten bad og desslike på rommene. ( Ingrid Espelid ) ALDRI er det terapeut og krisehjelp for disse mennesker når de har de dypeste skjebnefall i sitt lange liv. De skal liksom dø i alle fall.
Men det er adskillige flere bevis.
For en tid tilbake arrangerte NRK i sin torsdagsDEBATT et kompetent panel som skulle diskutere eldre-omsorg m.m. Ingen i panelet var der som representant for de eldre. Fagfolk, javel. Statsminister og politikere – skulle bare mangle. Men ingen som rett og slett var oppreist og klar og reflektert i en alder av 70, 80 eller 90. Det ville aldri ha hendt at et panel som skulle diskutere ungdom og denslags, ikke hadde ungt folk til å mene.! Aldri!
Det er utallige eksempler på alders-diskriminering. Samferdsel med flyplasser er opplagt ikke tilrettelagt for kropper i Den Tredje Alder. Riktignok kan der bestilles rullestol, men ellers forlanges at der skal fot-gåes mot «gaten» eller motsatt fra flyet til bagasjen opptil 900 meter uten hvilebenker og trillevogner tilgjengelig. Sikkerhetskontroll med evig lange tau-løyper har selvsagt ingen stol eller benk underveis. Og når man tar av seg skoene, må man være myk i rygg og rank av sinn. Eldre trafikanter er en stor og voksende passasjergruppe som av flyplassplanleggere IKKE ønskes velkomne. Flytoget som ble flunkende nytt i år 2000 , hadde ingen mulighet ( uten hjelp med trilleskinner,) for å få rullestol-reisende ombord .
Drosjenæringen frakter sine passasjerer også i biler som eldre mennesker ikke kommer ut av. De synker behagelig ned, der bak. Men opp og ut er strevsomt for stive kropper. ( en sjeldenhet at føreren går bak og åpner og hjelper sånn til hverdags uten gipsfot og krykker).
Byplanleggere med politikere overgår hverandre i å planlegge sentrumsområder for sykkel og for gående mennesker. For det første har vi selv i Oslo 5 måneder vinter hvor gamle og stive kropper ikke kan sykle og slett ikke spasere for turen skyld. Å hoppe rundt på og av kollektivtransport med handlebag er mest for spretne kropper. Gamle folk elsker sin privatbil – den skal bort fra byen, men kan benyttes til kjøpesentra ( til sålenge) .
Møbelindustrien reklamerer med de vakreste og dyreste og mest moderne sofagrupper. De er så lave i all sin design at ingen gammel bestemor kan komme på besøk hos de unge nyetablerte. Bare noter interiør-reportasje med peisgrupper inne og hagemøbler ute – flate og langbeinte ungt folk løfter vinglasset og er lykkelige og friske.! De gamle passer ikke inn. De er ikke der.
Senger er brede og kan heves for hode og fot , men sjelden opp. Man må legge seg ned i sengen og ikke klive opp i den – som i alle gamle arvemøbler også med sengegavler for øvrig ( og plass til nattpotten under.) For ikke så snakke om at man planla også å bli pleiet i sengen når man ble gammel. Derfor var sengene også høye !
Mote og klær, selv briller, retter seg mot de unge kropper og de unge ansikter. Når ser man en vakker eldre kvinne på reklameplakater for den siste motebrille? Det hører til sjeldenhet at de kostbare kjolene og draktene for norske kvinner har størrelser over 42. Herreklær har derimot oftere staut modell, tror jeg. Men blikkene som møter oss gamle når vi våger oss inn i ekslusiv klesbutikk sier » du passer ikke inn her du» . Det skal liksom ikke være skjønnhet og kostbare gevanter med tilhørende nødvendigheter for gamle folk. De får gå til Plesner eller Hjelpemiddelsentralen.
Kulturfeltet har sine svin på skogen hva gjelder aldersdiskriminering. Som kinodame ga jeg beskjed til maskinistene om at jo eldre forsamling i salen, jo LAVERE LYD! Høy lyd er støy for folk som hører dårlig.
Det bør også restaurantbransjen notere seg. Heldigvis har journalister som anmelder de siste, de dyreste, de kuuleste spisesteder begynt å gi terningkast for akustikk! I alderdommen plages vi av høy og støyende menneskestemmer med bakgrunnsmusikk som tonefølge! Vi i Den Tredje Alder har da vår rett til å besøke ( og betale!) for god mat og vin på utesteder. Men da må man utvise respekt for alderdommen ved å hedre disse gjestene som æresgjester som skal ha høye stoler og summende menneskelyder og gode muligheter for å snakke med hverandre.
Arbeidet er en velsignelse. Vi bør få gå til et stykke arbeid så lenge vi holder og ønsker og kan. Her er mye på glid takket være ildsjeler som sloss for å flytte ( eller få vekk) den øverste aldersgrense. Frivilligheten trenger frivillige, men ofte er det ressursterke personer. De fleste av oss trenger noe fast å stå opp til og for og som venter.
Å vike som ung for den eldre kvinne og mann gjelder ikke bare på buss og trikk. Det dreier seg om dannelse. Både oss mennesker i mellom, men også som samfunn , i gården, i fellesskapet, i all næring og all virke. Det er på måten vi behandler og respektere de gamle at vi måler vår egen verdighet og kultur.