Lydnivå i fellesrom har vært en ustoppelig utfordring i en kinodames liv. I samtlige 25 yrkesaktive år var det ikke noe problem som ga meg større pinsler. Både publikum, både filmkunstnere, både distributører – alle hang seg opp i hvorvidt lyden skulle opp eller ned, hvorvidt den var for høy eller lav. Skjønt klagekoret fra publikum sjelden gikk på å sette opp lyden – snarere tvert imot.
Men filmskaperne selv ønsket å løfte kunstverket opp og avsted ved å klistre folk til kinosetet umiddelbart og gi publikum etter deres mening, det ultimate lydbildet ( som alltid var å ha høy temperatur.) Det tok denne kinodame ikke lang praksis i å vurdere film før man fikk erfare at jo tynnere historie, jo fetere lyd.
De unge maskinistkollegaer i bedriften elsket trøkk og spenning – men de måtte selvsagt innfinne seg i den kvalitetsvurdering som ble foretatt av oss programmeringsansvarlige . Møtet mellom lerret og sal var vår salgsvare, våre kjøpere, publikum skulle selvsagt aldri bli plaget, være misfornøyd med produktet. Dessverre – lyd ble klage-tema i alle år. Jeg vet hva jeg snakker om når mennesker i fellesrom klager på lyd.
Det er for mye lyd! Theaterkafeen – vår mest berømte, vakre, klassiske kafe her i Oslo har blitt nyopppusset for millioner med kroner. Den er blitt enda vakrere, mer finslipt i sitt kjente interiør og takk og lov gjenkjennelig på alle måter. Vi elsker å være der. Bortsett fra lydnivå. Jeg vet at det plager eierinnen og alle hennes medarbeider også, og til tross for super-lyd-interiør-ekspertisen som nettopp fikk i oppdrag å løse det problemet – ja, så er det ikke løst. Det er for mye menneskestemmer i rommet.
Her en kveld var jeg invitert til gjestebud på en av byens mest populære nye spisesteder med den mest utsøkte mat, ditto service, ditto vin. Vidunderlig anrettet. Men hvorfor i all verden skal vi sitte sammen med hverandre å nyte det eksklusive kullinariske måltid når vi ikke kan snakke sammen? 50% av samtalen gikk meg forbi. Nabobordet skrålte – det måtte de jo for å bli hørt, det samme fra øvrige bordsettinger pluss høytalere med musikk der oppe under taket. Vårt lille selskap bestod av kjente og nære så vi leste langt på vei mimikk og kroppsspråk. Vi hadde hverandre og feiret hverandre og nøt det lekre måltid. Men jeg blir trist til sinns, ganske så sliten av ikke å få snakket bedre, roligere, skikkeligere. Servitrisen meddelte stadig hvilke utsøkte ingredienser vi ble servert – men halvparten av hva hun sa, hørte vi likefullt ikke. Jeg prøvde å anntyde at de kanskje kunne slå av musikken der oppe, men det hørte hun heller ikke.
Lyd slår. Den gjør vondt. Den kan skade helsen. Men den skader sjelen også. Vi sitter rundt et bord for å dele både brød og vin, men også den glade praten, de gode ordene, den rappe replikken.
«Drep meg, Konge, men ikke med lyd.»