Salige Bjørnson , han fikk sagt det! Kom strofen i hu da jeg reflekterte over et særnorsk fenomen; folk hilser ikke på hverandre i unøden, nei.
Der vi bor, har vi en indre gårdsplass med parkering av biler. For å kjøre ut i gaten, må vi passere naboeiendommens egen parkeringsplass før vi når fellesporten og kommer oss ut. Her en formiddag tok jeg min lille Fiat, kjørte pent og stille mot porten. Da var det en av naboene som akkurat da gikk på plassen mot søppeldunkene. Det var han og jeg i hele verden. Jeg nærmet meg, han snudde ryggen til og lot som jeg var luft.
Det er da ytterst merkelig at voksne folk som bor vegg-i-vegg ikke nikker og hilser til hverandre? Riktignok kjenner vi ikke til hverandres navn og identitet, men vi har nå sett begge at vi bor i sammenhengende bebyggelse. Vi deler som nevnt utkjørselsvei, om ikke annet. For meg er det helt fremmed å ikke ta en lett hilsen, et nikk og et smil når man i farten glir forbi hverandre i en indre felles gårdsplass-trase.
I 30 år hadde familien et feriested i de dype skoger. Nærmeste nabo var 7 km unna. Det var helt øde og fredfylt, stille og vakkert. Min ektemann hadde stor glede av å kunne kjøre sitt motoriserte kjøretøy av en rullestol langs sjøen på skogsbilveiene med eskorte-tjeneste fra sin hustru og gjerne barnebarn. Som svært bevegelseshemmet var det en triumf for en tidligere orienteringsløper på denne måten å kunne oppleve skogens store ro. For der var nesten aldri folk å se.
Men så hendte det at det like fullt kom folk på disse nymotens off-road-sykler mot oss. Det er jo blitt så storveis å dra pr. sykkel til skogs, må vite. Det synes også vi der vi putret oss frem på vårt noe neddempet fremferd. Så vi jublet gjerne mot disse plutselige søndagsturister på sykkel i skogen. Vi var i en uendelig skog, langt fra bebyggelse og folk, rett og slett i ødeland. Det forunderlige var at disse sykkelmennesker aldri stoppet, hilste – ei heller nikket til oss – to godt voksne mennesker hvorav en i elektrisk handikapp-bil. Vi var pent skogskledd, glade og lykkelige over å kunne ferdes i Guds frie natur, tross alt. Det var faktisk bare oss møtende i hele verden. Er det da ikke rart at de lot som om vi ikke var der? Ikke enset oss, liksom?
I flere sesonger har jeg som bestemor hatt den jubel å være med på 16.mai-arrangement i barnehagen. Foreldre møter med flagg og sine pyntede barn til et slags barnetog dagen før Dagen, for så å samles i barnehage-område med spleisemat og saft og kaffe, flagg og blomsterbord. Besteforeldre dukker også mer enn gjerne frem. Det er opptil flere av oss.
I alle år har det slått meg at ALRDI har noen hilst velkommen, noen ansvarlige, en bestyrerinne eller hva de kalles, barnehagetante eller onkel eller assistent. Ikke at det skal utbringes høytidelige taler eller velkomsthilsener, men noen burde da møte med en fremstrakt hånd til hilsen ved porten?
Strålende, stolte foreldre kommer mer eller mindre stresset med medbrakt kake, pølse, lompe, frukt. De kjenner selvsagt både egne barn og andres pluss foreldre til alle og enhver. Men vi utskremte besteforeldre aner knapt hvem noen andre er, enn sine skjønne små og mor og far. Så der går vi omkring med milde ansikter og kjenner oss ganske så bortkomne. Men hvor er vertskapet? hvor er de ansvarlige for 16. mai og alle årets øvrige dager? Hvorfor går ikke «sjefen» rundt og sier vennlige ord spesielt til oss tilstede-stolte i 3.generasjon?
Jeg slo frempå til noen rundt kaffekruset om dette forunderlige fremmedgjorte fenomen. Men fikk til svar at nei, sånn var det nå. Alle gikk sitt eget løp med seg og sitt avkom. Slik hadde det alltid vært. I et etablert og solid besteborgerlig miljø, i dannet lag, må vite, av såkalt gode oslo-folk har man, synes jeg, en form for usikkerhet i måten å omgåes på.
Er dette typisk norsk? Er dette igjen et tegn på at vi ikke helt er trenet i å være sammen, være urbane? Det er muligens en inngrodd skepsis hos mange av oss til fremmede selv fra egen klode?
På trikk og buss og bane sitter nå også folk fordypet i sine småskjermer. De har bare kontakt på øret med sine tastevenner. De er fjerne i blikket hvis de mot normalt ser ut og opp. Vi lever ikke SAMMEN. Hører ikke verken på lyder fra folk eller fugl eller fellesskap.
Nå sier jo de fleste nordmenn at det er så charmerende å reise i varmere land. Der er folk så charmerende vennlige, gjestfrie, generøse.
Nettopp! Kanskje er det for kaldt og fjernt mellom oss. Men vi kunne jo prøve med et vennlig nikk og med øyekontakt, sånn i all hverdagslighet. Før vi tar av på ferie fra hverandre her hjemme.