Så var det besteforeldrene sin tur til å bli hengt ut. Mannsrollen har blitt eltet og knadd. Morsrollen blir vi aldri ferdig med. Praktiseres den hjemme eller ute, med au-pair eller uten, deltid eller heltid?
Besteforeldre er nå ikke lengre hva de var. Vi har bildet av de gamle i kårstuen, på gården, i villaen med eplehage hvor barna vokste opp, i butikken eller bedriften – alltid tilstede, aldri på ferie, klar med høytlesning, med kjøtt-kakene og sittende på benken under gullregnen. Besteforeldre var klare til å ta imot på familiehytten både til fjells eller på Sørlandet slik at generasjoner kunne okkupere og kombinere peis og grill og båt og naust. Fremfor alt var de eldste aldri travle med bare seg selv og sitt. De hadde alltid god tid. De skulle alltid bare være der. Og det var de!
Så ble tendensen at karriere-mor og karriere-far hadde de eldste som reserve-sikkerhet når møter skulle avholdes i London, når helge-seminaret fant sted på Geilo, når 40års-venne-festen tok 2 døgn på hotell. Tidlig pensjonsalder var ønskelig for at barnebarn kunne bli hentet i barnehage, fulgt opp på fotballtrening og trygt bli kjørt til ustoppelige bursdags-kalas hos klasse-venner.
Det har stått i avisen at det skal visstnok være så mange besteforeldre som gir blaffen etter hvert. De farter og reiser og bruker penger på seg selv. De selger familie-huset i villastrøket og drar på elvecruise i ukesvis. Eller kjøper seg en liten leilighet i Syden etter å ha skaffet noe like lite med balkong i byens sentrum med til nød et lite gjesterom. de vil ha mye fred og veldig ro.
Riktignok anstrenger de gamle seg til å lære SKYPE slik at de langt der borte fra kan ansikt til ansikt snakke med sine der hjemme. Men de burde holde seg hjemme, spinke og spare, burde de og sikre at arven vokste, at de unge kunne få hjelp til dyre studier eller kostbar hybel.
Blod er tykkere enn vann. Størst av alt er kjærligheten – til sine barn. Den vondeste tragedien i livet er når det blir brudd og uvennskap mellom foreldre og barn. Og barnebarn kommer som velsignelse og kraft i den fase av livet hvor man trenger det som mest.
Vi lever i urolige tider. Det er far og far og mor og mor og på begge kanter har besteforeldre også funnet nye partnere slik at familielykken er noe rare greier på kryss og på tvers. Kjernefamilien er under press , og det er tilsynelatende fri flyt med dine barn, mine og våre.
Mye tyder på at folk flest like fullt strever for å holde seg anstendig til hverandre i plikt og kjærlighet. De aller, aller fleste pleier sine barn og barnebarn år ut og år inn, men de kommer som oftest under media-radaren. Men det er ikke til å underslå at det kryper på en tendens til individualisme og egoisme, av å være seg selv nok, først meg selv og mitt og mine. Solidaritet og frivillighet og samfunns-gagnlig virke praktiseres først og fremst hvis egne interesser kan dra nytte av innsatsen. Men det gjelder for både gammel og ung, innad som utad.
Nå ropes det på generasjonsplikten, som om det bare dreier seg om at de eldre skal mobiliseres. Selvsagt har man plikt og ansvar for å stille opp for de unge i slekten. Først og fremst ved å være forbilder, for å praktisere det gode og det anstendige liv. Mange storartede samfunnsborgere gjennom historien, både kvinner og menn, har måtte være langt unna både familien og hjemmet fordi de hadde oppgaver å utføre på en større arena. At Winston Churchill var en heller fraværende bestefar tror jeg aldri har blitt holdt seriøst mot ham.
Men også de unge bør få ansvar og plikter for å holde generasjoner sammen. Man undervurderer verdien av å kjenne på tilhørighet hos barn fra de er ganske så små. Det sys puter under armene på dem. De får sine ukepenger for å rydde eget rom. Og ellers har de fri flyt. Den treenighet som familien består av, tilsier at far og mor og også barn må faktisk trenes opp til å bidra med nettopp å tilhøre hverandre, ta sine tak for at hjemmet og ekteskap skal holde.
Det sies at bestefar nå sitter på barnebarnets fang. Ikke omvendt. Det er de unge som kan kommunikasjon, de kan knepene, de har kodene. Og det er strålende! Bestefar må dermed anstrenge seg for å holde tritt, selv være på samme frekvens, ta fremtiden inn sammen med den unge kraft.
Først da har bestefar og bestemor en enestående anledning til å være på likefot, påvirke, samtale, få råd og gi råd.
Slik kan slekt følge slekters gang! I vår tid på jorden.