FRA GIMLE TIL PARIS – på kino!

Lørdagskveld en regntung junidag i Oslo. En hel statsminister med frue og en like hel utenriksminister med hustru rusler på kino  i all allminnelighet, sjekker inn ved billettkontrollen og inntar plassene sine sammen med voksne kinogjengere i alle aldre. Ingen synlig vakt, ingen limousine, ingen rød løper – bare fire ellers så travle mennesker menger seg for å ha en hyggelig frikveld fra verdensplikter og tungt ansvar. Man nikker og hilser til hverandre som om alle kjenner alle. Vi er som folk flest sammen med folk flest. Det gjør godt.

For slikt skjer hver kveld når man er på Gimle kino. Alle andre kinorom ligger i et kompleks med flere andre saler. Der mingler noen hit og andre dit alt etter valg på repertoiret.Mye ungt, mye larm og leven, mye kjøp og kiosk.  

På Gimle kino har publikum gjort samme valg -naturlig nok – så man befinner seg i et selskap hvor man får bekreftet sin egen bestemmelse om at denne filmen vil man bruke sin lørdagskveld på. Derfor blir det til at man småhilser  til alle og enhver enten man kjenner dem eller ikke. Så en statsminister glir naturlig inn som om intet rart i det.

En enkeltkino i et rolig strøk av byen er ganske unikt. Det skaper tilhørighet ikke bare i å kjenne på bo-fellesskap, men også i filminteresser. Man deler samme kultur-glede, samme lørdagskveld-markering. På svensk kalles det strøksbio, men tro ikke at folk kommer til Gimle bare fra naboskapet, fra strøket.

Når programmeringen er trenet og kompetent, så er filmtilbudet på Gimle slik at bevisste filminteresserte som bor både hist og pist i byen, drar mellom bakker og berg nettopp dit for både form og innhold.

Denne kvelden var det Woody Allen som hadde inntatt Gimle kino med sin nyeste film. Salen var godt besatt. Mange nippet til vin også i anledning lørdagen. Reklame varte kanskje vel lenge, men kom takk og lov med dempet lydfølge slik at gjestene kunne snakke seg imellom ferdig, lenge og godt før Woody Allen overtok.  Publikum idag er så vant med å sitte sammen i heimen foran flatskjermen og kommentere seg imellom og høyt  både TV og DVD at de fortsetter uvanen i kinosalen – dessverre.

Så glir kommers-delen ut og vekk. Filmen kan starte opp. Som i alle år i alle filmer hilser Woody Allen oss på samme måte, både med sitt meget personlige musikk-valg ( oftest jazz, men også opera ) med sin kredittliste med hvite bokstaver på sort bunn, og vi glir med ham inn mot byen og menneskene vi skal besøke og møte. Vi er  igang. Alt nå på plass i vår verden, vi som lever samtidig med denne unike filmskaper.

Det er sagt at når lavastrømmen kommer og dekker vår sivilisasjon, så vil folkene som graver oss ut og som finner Woody Allens filmer, i dem se den reneste form for samtidsdokumentasjon fra dengang vi levde på jord. Ikke bøker, ikke aviser, ikke maleri !

Selv har jeg sett alle – bare ikke hans aller første. Han er ustoppelig og trofast. Ny film hvert år – noen bare 75% vellykket – de fleste 100%. Samtlige sier noe viktig om vår tid, oss i vår generasjon, om NewYork som vi alle kjenner selv om vi ikke har vært der. Tonen, gatene, parken, menneskene som vi identifiserer oss med. Omsider reiste Woody Allen til London og traff den ekte atmosfære der. Så til Barcelona, Venezia, og nå til Paris! Denne lille mannen fra USA i skrukkete tweed, rutete skjorte og cordbukser skaper ekte fransk, spansk og very british, you know – ramme. Vi sitter i kinosalen på Gimle i Oslo og er i 1 time 45 minutter i et annet liv, i en annen by.

Legg merke til varighet i filmreisen. Woody Allen vet at kroppene våre holder seg mentalt og fysisk i ro og på plass i 1 time og 45 minutter. Så rundt der er han ferdigfortalt.

Noen ganger  dykker han dypt som i gresk drama hvor skjebnen rammer hardt og tungt. Som oftest er han underfundig klok og leker seg til en erkjennelse  som vi nesten ufrivillig tar med oss inn i livene våre. Svik og hor, flirt og morro – alt blir holdt opp foran oss som i et speil.  Vi lever i farten som Woody Allens personer gjør det, midt i tiden enten vi står i kinokøen på Manhatten eller  spiller tennis på grønt overklasse-gress i England.

 Paris er en kinobillett verd. Om man ikke har klart for seg den epoke hvor Picasso og Gertrud Stein, Hemmingway og Cole Porter holdt salong i den franske hovedstad, om man ikke logisk skjønner hvordan hovedrollen kan gli ut og inn av tiden, om man kanskje ikke selv har besøkt det berømte loppemarkedet og om man aldri har hatt råd til ekslusive,franske  hotellrom med de hviteste slåbrokker – så forføres man i 1 time 45 minutter til nettopp å leve ut drømmene, være ekte og ærlig mot seg selv og andre. Romantikk og fantasi, lek og skjønnhet i en av de vakreste byer vi vet.

En statsminister blir bedre statsminister jo mer han går på kino. Neste gang jeg treffer Woody Allen, vil jeg si ham det. Og han vil sikkert nikke og si » a good line» .  Dessuten vil Stoltenberg og Støre hilse den franske president-fruen med komplimenter ( på fransk! ), for hun gjennomførte sin filmdebut med god regi. Hun er på lerretet hver kveld på Gimle kino – Carla Bruni.

Se selv!