Ikke er det sang, ikke er det melodi – likevel ser man på dette spetakkelet .
Hvorfor i all verden. Man ergrer seg, man er skremt av det alvorlige bakteppet. Og atter engang – alt -var- bedre -før-følelsen.
Begivenheten i Malmø teppedekkes av NRK. Som har enerett her hjemme fordi de tilhører en internasjonal europeisk TVorganisasjon som er ansvarlig for verdens største musikk (?) festival. Så da så.
Skitt au – man sitter og ser og følger med.
I utgangspunktet er det en glad og jublende begivenhet. På svensk tv – de er jo vertsland – bak politisperringer og terrorist-sjekk møter vi tilreisende fra all verdens land som uttrykker glede og stor forventning. De elsker Eurovision og dra avsted hvert år, uansett. Det er mai og vakkert og folk er trygge på at politi – som også er smilende og vennlige visstnok – hindrer vold og vondskap. Det smitter over på oss tittere . Det er jo en jubelforestilling i vårværet. At man kan i en vond og forferdelig verden være sammen om noe som bare er jubel og overskudd og gøy! Derfor følger vi med!
Videre tror man at det er nettopp noe som samler oss , at vi er sammen på tribunen , at vi tar bølgen rundt leirbålet – det er et stort behov hos oss alle. Her er millioner som disse dagene er i et fellesskap. Bare olympiske leker hvert 4 år har samme tilslutning, kanskje enda sterkere og mer globalt. Eurovision er bare Europa ( pluss Australia !) Skjønt Hollywood har nok kikkerten klar. Denne fellesskapsfølelsen skal ikke undervurderes.
Så er det selve konserten – som tidligere handlet om melodi og sang fra en rolig scene. Nå er det fyrverkeri, lasershow og nakenhet og flerkjønnet forvirring og spektakulær kroppsytelser og ikke minst klær og kledebon – ( eller mangel på det.)
Man gremmes, man forskrekkes, man fascineres og forvirres. Og man savner en stille stund, en melodi, en ren tone og en dempet fremtoning. ( med klær på).
I høy alder er det krevende å holde ut sent på kveld.Men så har man opp daget at mens man har gjøremål mot kjøkken, bad og seng så kan man høre sendingen, må vite. Da er det at man slipper unna det spektakulær og visuelle og plutselig kan man lytte seg til en form for musikk, en forskjell også i det musikalske som ligger til grunn for hele konseptet, også i 2024. Det er interessant.
Noe som er viktig for millioner av oss seere , er selve konkurranse-aspektet. Hvem vinner? Slår vi svenskene ? Vi har våre favoritter, må vite. Og denne europeiske storfamilien kappes om pokalen, artistene blir verdensstjerner – her er en grunnleggende drivkraft bak suksessen gjennom 68 år!
Eurovision – før Melodi Grand Prix – er et samtidsbilde. Hele tradisjonen viser en utvikling og en forandring. Den vil vi følge med på, mimre, ergre og utfordres på. Og gledes over og få energi fra. Den er en del av vårt fellesrom
Derfor samles vi på valen. Det har vi alltid gjort.