Nordmenn er på farten. Visstnok topper vi statistikk i utenlandsreiser. Nå er det er høstferie og det rett etter en vidunderlig sommerferie. Gatene er tilnærmet tomme. Gardemoen er stappfull av nordmenn på flukt sydover, til storbyer, til varme strender. Til fremmede riker og land.
Hvorfor drar vi nordmenn stadig av sted oftere og oftere, lengre og lengre? Er det fordi vi har det så vondt her hjemme? Er det fordi vi trenger noe vakrere, større, bedre, billigere? Er det så smått og trangt og stusselig i Norge? Er klima uutholdelig? Er maten så sørgmodig, er utelivet så lukket, er kunsten så bakpå og inneklemt?
Etter en form for rundspørring rundt lunsjbordet og i engere vennekrets kom vi til at det handler først og fremst om penger. Vi er så rike. Og det er så billig.
Rett og slett.
For mange år siden så jeg et intervju ved vintersolverv med en voksen finnmarking som hadde bodd der nord i hele sitt liv. Han ble spurt om han hadde vendt seg til mørketiden. Som vi vet er det ikke mye dagslys å oppleve månedsvis i vinterhalvåret. Det er dønn mørkt, snø og kulde er det også. Han svarte at jo, det hadde gått helt greit i alle hans år inntil han fikk fjernsyn hvor han daglig kunne oppleve hvordan vi sørpå hadde det med lysere dager, tørr asfalt, med tidligere vår og mye lengre sommer. Da gikk det ikke så lett og naturlig lengre å være finnmarking. Han kjente på lengsel etter lys, etter varme. Han ble deprimert. Ikke over livet som sådan, men daglig å få på skjerm hvordan været, temperaturen, solen omsluttet andre vanlige mennesker i Norge sånn i hverdagen – da ble det så nitrist, han også reiste sydover så fort han kunne.
Vel har vi penger så det renner. Vel er det billigere å ta en Londonhelg enn det er å bo hjemme og unne seg noe godt lørdag og søndag. Leilighet i Spania er bare lommerusk mot hytte på Sørlandet.
Men vi får ustoppelig på alle våre skjermer ta del i livet der ute i den store verden. TV, nyheter, reiseprogram, realityserier, dokumentarfilmer fra de mest eksotiske steder – alt kommer inn mot oss hver eneste dag som en del av samtiden vi akkurat nå befinner oss i. Vi kan bare taste og trykke og vips, så har vi kjøpt oss 5 dager i Barcelona. Eller tatt en NewYork-weekend, en uke i Berlin.
Det er som finnmarkingen – lengselen etter det store, det vakre, det lyse og det fabelaktige blinker inn. Vi går for det. Vi drar i flokk og følge.
Nordmenn har alltid vært et farende folk. Sjøfolk, oppdagere, vikinger, gud bedre, og selv utvandrerne til Amerika var ikke bare fattige og sultne og arbeidsløse. De var også nyfikne og eventyrlystne mennesker.
I Australia hørte det med å reise for å se verden, den egentlige verden. Den store og virkelige verden. Selv levde de Down Under. Alle unge mennesker måtte til Asia, videre til Europa og USA. Det var som å bli konfirmert. Ingen reiser visstnok så meget som australienere. Det KAN de. De er som på en evig campingtur, også i sitt eget land.
Kanskje har vi nordmenn det med å kjenne oss UP NORTH. Utenfor, på siden, i utkanten – slik at vi må reise ut i den store verden hvor det egentlig foregår.
Ungt folk skal og må lære verden å kjenne. Vi eldre trenger muligens å søke varmere land. Men noen må jo også holde hus, være på plass, som Solveig for Peer Gynt. Forankring og tilhørighet skapes i traust trofasthet, i plikt og mye hverdag. Samtidig som blikket må løftes, og visjoner må skapes.
Å reise er ikke å treffe nye mennesker, men tenke nye tanker. God ferie!