Kistefoss er en sensasjon. Nå sist med Christen Sveaas kunstsamling i The Twist . Parken, skulpturene, bygningene forøvrig – hele området på Jevnaker er et kulturelt mekka. Som vi alle ønsker å besøke.
For oss i Den Siste Alder med nedsatt kondisjon på fotarbeid og lengre spaserturer -og som ikke har gitt oss over til rullestol, men har staver og rullator – vi opplever at drømmen om å besøke Kistefoss og samtlige kunstgallerier oftest blir til et mar-drøm. Vi gruer og blir hjemme. De er ikke planlagt for oss.
Teater, konserter, kino og kirke har et løypeopplegg med kortere distanser som vi kjenner til og som med erfaring vet å våge oss på. Og som er behagelige og gå-vennlige og tilrettelagt.
Men verst er museer og kunstsamlinger. På Hennie Onstad og de fleste gallerier rundt om har jo disse sorte spaserstokkene som vi bretter ut og blir til stoler ( litt skummelt) . Alle kunstmuseer vet å sette benker og sofaer og hvilepaller underveis hvor vi gamle kan la oss synke ned og late som om vi skal nyte maleriene, men som i virkeligheten er kriseplasser vi til de grader trenger å hvile oss på.
På The Twist som er et arkitektonisk mesterverk synes det som om det er langdistanse-opplegg som krever sterk rygg , klart blikk og enda viktigere – godt ganglag. Det så vi fra den flotte åpningspresentasjonen Sveaas fikk på Tv. Jeg tok en telefon til Kistefoss og hadde en god samtale om føreforholdene. Riktignok har The Twist et vakkert og behagelig utstillingsareal – det er jo helt enestående arkitektonisk ! – men om man starter opp fra parkeringsplassen mot inngangen må man ved utgangen gå hele anlegget rundt for å komme seg til den parkerte bil. Hvis man overlever, da.! Jeg antydet at det måtte vel kunne gå ann å returnere mot inngangsdøren – on man er krykkegående. Telefondamen mente også det. Men altså en nødløsning – og dessuten man er til bry , noe vi eldre ikke liker.
Nå åpner 18.juni det nye Deichmann i Bjørvika. Vi gamle liker biblioteker. Vi leser bøker også. Vi burde være hedersgjester ved åpningen. Men har de tenkt på at vi ikke kan gå langt og lengre enn langt?
Neppe.
Om man er i elektrisk rullestol – det er jo ikke bare en alderdomsfarkost, må vite – så har takk og lov de fleste institusjoner og uteplasser nå innstilt seg på kunder og gjester og besøkende i den kategori. Men mitt anliggende er de tusener av eldre mennesker ( som meg ) som har begrenset kondisjon, som trenger staver, stokker, krykker eller rullator for å bevege seg rundt i virkeligheten og hverdagen . Og til Kistefoss, til det nye Deichmann, til det kommende Munch-museet, til et gedigne Nasjonalmuseet etterhvert – ja til samtlige kunstsamlinger av store og små bygninger lokalt og sentralt.
Er vi velkomne? Er vi en målgruppe? Har de planlagt for oss med trette ben og hofter på vent? Det er all grunn til å stille spørsmålet.
Jeg har et forslag. Hva med å ha et generøst tilbud av fargeglade , pynteglade , fantasifulle og hensiktsmessige rullatorer! En liten skog på rekke og rad ved ankomst og parkeringsplass som man kunne trille rundt med og sette seg på og hvile ved trengende behov? Ikke de fra Hjelpemiddelsentralen eller Enklere Liv, men de som elleville designere kunne overraske oss med!
Kjære Christen Sveaas – bruk din enorme kreativitet og ditt omseggripende nettverk i kunstens verden til å skaffe gjester og besøkende denne trillende hjelperullende glade tekniske service!
Gjør det raskt og nå – siden vi denne sommeren 2020 skal holde oss hjemme og søke påfyll av natur og kultur, kunst og glede. Ikke minst på Kistefoss! Vi kommer så gjerne. Og vi er mange!