ER IKKE LANDET SAMLET TIL ETT RIKE?

Transport-livet er ikke enkelt for noen av oss.  Ei heller for uføre . Siden vi har nærkontakt med en rullestol-ektemann, vet vi av erfaring at å forflytte seg fra ett sted til et annet med dertil egnet privatbil  ikke foregår uten forunderligheter. Ei heller med offentlig transport.

Vi har en 7-seter med blått skilt i frontruten og bombrikke i vinduet som varsler om at bilen har en funksjonshemmet ombord. Det tilsier at bilen kan parkere på dertil tillatte plasser og ellers  gratis på de øvrige pluss passere bomring uten å betale.  Skulle man tro.

Men nei – ektemannen er bare handikapped i egen kommune. Når vi skulle til feriestedet i Østfold eller i Vestfold, måtte vi kjøpe ny brikke . Som om mannen ikke var like funksjonshemmet i nabofylker som i den byen han fastbor.

Det samme forunderlige skjer ved parkering.  Rett ved Lysaker på Bærumsiden stod vår private 7-seter parkert, trodde vi , gratis som i Oslo. Men nei – her slo vakten til med en klekkelig bot. Ektemannen var ikke registrert i Bærum som bevegelseshemmet og  med sitt navngitt skilt i vinduet.  Den gule bot-remsen under vindusviskeren ble Bærums kommune-hilsen med klar beskjed om 500kr i utgift. Det ble en dyr trilletur langs kaien.

 Det er sommer også for ektemann på pleiehjem. Da værmeldingen viste varsel om solfyllt julilørdag og behagelig temperatur, ble det planlagt tur til Høvikoddens uterestaurant hvor det er både god mat, gode trillemuligheter for rullestol,deilig luft og vakker utsikt. Man vet jo at kommunens transport-tjenesten var tilgjengelig, så i høvelig tid ble det bestilt offentlig handikapp-bil for utflukten slik at ekteparet med assistent sammen kunne nyte utelivets fristelser ved hjelp av egnet sjåfør-ekspertise bak rattet og trillehjelp ut og inn av den digre bilen.

Nå har det seg slik at pleiehjemmet er i Oslo, og restauranten er i Bærum. Igjen viser det seg at landet ikke er samlet til ett rike. Ektemannen er like fordømt skadet og trengende uansett kommune og offentlig registrert som nettopp det også i transportsammenheng.

Men nei – den hyggelige herre av en sjåfør måtte skammelig forlange 200 kroner hver vei for å bringe ektemann fra Ullern til Hennie Onstad-senteret. Hadde vi ønsket å besøke Ekeberg-restauranten som ligger langt av lei på andre kanten av byen, ja så hadde transporten kostet 2 ganger 30 kroner.

Slik er livet. Vi har midler til å betale både for kost og transport –  skjønt skattemyndighetene tar for seg dypt og godt av ektemannens oppsparte midler slik at eksesser i form av gaver til barnebarn, nye beklær eller restaurantbesøk må sterkt begrenses. Men selv om noen av oss har ressurser til å bære både sorg og tap av dette og hint, er det likefullt en plikt å beskrive urimeligheter som rammer mennesker som ikke bare kan sommerfryde seg og farte fritt omkring.

Vår stakkars samferdselsministerinne vil nok om hun ble dette fortalt, komme med sin vanlige kommentar;  »  Dette  er helt uholdbart!»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>