En pave’s påminnelse.

Pave Benedict XVI er på nett. Han er 83 år. Nå vet vi vel ikke hvorvidt han personlig sitter foran skjermen en vanlig formiddagsstund og taster ivei for å bringe oss kloke ord om de kristne verdier  her i verden eller mangel på sådanne. Vi vet at han selv skriver sine bøker og i hovedsak sine taler. Han er en intellektuell pave, men samtidig anstrenger han seg og sin pavestol for å kommunisere med oss alle på moderne vis. Derfor har han og hans kirke en utstrakt nett-virksomhet, har vi lært.

For riktig mange år siden var jeg på ferie i Roma hvor jeg fikk oppleve å være tilstede ved onsdags-gudstjenesten i Vatikanet hvor Pave Johannes Paul i skinnende hvit drakt forrettet. Jeg glemmer aldri den åpenbaring det var da døren på venstre side der oppe på podiet åpnet seg, og paven tråtte ut og frem for oss hundretalls samlet i hans kirke.  Jeg var og er  sikker på at det var Vårherre selv som stod der i den ranke skikkelsen både reelt og åndelig .

Paven var den gang  vakker og rett, mild i form og sterk i innhold.  Forsamlingen var blendet og beveget slik som alle forsamlinger i hele verden ble i alle år i møte med Pave Johannes Paul. Hans utstråling var enorm og helt uforglemmelig, selv da hans helse var skranten og  han nærmest knelte foran oss, plaget av smerte og alder.

På hotellet i Roma  hørte vi daglig radio hvor vi mest lyttet til språket mer enn lærte og forstod. Det var ikke TV på rommet vårt så vi hvilte ut etter byvandringene med å lese bøkene våre og ellers ha på musikk og italiensk tale, mest for å forsterke og intensivere oppholdet i den evige stad. Radio Vatikanet ble vår favoritt. Og hver eneste dag fikk vi høre Pave Johannes Paul. Som den reform-ivrige kirkefyrste han var, skjønte han mer enn noen annen pave før ham viktigheten av å kommunisere med sin menighet på jord. Han var personlig en strålende formidler ikke bare i taler og i ord, men med hele sitt utadvendte vesen, sin energi, og sin fysiske nærhet selv i den strenge regi som alltid omgir en kirke-fyrste og pave.

I hans tid ble da også Vatikanets informasjon-tjeneste en kraft-stasjon hvor ikke minst Paven selv ble selve kilden og sentrum og opphav. Alt ble oppdatert og profesjonalisert opp mot den tids  media og kommunikasjon.. Og alt lykkedes nettopp fordi hovedpersonen selv – Paven – utstrålte ekte og sann formidling.

 Og så hadde han en så vakker stemme!  Der vi lå på våre hotellsenger i Roma ble det høytid og andakt i rommet bare ved hans daglige hilsen  og velsignelse- eller hva det nå var – på Radio  Vatikanet.

 Moderne media kan avsløre falske toner både i skrift, tegn og tale. Eksperter i kommunikasjon har blitt tungindustri. Det er mye ungt folk verden over som lever av og for og får godt betalt i sitt ustoppelig virke med å gi maktpersoner i politikk, næringsliv, sport og spill og sandelig kirke-og trossamfunn  evne til  å bringe budskapet frem til kunder og pasienter, publikum og troende. Omgitt av tusenårige tradisjoner er Vatikanstaten en  interessant eksempel på hvor moderne informasjonstjeneste  med internett og sosiale media ligger i fremste rekke når det dreier seg om å formidle tro, kirke- og statsanliggende.

Nå er det gått flere ti-år siden pave Johannes Paul reformerte informasjons-profilen i Vatikanet både i kraft av seg selv og sin stemme. I helgen ser vi Pave Benedict sitte i fulle pontifikalier på sin pavestol hvor han formaner sin menighet på jord til å ikke bare praktisere nett-vett,  men kraftig advare oss mot bruk av sosiale medier som falske substitutter for ekte menneskelig nærhet og omsorg, vennskap og engasjement.

Som nyfrelst blogger og opptatt av det utrolige univers som internett er, kjenner jeg på at pavens ord har meget for seg.  Man sms-er og hilser, sender i hurten og sturten e-post til de nære og enda lengre ut. Venner og bekjente kan nåes med signaler om dette og hint. På Facebook er vi sammen på et vis – noen deler ut tanker og tips om både kropp og sjel. Mens de fleste av oss riktig voksne nok mest gir til kjenne standpunkt i mer samfunnspolitisk retning i beste fall. Egentlig vil vi vel bare hilse og si at vi er der! 

Trofast vennskap og varm nærhet forlanger tid, tid til hverandre, at vi er bestandige, på plass, at vi lytter og engasjerer oss og gir av oss selv. Vi bør innta – selvsagt – måltider der vi sitter rundt bordet og ikke benket sidelangs mot flatskjermen eller med nese og blikk ned i mobilen eller I-pad og I-pod eller begge deler. Rundt lunsjbordet i vennekretsen tastes det og meldes videre ut. Selv kjenner jeg det som en fornærmelse! 

Paven har og er verdens moralske stemme. Lytt og lær – å være sosial i media erstatter ikke en hånd på skulderen eller et smil i farten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>