Dansk Tv brakte denne uke to program hvor Dronning Margrethe kommenterte sine 40 regjerende år der hun ble presentert på en stor fjernsynskjerm for store og små begivenheter i verden omkring henne. Konseptet var glimrende fordi det kombinerte et kvinne-og dronning-portrett med samtidshistorie. Et levende menneskes kloke observasjoner opp mot en virkelighet vi voksne av idag har opplevde sammen med henne, også vi norske naboer. Sentralt i opplegget var hennes egne nyttårstaler hvor hun alltid fletter inn hva som hadde skjedd det forgangne år. Disse talene er i seg selv opplevelser siden monarken slett ikke holder en form for årsoppgjør, men derimot en retorisk,nesten kunstnerisk beretning med innbakte metaforer slik en kulturpersonlighet kan tillate seg.
Dronningen satte et stevnemøte med levet liv. Vi så henne som lekende barn og ung pike, omgitt av foreldre som ledet henne mot livsgjerningen. Krigsutbrudd og fred, statsmenn og statsbesøk, katastrofer som seire, utenrikspolitikk som statsforvaltning, men fremfor alt en klok erfarings-kommentator til verden i smått og stort. Og hele tiden både der og da gjorde hun sine skarpe observasjoner , være seg ansikter eller interiør, utsikt og innsikt, vind eller vær – utøvende kunstner som hun også er.
Dronning Margrethe tror jeg er et sjeldent lykkelig menneske. Vel har hun som andre hatt sine private og personlige utfordringer. Men det er så ustoppelig politisk korrekt alltid å synes så synd på de kongelige, i tillegg til at de representerer en totalt udemokratisk anakronisme. De må ha en skrekkelig jobb, alltid på pletten, alltid på rød løper, intet beskyttet privatliv!-.
I dette programmet kom det tydelig frem hvor priviligert denne monarken opplevde å leve sitt liv – ikke fordi hun var rik og formuende med hjelpere på alle fronter. Slikt kan kjøpes for penger. Og rikdom skaffes på så mange måter.Men dronning Margrethe bekreftet hvor takknemlig og begunstiget hun var fordi hva hun visste hvor hun var, hvem hun var, og sin plass på jord. Hva hun var eslet til, hva hun hadde for livsgjerning. Hun var lykkelig med meningen med livet, med seg og sitt virke. Det hadde vært en jubel å tilhøre et helt folk .
Da hennes far døde, – hun var ekstra sterkt knyttet til Kong Fredrik – , så ble tapet og sorgen lettere å bære fordi hun videreførte sin fars gjerning. Det gjorde et sterkt inntrykk å lytte til hennes betraktninger nettopp om å se seg selv i en slik sammenheng. Hun nevnte også hvor uendelig takknemlig hun var for å se kronprinsen med sin familie klar for å videreføre den danske kongegjerning.
Lykken på jord er å vite seg hjemme, ha forankring og tilhørighet. Mange av oss roter det til for oss selv. Vi skal hele tiden finne mening med alt og det meste, utdannelse, yrke, ekteforhold og familie, bosted hist eller her. Rastløshet og forvirring, oppbrudd og leting kan skape både stress og press. Vi tror at frihet ligger i fritt å kunne velge på alle hyller.
Dronning Margrethe feirer med folk og land i triumf og takk. Hun vet seg kallet. Og hun har sannelig levert med seg selv og sine ressurser uten pause, uten tvil i alle 40 år. Dette må da være et lykkelig menneske?