Her snakker vi om kanaler og skjermer og nettsider og informasjon. Og aviser side på side.
Det blir for mye for meg. Dagen starter med å hente aviser på trammen mens NRK Nyheter TV allerede er på. Tilbake i sengen med kaffe og helsekost, piller og tran – så er avisen oppslått samtidig med Ugo Fermariello snakker til meg fra skjermen. Man multitasker med hodet og hjernen. Ved min side ligger mobilen klar tilfelle beskjed og hilsen. De kommer mens man altså følger med på verdens undergang og annet nytt både på fanget og der borte på skjermen. Man må jo få siste nytt ! Pluss været – for å være forberedt på sykkel eller bil , ull eller regn.
Ikke tar vi inn fuglesang eller vind i syrinen utenfor vinduet. Ikke lytter man til mennesketrinn forbi . Ikke ser man lyset komme. Man registrerer såvidt bil-lys og søplebiler . Men det er ikke slik at man bare holder kaffekoppen og nyter eller tar inn lys og dag . Og lar verden vente.
Nei. Man ser på skjerm og leser. Samtidig.
Hvor mye leser man egentlig fra avisen ? Og hvor mye lytter man konsentrert til inviterte politikere eller fagfolk om tingenes tilstand?
Mens man følger nyhetene på tv-skjermen hvor viktige ansikter og stemmer gir oss viktige kommentarer, da viser også nyhetsstudio i tekst nyheter under skjermen . Samtidig. Så vi skal både lese skrift og høre tale.
Papiravisen inviterer fortsatt til lesning av en sak av gangen. Særlig de gode helgeavisene som Dag og Tid og Morgenbladet. De holder uken ut. På min dørmatte ligger aldri løssalgsaviser -som jo har spesialutgave av seg selv ved ukeslutt. Disse avisene er flagrende informasjon med forsider mest om siste helsetips og ellers gjennomgående bildestoff dekkende hele siden. Så vi slipper å lese, bare glo.
Selvsagt har man nettaviser. Mange nettaviser. Norske og danske og svenske og lengre bortefra. Det er vel nettavisene som er i ferd med å svekke vår evne til både å lese og huske og konsentrere oss. Vi raser nedover, vi noterer at dette skal vi se nærmere på , noe vi like fullt bare glemmer. Dessuten forlanger nettavisene at skal vi lese vel begrunnede oppslag, så må vi ha abonnement. De lurer oss, vi har ikke flere abonnement.
Folk i alle aldre er lenket til mobilen. Eller omvendt. Mobilen er en velsignelse samtidig som den er et narkotikum . Vi er bekymret for mobilbruk i skolen, ja sannelig også i barnehagen. Her sitter en 85-åring og er avhengig. Ikke bare fordi man må ha siste nytt time for time, ikke bare fordi man skal dele og delta i et travelt familieliv med sine nærmeste, ikke bare fordi man kan taste hjelp hvis og når noe skjer, men kanskje mest at mobilen er som en vennekrets, som sosialt fellesskap i en fase i livet hvor aleneliv og ensomhet ikke er trivsel-trygt. Man kan mange knep, tar frem boken, tenner lys , nyter heimen. Men mobilen er ved din side , den er blitt en redningsbøye. Bare å si det som det er.
Like meget som man trener kroppen, må man trene hodet. Man må legge en plan. Som med det meste. Man må fjerne fristelser – innimellom- ikke se Tv, ikke ha I-paden , ikke mobilen. Man må trene seg til boken, lese en avis fra perm til perm, radio er undervurdert, lytt til radio også når man ikke kjører bil. I hjemmet er der hyller med klassisk musikk som – i likhet med bindsterke Aschehoughs leksika o.l – bare er til pynt og kulturstaffasje – legg på Andsnes og Beethoven. For fullt.
I skrivende stund står verden i brann. Det er krig i Midt-Østen. Også .
Kan vi bare slå av? Rømme inn i kosen. Vi får vite alt for meget og trenger konsentrasjon og kloke ord og lange tanker. Holde oss til kunnskap og fakta. Kjenne på fellesskap om aldri så skremmende.
Vi har vel plikt til å delta, her man sitter i sin trygge stue.
Foran skjermen.