Elin Ørjasæter spisser det til med råd om å sparke de gamle ut av arbeidslivet! Og jeg som er stor tilhenger av henne i alt og det meste både i skrift og i tale, hoppet i kontorstolen. Elin vet å få budskapet frem, eller rettere sagt å få opppmerksomhet. Så jeg hastet med å taste meg frem og fant raskt min venn Torbjørn Røe Isaksen på bilde og Elins argumentasjon. Og fallt til ro.
Elin har nok engang tatt tak i et tema som sammenfaller med mitt eget engasjement; hvorfor og hvordan kan eldre mennesker få jobbe så lenge de selv ønsker.
Grunnen til at dette samfunnskulturelle spørsmål har fått ny aktualitet og derfor også ble drøftet i NRK’s debattprogram, er at man har klusset til problematikken sammen med pensjons-spørmålene. Torbjørn kunne som deltager i TV-panelet ikke skille mellom pest og kolera, så Elin hengte stortingsmannen ut og tok ham som bevisførsel for eget utsagn.
Som om verden ikke er vanskelig nok. Man forvirrer og tåkelegger både temaer som arbeidsliv og aldergrense med disbutt om pensjonsordninger. Sammen med jordbruks-subsidier og innkjøprsordning av bøker, er pensjon det værste vi vet å forholde oss til. Eller rett og slett – å forstå seg på.
Nå kunne Elin Ørjasæter rydde seg plass for eldre-i jobb-tema i min hjerne med å klinkende klart forklare både meg og andre lesere at vitsen med å sparke de eldre ut av arbeidslivet var at de frekt nok hadde ønsket og fått innfridd langt på vei BÅDE å få jobbe fast og trutt til over 70 år og SAMTIDIG cashe inn god pensjon.
Jeg skjønner meg som nevnt lite på pensjonsordninger generelt og også spesielt. Ikke fatter jeg hva som gjelder for AKP ( eller LSD ? ) hva som lønner seg når og hvorlenge og for hvor mye. Min holdning til arbeidsliv har hele tiden vært at folk skal få jobbe så lenge de har kraft og lyst – på ett eller annet vis, om ikke i lederstilling og på topp, men som del av firma, organisasjonen eller butikk. Å få delta, gå til en jobb, stå opp om morgenen for at noen/noe venter på en – for meg er det en menneskerett.
Nå har man kludret med dette ved SAMTIDIG å friste godt voksne mennesker med å kombinere jobb og pensjon til visstnok ( ? ) alle parters gevinst, glede og behag. Et rigorøst og uklart regelverk for å ta tidligpensjon i samrøre med jobb for så når slitasjen for ramme alvor setter inn og man går ned i knestående, se da skal man cashe inn en stor og god pengesum som pensjon. Det viser seg at det er langt flere enn meg som ikke skjønner et fnugg eller fnyst. Skatteeksperter har meninger i forvirrende retninger og debatterer lik lavkarbofolk eller som spåmenn i finans.
Nok om det. Elin Ørjasæter tildrar seg med sin spissformulering oppmerkomhet omkring det nærmest umoralske i at sterke og oppegående arbeidstagere i modne år skal med krav om fast-stilling pluss god førpensjon, fortrenge unge kollegaer på samme arbeidsplass.
Vi er blitt så feite om hjerterøttene her i landet. Den store kosen har tatt oss. Vi brolegger veien til målet med gode forsetter og så går det bare i stå og mot det som værre er. Utsparket i grøftekanten ligger så ressurs-sterke mennesker ofte i ung alder, men også blandt arbeidslystne innvandrere. Velstandsgenerasjonen krever mer og mer for seg – og sine nærmeste. En utbredt individualisme blandet med egoisme er ganske så uspiselig. Vi i Den Tredje Alder skal ikke bidra her – vi som har lært og har erfart, har plikt til fortsatt å yte, ikke å nyte. Det er jo VÅRE ungdommer og deres fremtid det handler om.
Det er Elin og jeg hjertens enige om. Og Torbjørn, når han har tenkt seg om.