Det var det Woody Allen som sa. Det han mente var at hvis vi kan rømme bort og drømme oss vekk fra hverdagen, fra slit og strev og redsel og gru – bare for noen timer, kan vi orke å gå videre også i den vonde virkelighet.
Jødene visste å bruke humor for å komme seg opp fra sitt Holocaust . Shakespeare hadde alltid et innslag av humor i sine dramaer.
Men hva nå kinoene er stengt? Når fellesrommet er lukket? Når konsertmusikken er stilnet, og gudstjenestene må holdes utendørs – alt på grunn av en pandemi – da sliter så vel barn som voksen, ung som gammel med å finne sinnets ro og glad energi. Ensomhet og uttrygghet tok taket i oss. Og vi sluttet å smile til hverandre fordi vi hadde munnbind på ansiktene.
Vi hadde ikke mer enn kommet oss igjennom 2 år med denne pesten, så ble det krig i Europa. TRussel om atomkrig skapte redsel. !.5 millioner er på flukt bare i løpet av 10 dager,
Men nå kan vi faktisk samles om kunsten, om filmen, i kulturrom og kjenne på fellesskapet, ta bølgen og ta varmen fra leirbålet der vi sitter i salen og på tribunen. Til så lenge.
Som kinodame med lang fartstid opplevde jeg hvor viktig det var å lede folk inn i fristelse, få publikum inn i kinomørket for å se filmen som enten forførte dem med tull og tøys, med romantikk og skjønnhet, rikdom og suksess , med gys og gru, å stirre det vonde i hvitøyet. For noen timer var menneskene på reise i en vakrere verden, et rikere liv, musikk og dans og glitter og glans. Til planeter og på reiser, men også medlevende skjebner i drama og død.
Jeg ble etter hvert mer glad i publikum enn i filmen.
Nå var det søndag, og krigen bare fortsetter. Noen gode venner og jeg ble enige om å gå på Gimle kino for å se en film fra Malta! Ingen av oss viste noe om Malta. Ikke visste vi så meget om filmen heller. Solen skinte, og vi burde gått tur og på ski. Vi var 30 i salen.
I 2 timer var vi i en fiskeby sammen med en fisker, hans kone og nyfødte sønn. En bittersøt komedie. Stillfaren, vakker og vemodig. Helt ukjente aktører, nesten ingen musikk. Ren filmkunst og verdig kinokultur.
Woody Allen har rette. Vi kunne møte virkeligheten litt sterkere den dagen.