DRØMMEN OM ROR-BU.

Etter som man vokser til, blir man oppsatt på ikke å eie for meget. I en periode av livet hadde det seg slik at man eide 4 kjøkken! Vi hadde eget hus og et feriested i de dype skoger, arvet hjemmet til foreldre og hjemmet til en tante. Slikt skaper panikk i en moden kvinne som var ytterst yrkesaktiv og hadde lite kjøkkenglede og med ungdom og ektemann. Det var i overkant. Begge arve-stykkene ble solgt ut. Det holdt med ferie-kjøkken og hjemmet.

Nå har man bare hjemmet.  Det er mer enn nok. Man skal ikke eie mer.

Men man savner sårt det kjære feriestedet i ødemarken, med egen innsjø, i stillheten med naturlydet, stjernehimmel og nattemørke. Det blir aldri stilt i byen og aldri helt mørkt. Dessuten var det i de dype skoger ingen mennesker å forholde seg til, ingen naboer, bare en skogsbilvei med 2 bommer og derfor aldri folk som for forbi. Etter uker i ødemarken visste man knapt hvordan man skulle være kledd, for man gikk hver dag antrukket i skrukkete, avdankede fritidsklær fra dengang da. Vel måtte man ta inn til småbyen for å bunkre, men det var i de samme villmarksklær for man trengte bare å gå i butikk hvor kleskodene var ganske så løsslupne fra før.

Når man har eget feriested, kan man bare ta avsted på impuls,når man måtte ønske.  Hvis man leier eller tar inn på betalt opphold, må man bestille, bestemme, planlegge. I en stresset tilværelse med familie og yrkesaktivitet, skole og forpliktelser trenger man til et eget feriested for seg selv og sine.

Men nå i Den Tredje Alder befinner man seg rolig tilstede i en fase hvor det gjelder ikke å eie for meget. Alle praktiske problemer med hus som står ute i vind og vær, men vedlikehold og tusen utfordringer og reparasjoner – de  vokser seg opp og frem som monstre, for meget av alt, alder og kropp tatt i betraktning.

Så derfor kvitter man seg med eiendom enten ved salg eller lar den gå videre til de unge i slekten.

Så sitter man tilbake med minner. Og med mindre bekymring. Og bare med ett kjøkken!  Men med et veldig savn etter å være i naturen. Det sitter hardt i den mest innbarkede bydame som elsker asfalt, kino og bokhandel og trafikk – å være i kontakt med ren luft, stillhet, uendelig himmel og horisont.

Og ikke minst hav. Jeg ønsker meg til havet. Jeg ønsker meg en liten ror-bu med dusj og do, seng og stol og stor dør rett ut mot havet. På en enkel gasskomfyr kan man tilberede fiskefangsten. For bor man ved havet, må man fange fisk – selvsagt. Gjerne fra ror-bu-bryggen!

Lofoten er stedet for ror-bu-ferie. Men det er for langt unna for en oslo-dame i moden alder med behov og lyst og anledning til på impuls bare å ta avsted en ettermiddag når været er lagelig, 2 timer med bil og med føreforhold også på vinterstid.

For en tid tilbake viste DN’s fredagsmagasin en reportasje fra svenske, minimale hytteprosjekter i spennende moderne arkitektur, som kunne plasseres ved havkanten eller i furuskogen, ved tjern og i steinrøysa som feriesteder for enkeltmennesker med enkelt-behov. Nettopp, tenkte man, der man i all hemmelighet drømte om på eldre dager å ha sitt stille sted med bok og  med seg selv og med naturen inn mot panne-brasken.

Mon tro om ikke det står en rødmalt liten hytte ved sjøkanten som man kan huse…….

Én kommentar til «DRØMMEN OM ROR-BU.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>