En svensk bok har vakt oppsikt. Tittelen DØDSRYDDING antyder velmente råd om at vi skal rydde i livene våre for å skille viktig fra uviktig. Forfatterinnen ser med humor på prosessen – gudskjetakk. Men alders-aspektet hos leserne vil nok avgjøre hvor muntert man går løs på utfordringen. For noen av oss i høy alder, ligger trykket mest på første del av ordet. Døden kan jo være rett om hjørnet . For ungt folk er det kanskje bare å hente sorte sekker og kjøre uvesentligheter til Fretex.
Det er mange år siden- faktisk ved 50års-skiftet – at man tenkte på at man nå kan begynne å være mer generøs, gi mer av seg og sitt til dem man tilhører. Man var «kommet opp på sletten» , var blitt den var blitt, hus og hjem og mann og barn og jobb var på plass. Man hadde det man trengte – man kunne begynne å gi! Det var befriende. De yngre i sin fase trengte faktisk påfyll dengang.
Så røynet det på med år og alder. Som alenehustru og så enkefrue satt man med vakkert møblert hjem, service og glass og sølv, Man var mest alene, gjestebud ble bare i rykk og napp, de store middagers tid var forbi, i en storby kommer jo sjelden folk bare innom. I høstmørket kom tanken om hvorfor skal man ha flere stoler, flere dekketallerkener , kopper og kar, masse av alt – når livet hadde mest av rolige alenedøgn. Velsignet etterhvert med barn og barnebarn som selv hadde sitt, ble det sjelden at de ønsket seg noe fra arven i utide.
Smykker som av underlige årsaker var blitt for trange og små, ble med glede gitt til unge kvinner i familien. Av like merkunderlige grunner var det minimal interesse for dyre og vakre klær . Sengetøy av klassisk kvalitet og mål passer ikke lengre for moderne sovesenger som skal kunne senkes og bøyes med dyner og puter som har egne designede supertrekk.
Dødsrydding- trenden går visstnok mest på at vi skal slette og sortere oss selv på diverse konti og på sosiale medier på nettet . Vi skal ikke la pårørende ( joda – vi skal dø!) få oppleve ubehaget ikke bare med å finne tekniske ut av hvordan man gjør slikt med passord og linker i hytt og pine, men også å plutselig se inn i den nære og kjære sine private utspill. Ille nok med ungdom som utleverer seg på nett – det blir pinaktig når besteforeldre kan ha hatt beksvarte eller banale kommentarer og krangler gående.
Og så kan det dreier seg om kjærlighets-brev! Gamle forhold som dokumenteres i etterlatenskaper av brev og bilder – de unge har aldri hatt peiling. På Tv2 ble en godt voksen trendforsker fulgt ut på Bygdøy hvor hun ( kvinne, selvsagt) arrangerte sin egen private seremoni med å tenne bål og brenne intimiteter. Snakk om spektakulær dødsrydding!
Mange i bekjentskapskretsen av over 70 blir rystet når man konkret nærmer seg det faktum at man kanskje bare har 10 -15 år igjen å leve og at man derfor må legge en plan. Mye og mangt er virkelig forbi. Men å røske ut innbo fra hjemmet er dramatisk. Selv ønsker man så lenge man bare kan, å få ha alt på plass for evig og alltid.
Skjønt – i et vakkert arvestykke av en kommode ligger det i 5 skuffer med duker! Juleduker, påskeduker , håndbroderte, utgamle og noe nyere, damask og lin, runde og store og navnede! Hvem i dag bruker duker? Ingen av mine nærmeste , ikke vertinnen selv – det blir brikker, servietter ol. Dessuten har man de 2 favoritter man alltid bruker av vakker vane!
Fretex er stedet for mangt, takk og lov. Men duker fra et kvinneliv i generasjoner? Det oppleves banalt og skjendig å legge seg og sitt ut på finn.no . Hadde man vært mer oppdatert på antikviteter og økonomisk gevinst kunne man kanskje tjent penger på alle disse dukene og kjøpt seg bedre rødvin.
Dette må man grunne på en mild og vemodig oktober-søndag.