Tenke seg til – i postkassen på torsdag lå det et håndskrevet brev! Vanligvis er det hilsener fra vesener som sender faktura. Noen ganger er det magasiner som man abonnerer på i kvartalet – faktisk til stor glede. Men private brev? Det hender da aldri!
Nå lå der til meg midt i uken en vakker konvolutt med frimerke og et blomstermerke på baksiden hvor også avsender hadde skrevet sitt forkortet navn.
Man visste straks at det var et eldre menneske som hadde skrevet mitt fulle navn ( Hanssen med dobbelt s ) og korrekt adresse. Det er så tydelig på skriften at alderen også hadde satt seg i fingrene Det gjør nemlig det. Vi kan snart ikke skrive vårt eget navn – dessverre -vi gamle.
Det ble en høytidsstund. For en gang skyld hentet man brevkniv – den ligger vanligvis aldri der man bryter posten. Så leste man .
Det var innledningsvis en presentasjon – det var en kvinne som var 91 år, hun var blitt enke for 4 måneder siden. Hadde pleiet sin mann som ble 94 år, i deres private hjem med diskutabel hjelp. Dette ble fortalt i enkle ord, usentimentalt med lavmælt kritikk ,men dog med en viss sårhet. Kvinnen var stolt og takknemlig for sin personlige innsats. Ikke som pårørende, men som ektefelle.
Så kom hun til sitt poenget – hun ville takke meg. Jeg hadde hennes store respekt og mente jeg var viktig som eldremenneske i fellesrommet. Derfor brevet.
Vel – selvsagt blir man takknemlig for ros. Man kan ikke få nok.
Men for meg var brevet mer enn denslags. Brevet gjorde meg beveget. Brevet ble nesten sakralt. Der sitter en kvinne på 91 år og skriver med sin skjøre og vaklende hånd et personlig og nydelig brev til meg, til en hun bare kjenner. Bruker sin tid, finner konvolutt og frimerke og går avsted til postkassen. Bare for å gjøre meg godt.
Min takk er å fortelle dere alle. For å gi på sosiale media et glimt av verdighet og skjønnhet.
Hvor rik man plutselig kjenner seg.