DET GODE NABOSKAP ?

Siden det nå har blitt en offentlig sak at man som nabo har tillatt seg å klage på årelang «gruvedrift » rett borti gaten , kan man like godt trekke saken inn i en mer generell sammenheng . Hvordan oppfører vi oss mot våre omgivelser i boligstrøket når vi skal pusse opp og bedrive støyende og omfattende håndverksarbeid såvel innendørs som utendørs?

Folk pusser opp og pusser opp. Et kjøkken mer enn 5 år, må jo moderniseres. Dessuten er omsetting av leiligheter og villaer en formidabel aktivitet hvor der kjøpes og selges. Folk flytter ut og inn – særlig i etterspurte boligområder i sentrale Oslo.

Man får etterhvert utviklet et særlig sanseapparat  for visningsskilt i strøket, ser annonsene med stadig stigende prisantydning og undres over hvem som kan ha råd til denslags (?) og enda værre – disse stilasbilene som kommer med stenger og trapper og gardiner . Nå blir de forandring i nabostrøket – opp-pussing lager larm og leven!

Den nabo som har reagert på mine anklager om omfattende forurresning , har bare sagt at jeg kan flytte på landet og ut i skogen. Byen MÅ utvikles. Det er bysamfunnets karakter.

Helt enig. Men mitt poeng er at enhver nabo som setter igang støy og spetakkel , har plikt å informere sine omgivelser i oppgang og gate og strøk om TIDSASPEKTET for arbeidet. Vi kan tåle dybdeboring og  klatrestilaser og håndverksbiler hvis vi vet NÅR det tar slutt!

Dessuten er det selvsagt opp til enhver av oss boligeiere, selv å gi uopphørlig og oppmuntrende hilsen til berørte i fellesskapet. Gjerne med smittende informasjon om hvor flott og vakkert det skal bli ! Rene skjære charm-offensiven.

Dessverre tror jeg det er slik at jo mer urbant man bor, jo mindre aktivt bedriver man menneskelig naboskap. Man nikker såvidt til hverandre i forbifarten etter 5 år i samme gate. Det hjelper hvis man har barn sammen på skolen – da utvikler det seg tilnærmer vennskap (?) foreldre imellom. Man trenger  til hverandre rett og slett for råd og dåd og transport, ikke minst.Og bursdager bringer foreldre og de håpefulle innenfor husets fire vegger .

Men godt voksne og eldre holder seg nå mest for seg selv. Men først og fremst   farter man uopphørlig til egne feriesteder ved sjøen eller fjellet eller begge deler, , til golf-ferie, til Syden, på elvecruise og på temareiser. Når man så kommer hjem, forteller man henrykt om hvordan byfolk der sydpå er sammen i generasjoner, på restauranter og kafeer, sitter på benken i parken, går på torget og markedet, til fiskebåtene,  til kirken. De bor – rett og slett.

Men verdensbyene der ute, har også den samme makroboligstrukturen hvor sorte biler stanser folk ut og inn til gedigne inngangsdører og alt er ryddig og strengt og stille. Bortsett fra gartneren som klipper hekken.

Oslo er en by med store forskjeller på bomiljø og naboskap. Grønnland er levende , rart og mangfoldig, mens på Frogner og Uranienborg går det -som alltid – dannet og dempet for seg.

Vi nordmenn er best i skogen, på fjellet og i  småbyen hvor  vi ferierer. Da er vi på hilsen! Da tar vi bryggesleng ,slår av en prat med mannen bak oss i den lokale polkøen. I Nordmarka smiler vi til forbipasserende ! ( bortsett fra joggerne).

My home is my castle – bare håndverkere er velkomne inn.  Da blir det veldig liv i leiren – i det minste.

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>