DET ER ET SLIT Å VÆRE OLYMPISK TILHENGER.

Sommer-OL er en knagg man henger livet sitt opp på.  Åpnings-seremonien ikke minst. Den er en spektakulær begivenhet som hver eneste gang overstråler den forrige. Vertskapslandets kultur blir fremstilt som et stykke samtids-speil holdt opp for den ganske verden. Man hadde aldri trodd at årets London-OL skulle overstråle hva China for 4 år siden viste av gispende oppbud av dispilin og  kreativitet. Men sandelig ble 2012-Ol-starten over all forventning. Selv det britiske fyrverkeriet slo kineserne i hva som er deres fremste spesialitet. Hollywood kan også bare stille seg i amatør-rekkende hva regi og iscenesettelse angår. Og når selveste Dronning Elisabeth lar seg innledningsvis bruke til å delta i James Bond-film ved i rosa antrekk hoppe ut fra helikopter over stadion – da har OL-åpningen nådd det ultimate spetakkel.

Jeg elsker sommer-OL. Jeg teller år og dager til det skal finne sted. Også i London – vårt nærmeste reisemål i all form for opplevelse og kultur, sport og spill, dessuten på samme klode, samme tid på døgnet, med sprog og tradisjon som er som vår egen. Vårt andre hjem på jord. Dette måtte bli en sammenhengende fest.

Vel tok det en hel uke før det egentlig begynte,siden OL for de fleste av oss er fri-idrett. Vel ble vi hektet på tennis – til de grader! . Vel følger vi håndball så vi ikke kan få sovet om kvelden. Det sykles, skytes og roes, og utrolig nok ble vi sittende å stirrer på finale i pil-og-bue for kvinner. Som om det interesserer oss det spøtt! Dressur-ridning og synkronsvømming er jo noe tull. Men vi glor! Siden vi selv bedriver morgensvøm i Frognerbadet, tar vi OL-svømming som studiefag. Klart vi benker oss foran flatskjermen og ser alt! Hver dag og ustoppelig, dog avbrutt av radio i bil og PC på kontoret. Vi holder ut og svikter aldri.

Men det er fri-idrett som virkelig gjelder. Der kommer kropper og ansikter, personligheter, vinnere og tapere  tett på oss. Stadion er mangfoldighet og  variasjon til de grader med utøvelser i sving og stang og bane. Vi fjetres av kulestøtersker som plutselig er slanke og vakre, de også! Det flotteste vi vet er 7-kamp for kvinner og 10kamp for menn. Men høydepunkt for de av oss som alltid går etter utseende – det er Bolt. Den vakreste, mest lekne og glade og varme og menneskelige atlet vi har opplevd. 200-meter er super, for 100 meter går for fort. Vi merker oss spesielt  løperne av hvit rase og kropp siden øvelsene-  både de korte og lange – til de grader domineres av trimmede, svarte skikkelser som  tilsynelatende alle er som skapt for fri-idrett.

Men dette tar på oss. Etter 10 dager kommer den sigende; overdosen. Vi orker ikke mer. Vi som skulle ha lest mer bok. Vi som burde ha  skrevet noe klokt og godt. Vi blir liksom zombi i hodet. Et kort øyeblikk av oppgitthet slukker vi alle skjermer, melder oss ut  og leser. Men hva skjer? Plutselig vinner håndballjentene, Larsen padler og tar gull, Bolt blir intervjuet før finalen – vi blir hektet igjen!!  Får en «second wind» og legger alt annet tilside og på vent. Vi er med!

Søndag skal ilden slukkes. Og vi med den.

Takk og lov er det 4 år til neste gang. Da fra Brasil – som er langt fra oss, tror vi!