Svart-hvit stumfilm med ukjente navn i hovedrollene, fransk produksjon og filmet i Hollywood – ingen skulle tro at noen kunne dra gullkortet på noe slikt i år 2012. Men nå er sensasjonen premiereklar for Norge og verdensklar for triumfhyllest under Oscar-utdeling! Følg med!
På en liten flyskjerm rett foran nesen opplevde jeg dette mirakel av en film bare for dager siden. Nå skal jeg først i køen for å se THE ARTIST på stort lerret på god kino. ( les Gimle.)
Anmeldere kaster terninger, og de mest voksne av dem gir en 6-er. Yngre forståsegpåere holder en god 4er.
Selv mener jeg denne filmen er et mirakel og en genistrek. Ektefellen har i alle år småertet en alltid begeistret kinodame med at svart-hvitt-film er bedre enn fargefilm. Som Morten Krogvoll – mesterfotografen – fremhever rikdommen i å fotografere nettopp svart-hvitt-bilder, mener mange filmelskere, som ektefellen, at det er noe rent, nakent og «pure» med stringent filmkunst i svart-hvitt, og at fargefilm kamuflerer og duser til bildene og dermed dramaturgien.
Når så også ordene og dialogen blir borte fra filmopplevelsen, kan man lure på hva som blir igjen. Publikum vil oppleve med THE ARTIST til sin store forundring og jubel at billedkraften i seg selv gir langt mer enn hva man hadde trodd. Kroppsspråk og mimikk, sanselighet i aktørenens samspill og utspill, kostymer og interiør og som et mirakel i filmen den trofaste skjødehunden – som naturligvis også er ordløs – alt dette understreket med tonefølge fra klassisk stumfilm-musikk, gir øye- sansningen en enorm opplevelse.
Og her er vi ved THE ARTIST som kunstverk. Å se film er å sanse med øynene. Helt siden lydfilmen kom og deretter fargefilm, har vi blitt bombardert med effekter og triks og dialog og de vidunderligste fargenyanser såvel i ansikter og kropper, interiør som natur, i universet og på landjorden. Film har alt av skuespilleri som av lyd, musikk som av dramatikk i universet som på landjorden, i tid og sted, komikk som tragedie .
Men kjernen i kunstopplevelsen er å lese, å tolke med øyesansen. Og dette hadde vi glemt! Som trenet filmleser gjennom 25 år har jeg tidvis måtte se film fra et fjernt land hvor aktørenen har snakket for meg et fullstendig uforståelig språk. Alltid ble jeg slått av hvor mye man likevel forstod av dramaet og spillet uten å skjønne et skvatt av dialogen. Nettopp fordi man var erfaren i faget, kanskje, men ikke desto mindre – film viser sin historie gjennom bilder! Hver scene skal ha fremdrift i dramaturgien. Hvis man han sin Chaplin, vet man jo det! Og selv filmkunsten har sin poesi uten ord i selve fotograferingskunsten og billedkraften. Andrey Tarkovskiy i OFFERET og Ingmar Bergman i VARGTIMMEN – filmer som kunst-verk hvor det uutsagte ligger i billedkraften – nettopp som dikterkunst i poesien.
Hva skal til for at en film » treffer planken» og blir en sensasjon. Hadde man visst det, var det jo bare å lage den, sette igang, og gullkortet lå inne. Plutselig er det som om alt stemmer. The Winner takes it all . Tiden er moden og inne. Overraskelsen, kvaliteten, (men ikke alltid – Stanley Kuberick lagde feilfri film som ingen ville se! )
THE ARTIST er en film som alle som går ut fra kinoen etter å ha sett, vil ANBEFALE alle sine venner – det er et vinner-kort!! Vil vil gi filmen til dem vi er glad i. Den gir jubel i sinn og styrke i sjelen. . Det er en film » du kan ta med moren din å se» – helt voksne mennesker er sulteforet på bekreftende og foryngrede kinoopplevelser. Den er vakker og småklok og romantisk.
Dypdykkere i anmelderkorpset antyder mye om tydelighet i formspråk, om nostalgi og hyllest til filmkunst og alvorlige greier som angst for det moderne!!!
Verden er en jammerdal. Om 10 måneder er det jul igjen. Til sålenge og nettopp derfor – gå for det som er påfyll og glede. THE ARTIST på kino.