Det sies at eldre mennesker fremfor alt ønsker seg to goder 1) Den gode søvn og 2) den gode latter.
Man kan skrive og mene mangt om søvn. Her snakker vi om den lange, dype og sammenhengende søvn. Gjerne med gode drømmer – hjernen skal og må få leke fritt Men akk og ve – kroppen krever sitt også om natten. Det blir nødvendige besøk på rommet med hjerte på døren. Da gjelder det ikke å ha på lys , så man kan utføre nødvendig ærend mest i søvne. Nok om det.
Når lo man sist? Her snakker vi ikke om det lune smil, den humrende latter, den glade replikk. Vi snakker om magelatteren – den som kommer sterkt og dypt nedenfra, den hvor man kan velte seg over og ikke kan stoppe – så tårene triller. Gjerne krampelatter!
Når skjedde det sist?
Vi snakket rundt kafebordet om frivilighet. En av oss skulle til et pleiehjem for å være til hygge og oppbygging for beboerne. Andre skulle med koret for å synge for dem.
Selv har man årelang erfaring fra ektefelle som bodde på et usedvanlig godt eldrehjem – small is beautiful – hvor fellesskap mellom beboerne var viktig i storstuen og da også innimellom med gjester som skulle underholde .
Min mann var ikke glad i det. Ha trakk seg tilbake til lesning eller god musikk ( les Mozart) Slike besøk var nemlig for sentimentale, for gemenslige, for koselige – men bevares, velmenende nok.
Tilbake til kaffe-praten – vi kom til å nevne Sykehusklovnene, profesjonelle scenekunstnere som har spesialisert seg på å møte barn og unge på sykehus for å skape gode opplevelser. Ikke minst med latter!
Da slo det oss – hvorfor besøkes ikke eldre på institusjoner , på samlingssteder for seniorer , på sykehus og pleiehjem eldre boliger av klovner ? Av komikere, gjøglere og moromenn?
Man har ikke forsket på saken, man har bare sin egen erfaring fra levet liv med observasjoner og referater fra godt voksne . Siden man også har vært foredragsholder om tema kino, kultur og alderdom – har man sett inn i sesongopplegget for samværsarrangement i små og store forsamlinger .
Det er ramme alvor som tilbys. Meg selv inkludert, men faktum er at jeg alltid har lagt vekt på munter og litt rampete profil på budskapet. ( Det ble sagt takk for besøket)
I skrivende stund har nyheten kommet om at Yngvar Nume har godt bort. Han fikk oss til å skogg-le. Han var en klovn – også. Nekrologer og sørgende understreker hvor velsignet hans liv var med den oppgaven – å få oss til å le. Han skapte et varmt fellesrom mellom scene og sal med latter. Fred med Yngvar Nume.
Vi ler altfor lite. Gjennom mange år har jeg selv en nødhavn å søke til når jeg trenger latter og få et muntert sinn. VICTOR BORGE Hans velkledde komikk og stringente humor passert på profesjonell musikalitet – det er genial ellevill humor. For meg. For et voksent menneske med basis i klassisk musikk. Det å brekke løs på disiplinerte regler , drive rampestreker , gi snubletråder i det ramme alvor – det er urkomisk. Som i militær- komedier, forøvrig. ( Goldi Hawn i «Menig Benjamin» )
Samfunnet og makten trenger klovnen. Narren. Ved hoffet hadde kongen sin narr. Han som kunne få si sannheten . Klovnen var en ventilasjon. ( som om det liksom hjalp. )
Som kinodame gikk jeg alltid inn i kinosalen der bak for å kjenne på stemningen i salen, om filmen satt, føle vibrasjoner hos publikum på seteradene – spesielt på Colosseum i noen sluser vi hadde tidligere. Latter er smittsomt . Nå det første støtet kom, gikk det umiddelbart bølger under kuppelen. Faktisk også ved det gode gys eller det første redselssukk. For en lykke midt i arbeidstiden !
Men det var i det store rom. Der er det scener og rom for denslags innimellom. I filmens verden nå en sjeldenhet.
Men vi har alle vårt eget lille rom , det private. –
Gi oss idag vår daglige -latter. ( Victor Borge. )