Fagekspertisen – Elisabeth Evje psykolog – har talt, dvs skrevet kronikk i Aftenposten sist lørdag . Hun er rystet over nedleggelsen av eldreombudet. Nemlig. Hun beskriver hvorfor . Saklig og tungt. Ikke bare innenfor sitt fagområde, men som samfunnsborger.
Selv har noen av oss i alderdommen med bøker og blogg gitt innblikk i hverdagsutfordringer vi erfarer hver bidige dag men ikke minst har vi prøvd å påpeke at vi i Norge ikke har en alderdomskultur . Vi har gudskjetakk en barnekultur, veldig mye ungdomskultur, også litt voksenkultur , men altså ikke alderdomskultur . Der ligger det overordnende perspektiv på hele problematikken omkring de gamle være seg helse, omsorg, trafikk og butikk, og bolig , lyd og bilde , mat og drikke, kunst og kultur. Tusenvis av utfordringer og sårbare hindre i fellesrommet for de gamle av oss.
Alderdommen er ikke en sykdom, den er en del av livet, den siste. Respekt for de eldste rundt bordet . De som burde siste øverst – – se den er ikke der. Vi blir ikke sett eller hørt. Krenkelser og utestengning er noe som bare skjer i all stillhet. Alderismen florerer.
Senest i dag på Morgennytt ble en ung kvinne invitert for å beskrive hvorledes hun opplevde en slem rasisme som innvandrer . Helt riktig , helt viktig – selvsagt. Men når ble en eldre person invitert til å rent prinsipielt diskutere alderismen?
I offentlig debatt inviteres til å utveksle om hvorledes det er å bli gammel uten at den gamle sitter i panelet . Morsrollen kan diskuteres , men bare med deltagere som har barn og eller ungdom og er alle under 38 år. Som om ikke man er mor til man går i graven!
Psykologen påpeker hvordan utdannelsen av faget har for lite kunnskap om eldrepsykologi. Vi vet jo at det er intet fall i livet som psykisk er større enn når man sitter tilbake etter at en ektefelle dør som man har levd sammen med i et langt , langt liv. Man har da aldri hørt om at da kan man få terapeut , krisehjelp eller samtale hos psykolog Man er i en dyp eksistensiell krise . Barna har også sin sorg som den gamle kjenner på i fortvilelsen.
Ungdom som roter det til, som leter etter å finne seg sjæl – som de alltid har gjort, forøvrig – blir gjenstand for allverdens analyser og forståelse. Skole og utdannelseløpet står bi .Nærmiljø og lokallag har kanaler åpne.
De psykologiske behovene for tilhørighet, opplevelse av mening og mestring er kanskje enda mer dramatiske hos de eldre. Men de får greie seg selv.
Men viktig er å snu problemstilling mot det positive aspekt ved å ha et samfunn hvor de eldstes ressurser , visdom og erfaring tas i bruk. Det er noe skremmende primitivt ved et fellesskap som utestenger de eldre ,setter dem på ikke ventelisten, men på glemmebok, i isolasjon og oppholdshjem, i getto for å si det brutalt.
Vi lever i en kultur – skriver Elisabeth Evje – som fetisjerer ungdommelighet, selvstendighet og uavhengighet.
De sterkeste vinner – de eldste kommer som tapere.
Det er en samfunnsplikt en sivilisasjons- utfordring, men fremfor alt et regjeringsansvar å la det eldste komme først .Bare det å nedlegge eldreombudet er feigt og et svik.
Takk for sterk støtte fra ekspertisen, sier Enkefruen