Nå har vi vært demokratiske, nå. I uker har vi fulgt med i politikk enten vi ville det eller ei. Også har vi stemt ( eller like før) – skulle bare mangle! Vi har valgt hvem som skal styre riket og land. Og vi har kjent på hvor stort det er å være med på dette, kunne få delta i demokratiet. Ikke alle land på jord gir folk den muligheten. Så vi kjenner på takknemlighet og glede over vårt frie og demokratiske land.
Det har vært flott å se engasjerte ungdommer, tapre partiveteraner og løsere tilhengere, høy og lav gå mot stemmelokaler , mot valgboder, valgmøter i klassen og på skolen, på torg og lokaler – det norske folk stemmer og deltar.
Men så er festen over. Mye spetakkel gjenstår om hvem som skal sitte i de sorte ministerbilene her borte i mitt naboskap. Men dette er for spesielt interesserte. Vi vanlige folk – vi har nå nok med oss selv. Vi planlegger fårikålmiddagen, høstferien, hagestell og eplekake, skifter garderobe fra sommerplagg til genser og regnjakke. Vi jobber som vanlig. Vi er tilbake til vårt eget vanlige liv. Det er nok politikk nå.
Men stopp! Demokratiet er avhengig av hverdagsinnsatsen. Å stemme hvert 2. år er viktig, for all del. men man kan få inntrykk av at vi privatpraktiserer også demokratiet. Joda – vi gjør en innsats for å sikre oss selv og barne våre, hytta vår, bilen og sykkelen, treningsopplegg – vi deltar med engasjement for å sikre vårt og våre. I jobbsammenheng har vi delvis hjemmekontor så vi kan bidra mer når det passer oss. Fellesskapet på jobb blir mer digitalisert.
Riktignok går det et stille tog av frivillighet. Takk og pris. Uten det stanser Norge.
Men deltagelse i fellesskapet , i strøket, i bolig, i gaten, i bydelen i grenda og byen, i brennende saker utover vårt eget hjem, familie og gruppe – mon tro om vi ikke snur ryggen, reiser på hytta, tar den store kosen og har nok med oss selv og våre nærmeste.
Å ytre seg i det større rom kan koste og mange vegrer seg. Særlig er mange skremt av å delta i det digitale rom, på sosiale media. Men om vi ikke er støvere på faceboook, Twitter, blogg eller podcast – vel så kan vi opptre på den lille scenen, i naboskap, i faglig sammenheng, i foreningen – ytre oss og levere meninger, ha et ansikt og en stemme. Det kan få konsekvenser der og da. men det er viktig! Uten mikrofon og NRK tilstede, bare folk vi forholder oss til på skole, på jobb, i kirke og kafe og i klubben.
Offentligheten er ikke bare den politiske debatt-scenen – den store scenen. Offentligheten er scenen der vi bor og hører hjem, hvor vi møtes, i butikk eller på benken – der vi omgir oss som medmenneske til andre.
Der bør vi leve med åpent visir, stå for noe, lytte og lære av hverandre .
Det er å sikre og styrke demokratiet – sånn i hverdagen.