DAGEN DERPÅ.

Hva hjertet er fullt av løper munnen over med.

Dronningbegravelsen i London og Windsor ble en heldags-anstrengende, uforglemmelig opplevelse. Ikke bare som monarkist, men med historie som fag, med politisk, samfunns-engasjert tilhørighet – og dessuten som kristen og endelig som kinodame som i 25 år ble ekspert på å lese filmens møte med publikum – jeg ble 19. september 2022 sittende som i en evig høytidsdag foran stor skjerm og med alle kanaler.

På de sosiale medier stirrer man inn i et hav av reaksjoner fra » folk flest». Republikanere hadde dårlig dager og ble nesten feid vekk -skjønt det kom forventede gisp om at » få dette sirkuset vekk», slutt med utspjåkete antrekk og «mens landet sulter brukes millioner» osv.

I all hovedsak ble det både på Facebook og øvrige tilbud et ustoppelig bevis på hvor sterkt, gripende, vakkert og overveldende oppslutningen ble og sorgen likedan.

Norske kommentatorer både på plass i London og Windsor, tidligere også i Balmoral og Edinburgh, Kent og Nord-Irland og ikke minst hjemme i studio både i NRK og Tv2 – de gjorde en imponerende jobb. De dokumenterte en kunnskap om kongedømmet, om slott og tradisjon, om uniform og transport, landskap og ruteopplegg, om biler, om hvem er hvem fra hvor og hvorfor.

Nå går det ikke godt å kristisere media. De tar sjelden selvkritikk. Men dagen derpå tillater jeg meg – i likhet med Vårt Land – å etterlyse kompetanse om kristen tro, om kirkens ritualer, om kirkerommet som et signet rom denne gang ved en kongelig begravelse. Vel kjenner journalistene til alt og det meste om katedralen, historiske bakgrunn og gjennom tidene som helt avgjørende signalbygg i en politisk virkelighet der og da. Westminster Abbey , St. Giles- katedralen i Edinburgh, Cardiff-katedralen i Wales og i Glasgow, fremfor alt St. Georges chapel i Windsor – alle disse monumentale kirkebygg ble solid gjort rede for av norske journalister rund baut.

Men så. Den engelske dronning var troende. Hun hadde sin pakt med Vårherre, ikke Parlamentet. Det var utenkelig for henne og hennes slekt ikke å ha en kristen begravelse. Salmer, musikk, biskops tale – alt som foregikk i det seremonielle hørte til nettopp i en begravelse av en dronning, et overhode for den engelske kirke. Selv i 2022.

Dette perspektivet ble klart underkommunisert . Når man kan alt om hva prinsessen av Kent har for smykke og hvorfor, alt om tiara, antrekk og hvorfor, sverd og medaljer og hvorfor – kanonskudd og kirkelyd, hunder og hester – men intet om korset, om bispeskrud og hodeplagg, intet om bønn og salmesang og hvorfor, – da er det en illustrerende dokumentasjon på manglende innsikt og forståelse for kristen tro og tradisjon. Denne gang i England. .

» Det var en begivenhet med religiøse overtoner» – sa ankermann i Dagsnytt 18, en erfaren journalist på alt som engelsk er. Det kom stemmer om bredere omtale i begravelsen av hvem hun var som egentlig ble begravet, hennes innsats osv. Min bekjente Arild Rønsen skrev hardt og sterkt om den minst personlige begravelse han hadde opplevd.

Jeg tror ikke at det blir noen mediade´batt om media. Hadde Kringkastingsrådet våget, skulle de tatt en runde på denne dypt prinsipielle deknings-strategi. Men det ville nok bli en debatt om hvor mye det kostet, hvor mange timers sendetid,

– sammenlignet med sport og politikk.