VI LEVER IKKE AV BRØD ALENE.

September er en travel tid. Byen er på plass. Begvivenheter står i kø. Fellesrommet fungerer. Det er trivsel i trengsel.

Det er valg i landet så media og politikere sender kaskader av nyheter. Skolene har ennå ikke  høstferie så barn og ungdom er på skolevei. Studenter studerer. Jaktsesongen er bare såvidt innledet. Forretninger annonserer tilbud både av lammekjøtt og moteklær. Innekosen koster med interiør-tips av pledd og møbler, lys og lykter. Feriereiser frister i reklamen med sandstrender når nå mørketiden kommer. Hyttelivet ved havet er avviklet og på fjellet ikke startet.

Alt dette lever vi sammen om før vi alle forsvinner til fremmede land eller stenger oss innendørs med hver for oss i vinterhalvåret. Nå synes vi sammen i fellesskapet. Vi bor og er felles på gater og streder, i kirke og kino, teater og konserthus.

Sist helg turnerte jeg hovedstaden med besøk i opera en kveld for neste å oppleve dirigent-sensasjonen Dudamel i Konserthuset, lørdag timesvis på KarlJohan med stappfull hovedgate med partytelt og tusenvis av menneskeri  som søkte seg til bok! Det er så oppmuntrende å se alle ansiktene – (som er anderledes enn dem som deltar i sport og spill, mat og klær) – som gleder seg over litteratur, over det skrevne ord i 2011 !

Jeg er yrkes-skadet av å ha levet et langt liv i denne byen hvor jeg hadde som jobb å sørge for riktige mennesker til riktig film til riktig kino til riktig tid. Jeg sluttet  aldri å studere  hva slags folk som kom til forestillingene. Om de var unge eller eldre, kvinner som menn, rik eller fattig. Man leser kleskoder, og man ser trender. Man kan sin by og kjenner tegnene. Man vet kjendisene både de som er det og alle som prøver å være det. Doldisene og de grå gull. Man utvikler et antennesystem for seier eller fiasko. Man lukter på avstand umiddelbar suksess ellere langdistanse-innsats.

Og dette holder jeg fortsatt på med. Som nevnt er jeg yrkesskadet. Slik at da jeg oppsøkte «Tryllefløyten»  nå sist torsdag var for meg opplevelsen like meget om hva slags publikum som fyllte salen som hva som foregikk på scenen. Derfor har jeg stor glede av å måtte gå som alenehustru til begivenheten, uten selskap, slik at jeg kan mingle omkring og gjøre mine observasjoner. Antrekk og alder, kjente eller tilreisende – en trenet kinodame kan sitt fag. Mozart trekker godtfolk flest. Her er få tilsynelatende revolusjonære skjønt flertallet er langt fra overklasse-kledd. Det er mest hverdags-jeans, tweed og rutete slips, greie gensere og midt-i uken-kjolen. Solide folk i solid alder. Mest kvinner – som alltid.

Gøteborg-symfonikere ble løftet til himmel-høyder av fenomenet Dudamel sist fredag. Jeg satt øverst og bakerst og kunne nyte den mykeste klarinett-tone og det sarteste fiolin-strøk til et dypt inferno av russisk alvor i symfonisk prakt. Salen kokte over av begeistring slik at klappsalvene kom også når de ikke skulle. Blandt oss vanlig billettkjøpere var selvsagt tilstede musikklivets informerte kjentfolk som hadde sikret seg sensasjonen i god tid. Fredagskvelden med Skavlan var droppet til fordel for en verdensbegivenhet av levende kunst. Det var voksne ansikter i flertall, men de unge  visste veldig godt at de der og da skulle oppleve den nye tid – deres egen – i musikkens univers.

Jeg har fulgt Gustavo Dudamel i lengre tid. Dessverre var jeg for sent ute til å sikre billett da han gjestet Oslo sist med sitt ungdoms-orkester som alle forbinder ham med – det nå så berømte venezuelanske symfoniorkester han har bygget opp som ledd i sin eget sosiale musikk-konsept. Han lever  etter den erfaring han selv har fått som musikkbegavet barn med det laveste sosiale utgangspunkt. Han har et opprør, en glede  og en energi som  genial dirigent fra Sør-Amerika i en tradisjonell yrkesutøvelse hvor europiske koder for alt og det meste har vært dominerende i hundrevis av år. Han er fornyeren.

Så hente det utrolige at jeg etter den øredøvende kvelden i KOnserthuset neste dag søkte meg til MEZZO – Tv-kanalen som uopphørlig  viser klassisk musikk fra konserter og operascener pluss jazz – sendte hele Dudamel-sensasjonskonserten fra Luzerne festivalen i 2007 med nettopp Simon Bolivar-orkesteret som er navnet på disse fenomenale ungdoms-symfonikerne.

Vel kan man søke Dudamel på YouTube, men på TV-skjermen i stort og fargeskarpt  flatformat sitter man i eget hjem for seg selv, med tente lys, noe godt i glasset og september-regn i styrt og strøm utenfor og kan nyte teknologiens vidunder som plutselig forlenger og forsterker selvopplevd kunst og kultur i egen by kvelden før.

Hvor rik og lykkelig kan man ikke være? Takk skjebnen for at man har fått smak for mer enn mat her i verden.

 

 

 

TYVEN – TYVEN.

Jeg bor på gateplan, riktignok med en liten hageflekk og et lite smijerns-gjerde mellom meg og forbipasserende. En balkong gir uterom med glidende overgang til hageflekken hvor der er trær og busker, roser og stauder. Midt i Oslo kan man altså ha det ganske så grønt og fredelig.

Min sønn mente at enten skal man bo på toppen eller i første etasje hvis man skal bo i et leilighetskompleks. Det ble første etasje med nevnte herligheter da vi solgte oss ut av hus med stor hage og vanskelige trapper for rullestolbrukeren i familien.  Det har vi ikke angret på en dag. Å ha nærkontakt til naboer og folk i forbifarten gir tilhørighet. Man slår av en prat over gjerdet, tar en hils fra balkongen og lever i sitt nærmiljø. Byfolk som meg, vil ha det slik. Og av spesielle grunner er ekteparet ikke så mobile slik at vårt hjem med gatekontakt kjentes luftig og levende og normalt både med trillemulighet til plen og observasjon av forbipasserende til kirke og kino, arbeid og fest.

Den nevnte balkong har en smijerns-innramning med kasser for blomster og en massiv flaggholder slik at vi kan feire det som feires skal av høytidsdager ved å flagge alt vi orker.  Vi markerer både offisielle flaggdager som private bursdager.

Så da nabo i tredje fylte 85 år, tok vi tidlig flagget med ut for å hilse opp og signalisere at det var fest i gården.

I stil med smijernsbalkongen hadde det i alle år vært – som nevnt – en holder til å sette flaggstangen ned i. Den var tung og solid og banket fast. Den morgen var den borte vekk!!!!

Siden jeg var døgnvill etter en lengre reise og hadde sovet tungt, siden det om natten hadde vært rester etter orkan og veldig blåst – så stirret jeg først forvirret om jeg var i ørska,,  hvoretter jeg gikk ned foran balkongen og saumfarte  staudebeddet i håp om at vinden hadde tatt kjempetak i støpjerns-flagg-festet.

Men nei – det var søkk vekk. Borte!  Noen hadde stjålet klenodiet!  Lettere forvirret ringte jeg opp til jublianten i tredje etasje både for å gratulere, men også med den underlige nyhet at noen hadde gått inn i hagen, opp på balkongen og tatt med seg et tungt jernstøpt flaggfeste. Å stå en hel dag å bare holde flagget med hendene var utelukket, dessverre – så feiringen måtte utestå hva flagging i første etasje angikk.

At man har innbrudd av tyver som tar for seg av smykker, gull og glitter, malerier og moderne remedier av teknisk art – se det vet man om og har tankekraft til å innse. At biler på gaten og sykler der med blir stjålet og visstnok skipet til Baltikum umiddelbart, har vi hørt rykter om.

Men at noen stjeler på balkonggjerdet et støpt feste til flaggstang er da forunderlig og  rart? Slikt får man rot i hodet av å tenke seg, rett og slett.

Herved sender jeg en etterlysning ut i rommet til allmennheten av bloggere  siden  politiet har nok annet å ta seg til enn å etterforske dette underfundige tyveri.  Er det noen som ramler over ett stykk jern flaggholder, solid og svart og velbrukt, så meld fra til avsender. Det ligger god rødvin i hyllen som dusør!  Og snart er det bryllupsdag hvor det er all grunn til å heise flagget, må vite!

På forhånd takk.

 

 

HVORFOR MÅ DET VÆRE SÅ TRIST?

Jeg syklet avsted til stemmelokalet der jeg bor.  For hvert valg har det vært nytt sted.  Ett år var det i kirkestue, så i kirkekjeller, så i helsestasjon og nå i lydstudio og kino.  Det gjelder å lese hjemmeleksen på valgkortet for å vite hvor man i bydelen skal gjøre sin borgerplikt hvert år. Bydelen har intet naturlig samfunnshus, må vite, så derfor  roterende stemmested. Men en tidligere kinodame gledet seg til at et tradisjonelt kulturhus i strøket denne gang skulle høyne høytidligheten ved årets kommunevalg ved å la oss borgere få avgi vår stemme i slike lokaliteter.

Jeg tok feil. Det var så trist! Ute på gateplan i trang trafikk og fortau stod en simpel plakat og to vennlige kvinner i gule vester (som lignet trafikkpoliti-antrekk ) og viste vei. Ikke i foaje med lys og glans og glitter, nei, inn i trang bakgård for søppel og rot og inn mot scenegulvet foran lerret i kinoen.

Ikke var det pyntet med flagg. Ingen pent kledde valg-styre-ansvarlige som ønsket velkommen. Ingen blomster, intet som skapte høytid og demokratisk rettighet og alvor. Jeg lukket øynene for bedrøvelig kino-sal-syn, for jeg husket godt hvor vakker kinoen hadde vært i sin ( min ! ) tid med vegger med kunstnerisk verdifulle relieffer, med lysarmatur og ikke minst mørk mahognidører både bak og ved utgang.  Nå var det lydstudio-interiør med grå effektivitet både i seter og sal, kabler og ledninger mot regulerbar styrings-desk av både lyd og bilde.

Denslags melankolsk mimring får så være, men invadering av effektiv stemme-givnings-interiør med registrering, avlukke og stemmekasser – alt i plankelyst treverk og renspikket, hygiensk utformet informasjonsplakater –  fikk meg til å kjenne meg som borger i en avsides- liggende sovjetrussisk kommunalstat.  Grått og sammenrusket, taskete og trist. Gule tape-striper på respatex-gulv og i bakgårdstrang passasje understreket stemme-kveg-følelsen.

Det er valgdag og høytid selv om livet går sin travle mandags-gang.  Det flagges gjerne både offentlig og privat. Hvorfor skal da et stemmelokale  være så gjennombedrøvelig nakent og byråkratisk ribbet for verdig markering av vår dyrekjøpte demokratisk rettighet?

Vi som har et levet liv, husker hvordan de eldre i familien lærte oss å heise flagget, ta på pene klær, gjøre noe ekstra ut av kveldsmåltidet for å samles rundt radio . For ikke å snakke om å gå til venner og/ eller lokaliteter tilhørende det parti vi hørte hjemme i. I min ungdom var jeg med onkel og tante til  Akersgaten hvor vi stod foran avishusets enorme veggavis som ga løpende neonresultater fra valgnatten med tall og kommentarer. Tett i tett stod vi med alle slags parti-varianter i nervøst engasjement. Noen lunket stille hjem, andre fortsatte i full jubel – alt ettersom. Men det var et uforgemmelig fellesskap på tvers av parti-politikkens  stadig voksende egen-underholdnings-tilbud i egne hus med TV-overføring og kjendiseri. Antagelig som en siste stille rest av etterkrigstidens kollektive tiltakspakke.

Det er lenge siden, det! Som voksen kommunalpolitiker i 8 år var jeg selv i stemmestyret ved valg hvor vi både hadde høytidelig flaggheising, opplesning av valgloven, påpasselig antrukket i søndagsklær (  ??? ) og hvor vi alle passet på å være vennlig tilstede for alle og enhver. Vi var et slags vertskap – selvsagt uten politisk tilhørighet, men som tillitsmenn for borger av byen. Vi ryddet og passet opp og skapte en atmosfære av noe viktig og stort selv i det gråeste skole-aula-lokalet. Og utenfor på trappen stod parti-representanter med svære bannere skrått over jakke og frakk og tilbød sine lister. Allerede der var det varsel om hva som ventet av viktighet.

Det er september 2011. Landet er anderledes blitt med mer alvor og  med mer felleskap. Når hver enkelt av oss så får lov  å gå avsted for å avgjøre retning og fordeling av  den enorme rikdom vi i dette lille landet har fått og skapt – burde vi gjøre det med større stas og vakrere ansvarlighet .

Godt valg – uansett !

 

 

 

 

 

 

KIRKEVALGET – en statshemmelighet?

En vakker dag i våres ble jeg oppringt om jeg ville stille som kandidat til menighetsrådet i Oslo Domkirke.

Jeg er i en fase i livet hvor jeg sier ja til alle som vil ha meg – for  det første. Men viktigere enn som så – jeg er kirkegjenger, hverdagstroende og mer enn vanlig opptatt av  byens egen katedral – Oslo Domkirke. Så jeg takket stolt ja til forespørselen og tenkte vel ikke mer over hvor  seriøst det ville bli . Jeg har vært nominert før i en mindre menighet der jeg bor og endte da som siste varamann likegodt. Å komme til nytte i menighetsrådet for selveste Domkirken i konkurranse  med sikkert en rekke kvalifiserte kandidater, anså jeg for egen del som noe perifert. Innledningsvis. Så jeg la meg i ventemodus.

Men så nærmet det seg valg. Jeg fikk tilsendt generell informasjon, men fra Domkirken var det riktig så tyst. Omsider kom det forespørsel om saker jeg trodde jeg ville engasjere meg for og hvorfor – noe jeg straks bidro med svar om – i all ensomhet og enkelhet. Tilbakemelding kom på e-post. Og så om hvor jeg kunne avgi stemme og når. Det har vært alt  – så langt.

La meg ile til ; vi vet alle at Domkirken i sommer har hatt uendelig meget å administrere omkring 22.juli-katastrofen. Den imponerende innsats som  alle fra biskop til presteskap, alle tilhørige av alle slag døgnkontinuerlig leverte disse ukene –  det er klinkende klart da at kirkevalget måtte stå på venteliste over gjøremål til det nærmest var i siste liten. Jeg anklager overhode ikke Domkirken selv.

Nå viser det seg ved dypdykking  at mangfoldige kirker i det ganske land fikk sitt å stri med etter 22.juli. De rammede  var bosatt spredt omkring og trengte kirkehusets omsorg og hjelp. Så det var langt fra bare oss i randsonen av Oslo Domkirke som merket saksprioriteringen.

I tillegg kommer det faktum at valgkampen dette året ble snøret sammen i tid slik at det ble hard kamp om oppmerksomhet i media de korte ukene før stemmedag.  Hva som fanget forsider og hvilke kandidater for hva og hvor som fikk lyskastere og spaltemetre – se det ble trangt og hardt om plassen.

Kirkevalget går nå i tillegg  på et slags eget spor for seg.  Kommunevalg og fylkesvalg  ( det er nå også en statshemmelighet ! ) skal i utgangspunkt handle om kilometre med vei, skolebygg og sykesenger og penger til all verden. Men personfokuseringen omkring kandidater være seg Fabian her og Hareide der, Kristin og Jens, Erna og Siv –  det fyller  laglig og lettvint tabloidsider og tabloid-seter . Igjen blir kirkevalg verken en kampsak eller en salgssak og derfor heller ikke et tema, rett og slett.

Kirkevalget kunne kanskje mer dreiet seg om kandidater som Edward Hoem eller lignende kraftpersoner i øvrige kirkesogn landet rundt som er på valg til menighetsråd . Da kunne man håpet på innslag i TV eller debatt i radio. Statsråd Rigmor Åserud fortalte meg  på P2 en tidlig morgenstund at vi som var kandidater til menighetsråd , vi måtte selv drive valgklamp.  Jeg kunne ikke sitte rolig å vente på drahjelp fra kirken vår, hevdet hun.  Der fikk jeg den, tenkte jeg og herved blogger jeg ivei. Men mitt anliggende er ikke min person i den sammenheng, men at kirken – i dette tilfelle Oslo Domkirke – får valgte representanter til å ta løft i og for Vårherres hus og hans gjerning på jord sammen med presteskap og bisperåd. Vi er et kristen land med røtter og tradisjon i møte med en ny tid hvor alle gode krefter for menneskeheten må stå sammen.

I sommer har vi fått dokumentert at i redselstider og angst søkte den vanlige kvinne og mann  seg  umiddelbart inn i kirkerommet.  Uten Kirkeråd eller Bisperåd , uten valg eller kamp eller kandidatur fra noen av oss. Så er da likevel ikke  kirkevalg en statshemmelighet blandt folk flest? Kanskje bare i media?

 

FILM I TUNG AUGUST – HERVED ADVART.

Jeg har lest film i et helt voksenliv. Man skulle tro at man var trenet i det meste. Så satt jeg på Gimle søndag kveld for å se ny norsk filmsuksess bygget på en enda større boksuksess . Mine nærmeste unge hadde ment at det skulle vi gjøre, så derfor. Dessuten følger jeg med med i alt som foregår, så jeg ønsket med selvsyn å vurdere denne begivenheten fra filmfestivalen i Haugesund hvor alt hadde vært jubel og stas.

«Se filmen, les boken»  har alltid vært mitt råd når litteratur er blitt omgjort til film. Jeg har aldri lest Jo Næsbø, så jeg gikk blank og fri i møte med suksessen. For jeg visste at alt lå tilrette for det. Oslo-kinoene hadde satt den opp på alle kinoer over hele byen – inkludert Gimle kino hvor jeg nok i det stille  undret meg over den avgjørelsen siden HODEJEGERNE er en reinspikka underholdningsfilm – trodde jeg. Noe jeg fikk bekreftet.

Nå er jeg en stor beundrer av hovedrolleinnehaveren, Aksel Hennie. Han er en glitrende skuespiller, et stort tallent både i hverdag og fest, i salen og på scenen. Han er en karakter. Det var han jeg gikk for å se som faglig habil i avgått alder. Det skal meget til for å få meg på kino. Jeg må ha en tilnærmet profesjonell begrunnelse . Jeg har fått overdose i å se film i mitt kinodameliv, så jeg er blitt ekstrem selektiv.

Så satt jeg klar. Bare pent folk i farten. Filmen tok innlednigsvis godt tak, veldreiet og velklippet, lekker innpakking i kontorlandskap og smekker villa, politisk korrekt hodejeger-miljø, snertne betraktninger, og alle involverte,  han og hun i tidsriktig stil og klær. Men hvem den kvinnelige skuespillerinnen var,  er og forblir helt uinteressant. Hun hadde en dårlig diksjon, også, men slikt høres visstnok til i vår tids TV- og filmproduksjon. Selv Aksel Hennie slurvet i konversasjonen dem imellom.

Ganske så snart tok filmen  av i vold og spetakkel. Selv en trenet film-leser kom til å vende blikket ned nesten halve tiden – jeg opplevde alt for mange scener som helt unødig spekulasjon. Det var ikke mulig å orke synet av alt og det meste. Mange i salen tok til dumm  latter for å beskytte seg – slikt vet en trenet arrangør.

Ingmar Bergman sier at en dårlig film er den du ikke tørr se og/eller den du ikke gidder å finne ut av hvordan slutter. HODEJEGERNE er derfor en dårlig film. Den er bortkastet, likegyldig  i den tid vi nå lever i denne sommeren 2011, ikke minst. Verden har vært vond nok.  Vi har for meget av alvor i oss til å ønske slik kino-opplevelser. Men det er det visstnok ingen som har varslet oss om.  Alle anmeldere har anbefalt alt og det meste!  Suksessen er sikret. Det står dessuten i avisen om tidenes salgtriumf. Aksel Hennie spiller dessuten skjorten – og håret – av seg.

Det er lov å se borkastet film – bare så det er sagt. Den skal SELVSAGT  ikke forbys. Men kinoens vertskap burde overveid å invitere til slikt på denslags kinohus slik at folk flest kunne få signal om grad av kvalitets-tid. Skjønt det er kanskje bare meg det er noe anderledes med?!

Herved advart.

 

 

HVA HANDLER DET OM?

Egentlig skulle jeg sitte i et fredagsspanel for å mene noe om valgkampen så langt.  Nå blir det ikke noe av – panelet, altså – men jeg hadde så smått tenkt noen tanker for å forberede meg.

Jeg skjønner meg ikke på hva det handler om foreløpig, jeg!  Det blir for meget riksvalg med rikspolitikere bak mikrofonen og i stolene selv om det innimellom dukker opp en kommunevalg-representant, da mest til pynt.

Nå er det ikke så rart for så fort tema er tog og trafikk i Asker, så blir riksråden for samferdsel hentet på plass. Kommunepolitikken er avhengig av rikspolitikken med både lover og regler og penger, ikke minst. Debatten ruller og går så smått mellom partiene på lokalplanet, men samtlige hugger til mot statsråden så fort det lar seg gjøre. Dermed blir det regjeringspolitikk av det, uansett.

Media forsterker dette fordi etter hvert program og stadig innimellom på valgkamp-kanalene kommenterer journalister hva som er sagt nettopp fra ministeren. Spillet er rikspartiene imellom om hvorvidt det var en nyhet, hvorvidt det kom signaler, er det forskyvninger i forhold til samarbeidsklima, i forhold til fremgang eller oppgang på siste gallup – analyttikerne i pressekorpset har store dager.

Men hva angår det lille meg i strøket jeg bor, i bydelen eller kommunen min? Vi leser våre riksaviser og følger TV2 og NRK og henger med. Men det vi skulle ønske var at gaten, plassen, torget der vi sykler forbi eller går til bussen skulle myldret med folkevalgte kommunekandidater som  gikk mot oss, leverte materiell og buttons, svarte og spurte om det som valget i nærmiljøet egentlig handlet om nå i september 2011.

Det er parti-boder på KarlJohan. Alle er der, og åpne er de også. Det er veldig bra. Men alle de store partiene har jo drøssevis av kandidater på listen! Det burde myldre av dem i nærmiljøet med svære blå eller røde sløyfer på jakkeslaget – slik det er i England – hver bidige dag disse få ukene valgkampen står på.  Vi skulle diskutert så fillene føyk om reguleringsplaner og gateparkering, om  barnehager og pleieplasser. Om søppel og søl, larm og leven og behov for benker og hvileplasser.  Skolevei og studieplasser. Det er jo kommunevalg, for søren!!!! Hvor er kommunepolitikerne?

Det går for dempet og udramatisk for seg!  Det er som om det liksom ikke  er så viktig!  Kanskje kjenner vi på at verden var så forferdelig mye større og farligere bare for uker tilbake?  Kanskje har vi fortsatt en forent fellesskapsvarme om å ta vare på hverandre mer enn å sloss og diskutere skolevei og eiendomsskatt?

Når jeg treffer tema rundt lunsjbordet, dreier det seg her i byen om Fabian Stang. Ikke om en sjel lavere på listen, ikke om sakfrågor som det heter på svensk, et snev av temperatur noteres når navnet Rune Gerhardsen nevnes, selv Carl I Hagen har man glemt. Bekjente i andre byer i landet tutler med sitt i valgsammenheng, men heller ikke der tar det av.

For egen del driver jeg mot media for å finne siste nytt om Libya hvor hundretusenvis av mennesker i 40 år har blitt kvalt og drept av en despotisk mann og hans regime. Der står det om timer, og verdens ypperste nyhetskanaler kommenterer med skuddsikre vester, siste skjulested.  Der er det alvor. Blodig alvor.

Men dette skulle jeg gjerne ha sittet på benken å snakket med  lokalpolitikeren om – sammen med vern om vakre kastanjer, bompenger og Munch-museet.

Vel, nå stemmer jo jeg uansett, jeg.

 

 

NOK EN HØST MED SKOLE OG VALG.

August er skolestart. August er valgkamp – i hvert fall hvert annet år.

Skolestart betyr ikke lengre  selv å gå avsted til læring og studier, dessverre. Det betyr i denne fase av livet å følge barnebarn til første dag på skole, eller å hilse egen ungdom avsted til semester og studieopphold. Men tross alt er det  nye oppdrag, nye avtaler og  foredrag hist og møter pist.  Det kjennes  forventningsfullt også for en voksen dame i aktive år. August er starten på noe  –  tross veldig moden alder. Men kalenderen er jo ikke lengre hva den var. Timeplanen har blanke kolonner.

Hva gjelder første skoledag, så drøftet vi rundt lunsjbordet hvorvidt vi besteforeldre husket den dagen vi selv møtte opp.  Jeg hører  til dem som husker i fragmenter, farger, stemning og tone – ikke hvilken kjole eller ransel eller hvorvidt mamma var med. Andre vet nøyaktig hvordan dagen forløp. Nå tror jeg slikt kan ofte være et selvbedrag fordi man enten har sett seg selv på foto fra dengang da eller sett på film eller lest eller hørt fortalt. For meg var skoleårene en sammenhengende lykkelig og harmonisk tid med noen få konkrete bilder av både bygning og lærerinne og klassevenninner. Men alt går mest i følelser og stemninger uten store dramaer av noe slag.

Så sitter man der og mimrer i anledning lille Oscars store dag og tenker at kanskje har man aldri begynt på skolen engang! Man husker egentlig veldig lite og skammer seg litt over det  fordi man alltid har både vært våken og levende tilstede, begavet og nyskjerrig. Men kanskje er det også et selvbedrag?

August er det flotteste jeg vet med orden på natt og dag, med folk hjemme og på plass i byen,gater med elever og studenter  som lyser av optimisme og gledelig fellesskap, med bokhandlere med rotete studiebøker og denslags, med rushtidstrafikk og fortsatt masse turister sammen med oss som bor, med  sopp og ekte norske bær og frukt, de bedste grønnsaker, krabber og snart fårikål. Jeg liker byer som lever.Ikke som ferierer.

Og så er det valgkamp!  Hvert annet år!    I mitt liv har  familien drevet valgkamp så lenge jeg kan huske. I gymnasietiden var jeg aktiv, og så gled det over i  Unge Høyre og deretter i studenttiden og fremfor alt  gjennom 49 års ekteskap.  Familiens overhode i min barndom var Onkel Molteberg som ble 96 år gammel, heiset flagget på valgdagen, tok på seg mørk dress og forlangte høytid av alle og enhver og at vi skulle stemme riktig parti. Min bestemor gift med garverimesteren  ga også klar beskjed til slekten om 1) aldri å bære noe av plastikk -( hun var redd for arbeidsløshet i garveryrket ) og om å stemme på rett parti. Blomsterhandler- mor og gartner-far forsto vi barn tilhørte den borgerlige siden av saken i en ellers så dundrende arbeiderpartistyrt kommune. Det kjentes riktig og naturlig.

I ekteskapet har vi  ektefeller slitt og sloss,  skrevet og tal, ment og holdt det gående både som folkevalgt og tillitsvalgt og med rekorddeltagelse i stats-sekretær-utøvelse. Husbesøk og plakatoppheng, utdeling av materiell både på og under talerstoler. Vi har alltid hørt hjemme i vårt parti og aldri vært i tvil og aldri lagt skjul på det heller.

Rett ettertenkt tror jeg vi har vært med på flere valgnederlag enn seire. Jeg er en fryktelig dårlig taper.  Min ektefelle greide alltid å få frem noen tall som viste at partiet tross alt hadde fremgang – tapre lojale kriger! –  Men jeg måtte bare gni nederlaget inn og stirret det i hvitøyet og var nedslått i dagesvis. Men man blir hva man er og holder trofast ved idealene. Skjønt det har jo hendt at man har avgitt stemme ved å holde seg for nesen.

Da valgkampen nå startet opp i Spikersuppa, møtte vi  frem i 3 generasjoner og enten pr.  sykkel eller i  rullestol, alt etter dagsform og livsløp. Slekt følger slekters gang. Så var vi igang igjen, nok en august.

Fra nå av er det TV, radio og aviser. Siden vi er så erfarne, siden vi vet hva vi vet, så følger vi nok mest debatten om debatten. I egen bydel og egen kommune blir det å hilse og treffe mens man driver forbi, men spenningen i valgkampen ligger i uventede innfall og utfall ikke minst gjennom massemedia’s ustoppelige dekning og utspørring, vurdering og måling.

Verden er stor der ute. Hjemlig kommunevalg-kamp kan fremstå som småtterier. Når despoten Gaddafi jages fra bunkers til bunkers, og de beste reporterne fra de beste TV-stasjoner kloden rundt bringer direkte dødskampen inn i hjemmet – ja, da kommer man i skvis om hva som er viktigst. Norsk parti-leder-debatt la fare, la gå. Regien er lagt, man kjenner argumentene, besvergelsene likeså. Den som har energien, vinner. Hårsveisen er strøken som hos en amerikansk senator. Knepene er velkjemmet, de også.

Libya brenner, Tripoli smeller – og nok en despot faller. Jeg satt klistret til SkyNews hele den kvelden.  Unnskyld, Erna!

 

 

PENGER HJELPER.

Det er bedre å være rik og ulykkelig enn fattig og ulykkelig. Penger hjelper, sier nå jeg.

Derfor har man penger på konto – i tilfelle noe skjer, og man trenger hjelp til mye og det meste. Man har en inngrodd misstanke om at pleie, sykehjem og omsorg ikke bare melder seg og banker på den dag man  er nede for telling.  Da vil man gjerne kunne ønske seg å kjøpe fritt.

Mange av oss i Den Tredje Alder tar opp lån på bolig . Det blir hevdet at det er for å kose seg, reise, unne seg  småpen luksus etter et langt og slitsomt arbeidsliv. Dette  skal visstnok også være tegn på lettsindig ansvarsfraskrivelse og usivilsert samfunnsliv  fordi man altså  ikke sparer og legger i arve-kisten til barn og barnebarn, men følgelig kun tenker på sin egen velvoksne trivsel.

Det er nok riktig mange som faktisk tar av til fjerne land og riker med sol og varme, golf og elvecruise. Mange blir der i flere måneder enn bare de som er kalde og mørke. Fra 60 år til 90 gjør mangede ikke annet enn å feriere. Hjemlandet er for smått, maten for dårlig, vinen for dyr. Riktignok ergrer man seg over de norske avisers forsider, at TV-programmene er for dumme – man følger jo med der nede fra , må vite – og  man forarges dypt og inderlig over de sosiale media pluss de forskrekkelig norske veier og jernbanen, ikke minst. Så går man da ved den spanske badekysten i kortbukse og singlet og flagrende toga, holder seg brun og spenstig – så lenge det varer. Og det gjør det jo – lenge.

Her om dagen traff jeg på min venn, advokaten, som satt på utekafeen med sin avis og drakk te. Han så mindre ut enn vanlig, var lettere ubarbert og virket mer muggen enn han hadde for vane. Siden han på sine voksne dager hadde investert i feriested i Provence i likhet med mange nordmenn i øverste lønnsklasse, så stanset jeg min sykkel, klev av og uttrykte glede over at han var i byen på en årstid hvor Sydfrankrike er ferieland fremfor alt annet. Jeg lurte på hvorfor Oslo i august?

Hans kjære hustru hadde fått kreft, en alvorlig variant. Min venn var langt nede, og det snakket vi om. Når slikt slår inn i tilværelsen, er det avgjørende å komme hjem der man hører til . Der kan man koder og språk. Der har man bekjente og  – takk og lov  – familie og venner. Alt det som har med tilhørighet å gjøre. Plutselig betyr det lite at solen skinner mer  der nede, at havet svaler, og kveldene er dype, mørke og varme. Man skal mot hjemlandets kyster hver eneste natt, som Ibsen skrev.  Ekteparet visste ikke hvor lenge og god fremtiden ville vare. De visste de var kommet hjem der de bodde.

Jeg vil ha penger på bok. Jeg vil ikke være avhengig av å be om hjelp. Jeg vil ønske å kunne kjøpe meg sterke hender, trofast pleie, ha helt ordnede avtaler og ikke ligge andre til last.

Å oppta lån i egen bolig på sine gamle dager slik at det finnes gode tall med mange nuller bak på privat konto, gir en følelse av forsikring. Mange av oss forblir sparsomme livet ut –  dette til tross. Vi reiser mindre og mindre, også fordi en reise for godt voksne ikke er helt enkelt og dermed slett ikke billig. Vi bruker måneder på å overbevise oss selv om at vi trenger å skifte ut den gamle sofaen med en ny, da det i såfall kutter kraftig ned på denne kontoen av en sikkerhet. Det er en myte at seniorer tar huslån for å slå ut håret i renspikka luksusliv. Nei – vi tar lån fordi penger hjelper den dagen da mangt og det meste går i svart.

Norsk politikk har tegnet et skrekkbilde av at bestemor skal på anbud. Det er forunderlig at her skal vi kunne velge oss til lede og avmakt på vin og bil, sofa og flatskjerm,hytte og hus, maleri og golfmedlemskap. Bestemødre kan fosse rundt på elvecruise så fritt man bare ønsker. Men den dagen bedstemor vil ha seg sin sykeseng eller sin personlige hjelper og velge fritt på hyllen – se da er det udemokratisk og usosialt og farlig for fellesskapet.

Klart vi skal ha fellesgoder som skal være der for både fattig og rik. Jeg er for offentlig helse og sykehjelp på ALLE plan. Men samtidig  et  både og –  det må kunne være en menneskerett å vite seg heller uten den nyeste båten og bilen, villaen og feriested i Syden, for derimot heller ha penger på bok for å kunne kjøpe seg hjelp. De som betaler seg hjelp, går ut av rekken slik at andre rykker frem.

I all anstendighets navn – det går en grense for at et samfunn skal kunne ha like høy og sikker kvalitet på tilbud om begge deler til alle kanter og alle trengende. Denne grensen mellom goder fra felles-kassen og fra privat kjøpe-kasse er hverken avklart eller nærmest tillatt å diskutere. Vi er alle så sosial-demokratiske mellom ørene at vi ikke engang har tatt oss den politiske anstrengelse å gjennombore i problematikken. For på begge sider av skillelinjene ligger fordommer både i åpent lende og på lur.

Nå er det kommunevalg. Nå er det klima for anstendig alvor. Verden er stor og farlig der ute , og vi hører hjemme i et vemodig vakkert og rikt land.  Vi er veldig få, og der er god plass. Også i denne kontekst –  jeg gjentar; penger hjelper!!!!!

 

OPERA I KALD FRILUFT!

Å arrangere utendørs konsert nord for Alpene er dristig – nærmest dumdristig. I hvert fall klassisk konsert og opera som i hovedsak interesserer det voksne menneske i alle aldre. Ungt og kjipt folk kan varme seg i desibel, med øreklokker ( som også varmer?) vasse med gummistøvler i gjørma og ta bølgen uansett vær og regn og vind. Og stortrives med det i den musikkens verden.

Men for å sitte i norsk augustkveld på stablestoler under åpen himmel i timesvis for å nyte klassisk variant krever myk og varm og mørk fellesopplevelse. Og det er ikke mulig verken hva gjelder temperatur eller mykt mørke. Hos oss er det som regel, dessverre, alltid for kaldt. Og dessuten blir det ikke mørkt før mot slutten nærmere halv elleve om natten. Og da vil voksne mennesker helst hjem.

Enda en gang dro jeg mot Oscarsborg og opera. Jeg elsker opera og er stor tilhenger av Stein Winges vingeslag i regisammenheng både hjemme og ute og på alle slags scener. Han er storslagen – ofte i overkant – men takk og lov for det. I vårt land er vi for opptatt av lavmælthet i kunst og kultur. Odd Nærdrum maler for voldsomt! Knausgaard skriver for tykke og mange bøker. Vigeland og Haukeland skapte for store skulpturer. Og legg merke til at blomster både på rot og i bukett skal være krypende lave og tette og koselige, for all del..

Nei – stort anlagte operaforestillinger på store scener med stort orkester og stort kor og stort drama med død og elendighet  – det er noe for meg!

Så jeg dro til Oscarsborg nok engang.

Jeg hadde lært at båtturen fra Rådhuskaien frem og tilbake måtte unngåes. Den pusler seg i rolig tempo både ned og særlig opp. Hjemturen tar forskrekkelig lengre tid og man ankommer byen etter at trikk og buss er borte. Det blir for sent for oss voksne!

Så denne gang tok jeg Fiat 500 og durte ned til Drøbak i god tid. Parkerte ved kirken for der kunne vi se kaien og båten. Operafolk er tydelig operafolk. De er alle eldre og mest kvinner. Utendørsoperafolk kan deles i to grupper; de som kan kodene og har rett pledd og rett ryggsekk og rett vindklær. Og så vi andre som lurer på om vi har riktig utstyr for opplevelsen der vi kjenner uro på om vi overlever sommerkalde kvelden i friluft i timesvis. Vi noterer oss sitteputer av skinn og pulsvanter og luer hos de andre og gruer oss enda mer.

Etter hvert nærmer vi oss festningen og ser oss selv i køen mot kontrollen som foretas av hyggelige folk i uniform. Vi finner oss stablestol og vippeseter og begynner å pakke oss inn likegodt med en eneste gang.

La det være sagt – scenen var storartet pyntet og bygget i italiensk form og farger. Stor og snudd siden sist. og med betryggende overtak i tilfelle regn ( eller snø!! ) Orkestergraven som var bak og ikke foran, ble fyllt opp av vidunderlig mange musikere. Vertinnen og kommanderende offiser i uniform ønsket oss velkommen med advarsel om mobil og paraply og varighet. Vi så på klokken og tenkte vårt.

Oppsettingen var praktfull – rett og slett!  Sangerne var overveldene gode, koret velsignet stort og levende båret opp og frem av glimrende orkester. Riktignok hadde Stein Winge ønsket å skape liv og røre i de to enakterne av ganske håpløs handling med en form for stol-lek hvor man ustoppelig flyttet bord og sitteplass hit og dit. Kostymene var fargeglade og sort-sterke, men innslag med klovner og flammeslukere og sirkusfolk og Harlekin og trapeskunstnere og stylteartisterier og mange, mange sjarmerende unger som skapte varmende glede både i pause og i selve handlingen.

Men det er for kallt. Og det er for lyst. Det blir aldri dyp konsentrasjon hos oss på stablestolene som hele tiden tenker på om vi holder ut i kulden. Det SKAL være mørkt i salen for å skape atmosfære og kontakt. Og når så endelig helten dør og skurken gjerne også og de elskende lider både hver for seg og sammen – ja da tenker vi alle som en på hvordan rekker vi båten hjem!!!   De formidable tapre musikere og sangere får jo aldri trampeklapp og gjentagen  og fortjent applaus- Alle ønsker seg bare hjem. Og det er langt!!! Folk til Drøbak-båten til høyre og de til Oslo-båten til venstre.

Voksne mennesker i god alder stabber seg så fort de bare kan med  stivheten i beina  i augustnatten for å ikke komme for sent til avgang. Vi som skulle til høyre , vi visste at båten fort ville fylles, så vi småsprang sammen med orkestermedlemmer som visste opplegget, naturlig nok.

Båten kom fort til kai i Drøbak – bare ikke den vi hadde forlatt. Så dermed ble det en hyggelig tur i vakre kystbyen i svarte kvelden hvor byen selv hadde gått til ro i de velstående villaene sine.

Det hadde vært en stimulerende studietur. Dyrt og kaldt og deilig. Vi var hjemme i sengen vår kl. 12 – da visste vi at båten enda ikke hadde ankommet Rådhuskaien med de andre.

Joda – vi kommer til å gjenta besøket. Vi kan jo knepene. Og musikken – den er evig skjønn selv når vi fryser.

 

HVORFRA SKAL HJELPEN KOMME?

Verden er seg ikke lik.

For egen del anser jeg USA og England som demokratier som ligger meg nærmest. I likhet med tusener av nordmenn har jeg sett i President Obama et forbilde av en statsmann. Han har gitt meg håp med sin begavelse både i form og innhold, sin energi og sin retorikk.  Hans menneskelige sider har vi  fått innblikk i når han er i nærkontakt ikke minst med kone og barn, som det heter, men også i omgang med folk flest – hvem nå det er –  på gaten, på puben, og ellers dypt seriøst søkende til kirke. Ikke siden John F Kennedy har jeg sett en større inspirerende kraft som statsleder i USA.

Nå holder han tydeligvis ikke mål, han heller. Hans lederkraft har ikke truffet verken Senat eller Kongress i å styre økonomien. Der bedriver de en fortvilt partipolitisk stammekrig til skade for millioner amerikanere og enda flere kloden rundt. Hans tale til folket om finanskrisen gadd børsen ikke bry seg om engang.

Idag leser vi at Obamas eneste allierte og venn er hunden. Og enda værre – hans opponenter er ikke det engang. Der leter de på roteloftet.

Jeg leser fast engelske aviser, ser fast SkyNews og BBC, følger enhver stor og viktig debatt i Underhuset, sitter klistret til poltiske konfrontasjoner og deltar nærmest personlig i engelske valg. Ikke har jeg sett seriøse og store varsler om det voldsomme opprør som nå finner sted i engelske storbyer. Opposisjonspartiet har i likhet med regjeringspartiene kranglet om skolereform, sosiale og økonomiske tiltak for å rette opp mangt og meget. Men den trykk-koker som i disse dager har eksplodert for våre øyne, har sjokkert også det politiske landskap på begge sider av benkeradene i Parlamentet.  Både Milliban fra Labour og statsminister Cameron er jo unge og lyttende og levende politikere som – i likhet med Obama – synes å ha både visjoner og begavelse. Men de dro på ferie, trodde Robert Murdoch hadde tatt støyten i rettsalen på flere måter, og ante ikke at hjemverdenen skulle plutselig stå i brann.

Nå sprøyter de med vannkanoner. Pøbel blir kallt hva de vitterlig er. Voldsforbrytere blir tatt med vold.  I  Egypts gater gikk hundre tusener til revolt mot undertrykkere nærmest i dannet lag sammenlignet med ungdom i det demokratiske England august 2011. Imorgen torsdag skal demokratiets katedral – Parlamentet – samles for å gi sin valgte regjering råd og dåd og styrke. Skal vi tro på det da?

Her hjemme lammes demokratiet av sjokk og sorg. Heldigvis er det tegn på styringskraft og sunnhet i fellesrommet vårt når man i hvertfall starter debatt om debatten. Vi har ledere som har opptrådd med stor og ekte verdighet i landets enorme tragedie. Vi har sett dem gråtende og lidende med fortvilte sørgende mennesker, med omsorg og kjærlighet slik som vi visste at de i likhet med alle anstendige folk,  ville  oppfører seg.

Men når så vi våre poltikere så nær oss sist? Når så vi dem på gater og streder, i kø og ved disken, sittende på benken, vente på folk bak skranken, delta i hverdagspraten med hvermannsen uten at det var regissert av Dagsnytt 18 eller Sommeråpent?

Selv var jeg folkevalgt i 8 år. Jeg føyk fra møte til møte, leste bunker av saker, tok imot både liten og stor i debatt og treff som alle var i streng regi av politikkens tunge egenkraft. Det var over 35 år siden.  Jeg fikk angst og gru etterhvert for å sitte som folkevalgt å styre et bysamfunn jeg visste mindre og mindre om. Jeg var jo sjeldnere og sjeldnere på gateplanet og i hverdagen der folk flest levde livene sine. Avstanden mellom oss politikere og borgerne kjente jeg på som fortvilt for stor for meg. Den vokste og vokste. Poltikk ble etterhvert en egen yrkesgren, en egen tungindustri. Jeg kjente jeg ikke dugde og avstod.

Vi får sleggekast av informasjon. Vi kan skrive og mene, lytte og lære, delta og si vår hjertens mening i små og store rom. På alle skjermer til alle tider kan vi følge med i alt som skjer kloden rundt ustoppelig og uopphørlig. Pressen er på plass. Kamera går. Politikere forfølges på alle kanaler og står til disposisjon døgnet rundt.

Likevel – hva er det som har gått så galt?  Hvorfra skal hjelpen komme?