VALGETS KVAL – julegaver til alle og enhver.

Til Jesu-barnet i stall og krybbe kommer 3 VISE menn med gaver i form av  gull, røkelse og myrra. Tenk om evangeliet hadde berettet at disse kloke, eldre herrer hadde i stedet medbrakt bøker, har jeg tenkt!  – som hyllest såvel til Maria, som Josef og den lille selv. Gjerne stentavler, pergament-ruller eller hva som i skrift og tegn hadde vært for hånden på den tid. Da hadde etterslekten i 2000 år antagelig gjort det eneste fornuftige – kun bøker i gave til jul! Vårherre burde ha gitt sin befaling ,  benyttet anledningen da det i følge Bibelen nettopp var 3 intellektuelle langveisfarende som startet det hele.

Til meg kommer hver dag deisende med morgenavisene på trammen glansete hilsner fra Living og CCVest og Anton Sport. Det er tips og tilbud om gaver for store og små. Det bugner av fristelser om sport og spill.  Nyeste nytt i  mobil og brett og skjerm – i pod og pad. Klespynt og sko, smykker, skjal og skjerf. Og vesker vi bare må ha!

Etterhvert blir man mest glad for bøker selv. Dessuten er bøker det eneste man virkelig følger med på og kan noe om. Skjønt bok for små barn er en utfordring, men vi vet hvor vi finner dem i hvert fall ,  i bokhandelen vår.

Bøker er også den mest demokratiske gave å gi. Her er noe for alle og  enhver!  For den dumme og den deilige, for  kropp og for sjel, for den late og den spreke, for den som  kan lese og for dem som bare vil se på bilder. Bok om å hugge ved og strikke kuler. For å bli sint og for å bli snill. For å gå til  Sydpolen eller på æresord å la være. For jug og for fanteri.

Å jubel  – bøker kan vi lett pakke inn!   I motsetning til fotball eller manualer. Flasker kan knuses, mat kan bli til smitt og smuler. Klær går av moten og krymper, har vi erfart.

Noen ganger er man inne på tanken om å innføre det absolutte enevelde. Hva med ved lov å innføre påbud om bøker som eneste tillatte julegave!  I sin tid greide millioner av svensker å på timen kjøre på høyre side av veien fra venstrekjøring på det moderne veisystemet  i sitt kongerike. 2 ganger i året går menneskeheten sammen om å stille klokken fra vintertid til sommertid og omvendt.

Julen år 2012 innføres loven om KUN BØKER SOM GAVE !  Alle skal med !

 

JAKTEN PÅ FRITTGÅENDE FISKE-OG SLAKTEBUTIKKER.

Jeg samler på dem! Fiskebutikker som liggger for seg selv, ikke i kjøpesentra. Det samme med ekte slaktebutikker hvor kjøtt og farse, pølser og spekemat henger i knagger, ligger i disk uten plastinnfatning og i vakumpakker. Og igjen ikke i store mathus med kjøttavdeling, men på gateplanet, gjerne med parkeringsplass rett ved, med dør og vinduer og kølapp innenfor.

En adventslørdag med vind og blæst og mørk himmel selv midt på dag tok jeg avsted i min lille Fiat på jakt etter butikk hvor jeg kunne julehandle slik mat som skulle kunne holde seg frisk og flott til julehelg.

I Oslo finnes en  slaktebutikk på andre siden av byen. Den er av edel årgang. Den skal visstnok være den siste i hovedstaden. Ryktene hadde gått i åresvis- jeg hadde visst om den i lang tid, men først i piskeregn og utrivelig gatevær, for ikke å snakke om sykkelføre, tok jeg avsted. Jeg hadde god tid til å lete meg frem.

Vogtsgate visste jeg om siden jeg både har bestyrt et kinokompleks der og  engang besøkt datter av Albin Hansson, Elsa Brita Marcussen der. Jeg kjente veien, trodde jeg. Det er rotete nok i den delen av byen og ikke enkelt å finne seg frem med egen bil. Men jeg visste jeg kunne følge trilleskinnene. Slakteforretningen skulle ligge i Vogtsgate på høyre side oppover.

Bare det at nettopp trikkesporet var under oppbygging og fundamentering. Vogtsgate var stenkt for oss andre. Dermed ble det en kortversjon av Norge Rundt – ikke skulle man naturlig kunne svinge til  venstre, flere gater endte i sperreskilt eller enveishilsen. Hele Torshov ble inspisert. Godt det var på dagtid hvor man kunne vite himmelretningen. Så gjenkjente jeg selve landemerke på Torshov – oksestauen og der oppdaget jeg parkert også butikkens egne varebiler.  Jeg visste jeg var på sporet.

For en opplevelse! Jeg trakk kønummer 869 og kundenummeret lå på 850 da jeg entret butikken. Men dete gjorde meg bare lykkelig slik at jeg kunne studere bruke ventetiden på å studere både folk og fe. Det luktet ekte kjøtt, noe røkt og mye ferskt. Lokalet oste av effektiv handlekultur på begge sider av disken.

For bak disken var det en liten armada av riktig betjening med riktig antrekk, riktige alder og årgang og riktige ansikter. Noen hadde vært der siden tidenes morgen.Det lyste kompetanse, stolthet og glede. Kundekretsen var langveisfarende, voksent ektefolk, mange menn med huskelapp. Borteste del av butikklokalet var selve fersk-kjøtt- avdelingen hvor juleskinkene lå i stabler og stykker. Svineribbe og lammekjøtt med overgang til fenalår-tilbud i bøtter og spann.  Utvalget av farser og kjøttdeig var enormt. Pølsevariantene var utallige. Så gled det over til bacon, pålegg og posteier. På bakveggen hang vakre skinker og fenalår og krøllete spekepølser.

Det var et syn og en fest.  Trivsel i trengsel – vi i kø og de bak disk var forenet i felles førjulehandel- stemning. Folk visste hva de skulle ha og enda bedre – betjeningen visste det like godt og ledet alle kunder inn i fristelse.  Vi dro kort nærmest i kor. Selv gikk jeg for Gull-priset leverpostei og klassisk juleskinke.

Jeg har lest meg til at nordmenn biler i flokk og rad til Sverige på jakt etter billig ribbe til jul. Siden de tar turen, handler de uhemmet alt annet også.  Toalett-papir skal være så billig! Hvis det er slik at spesialforretninger i fisk og slakt trenger et stort kundegrunnlag fra et stort omegn for prismessig å kunne konkurrere med masse-vare-hus og kjøpesentra med lavere tilbud, så står det ikke på kjørelengde med privatbil. Hva kan det komme av at nevnte slakter i Vogtsgate er den eneste i sitt slag i en storby som Oslo?

Uansett hvor jeg befinner meg i byer i Norge, spør jeg etter bokhandel. ( ikke papirhandel! ) Deretter er jeg på jakt etter byens fiskebutikk eller fiskeutsalg. Og endelig om det er en ekte slakteforretning på stedet!Ikke så mye fordi jeg skal koke og steke på eget kjøkken, men rett go slett fordi jeg vil besøke noe ekte og lokalt på min ferd. Når jeg på min reise til Selje må vente på hurtigbåt fra Florø, går jeg i storgaten og forventer en skikkelig fiskebutikk – vi er jo ved havet! Men nei.

De fleste kjøpesentra har sentra-mat-avdeling med sentra-fiskedisk og sentra kjøtt-disk. Det skal sies at flere har flinke folk som betjener oss, som anbefaler og kan sine ting. Hovedinntrykket fra egne studieturer i disse effektive templer for trillevogner mellom stabler og hyller og stoppesteder ved disse spesialdiskene er likefullt at det er for mye vakumpakker av alt og det meste og betjening som verken kjenner sitt publikum eller sine varer.

Nordmenn på reise i fjernere land lovpriser marked for mat og ost og frukt og grønt. Det er så pitoreskt, så menneskelig, så orginalt og ekte. På samme måte som de samme norske kultursøkere alltid går i kirker og katedraler i utlandet, men her hjemme aldri er å se til gudstjeneste ( bortsett i julen.)

Bondens Marked i Oslo har blitt et lyspunkt. men ellers bør det gå ut en befaling om å støtte opp om slakteren på Torshov og enhver frittgående fiskebutikk, være seg i øvrige norske byer i syd og nord.   De er nemlig verneverdige, de er  kulturinstitusjoner så godt som noe folkemuseum eller operabygg.

God handel!

 

 

 

DAGSNYTT 18 – VERNET SONE – STOPP SPORTEN!

Voksne folks seer-vaner skal man ha respekt for. Av alt som viktig er  i media-flommen, har vi en institusjon;  DAGSNYTT 18. Nyheter ruller og går, men DAGSNYTT  18 består. Men så kommer sporten og lager krøll !

Vel kan vi huske at starten på DAGSNYTT 18 en gang i tiden  kom halvtimen senere, men det har vi fortrengt, vi som hater forandringer.  NRK  som rikskanal, har sikret seg oss voksne som nyhetssøkende samfunnsborgere, takket være bunnsolid politisk kommentar-kompetanse. Denne møter vi døgnet rundt, i helg som i høytid, i trengselstider som til hverdags.  Vi har  URIX og  AKTUELT, DEBATT og den stadig rullende hver-time-sendende nyhetsmelding.

DAGSNYTT 18 kommer nettopp etter en hendelsesrik dag på det tidspunkt det voksne, norske folk er på plass i heimen til hverdags.

Som en tidvis tilbakevendende, erfaren gjest i studio, har jeg fått innsikt i arbeidsmetoder som journalistisk og redaksjonelt ligger bak denne programpost. Jeg kjenner både knep og kompetanse. Jeg har sittet som offer og som triumfator. Jeg har dyp respekt for den solide stab som både er synbar og motsatt – som har gjort «speider-bevegelsene» og levert innsiktsfullt materialet opp og frem til sending.

Noe av det beste med å være invitert, er det korte torgmøtet man gjennom årene har fått med personligheter og maktmennesker som på venterommet har sittet benket  før og under sending. Der man man knyttet kontakt og utvidet sitt private nettverk. Det har vært merkedager i eget yrkesliv og samfunnsliv som gjennom årene har gitt verdifull forankring, der vi møttes i regi av DAGSNYTT 18 da ting skjedde med oss og omkring oss.

Å kombinere radio-nyhetsprogram med direkte TV-overføring, er genialt. Det gir en syntese;  samtale med ord og stemme og samtale mellom levende filmede mennesker med ansikter og  kroppsspråk. Det velsignede med det siste er at intervju-settingen er usminket, ren og ekte og styrker  det tungt dokumentariske ved å la ekspertisen både hos journalisten og gjesten komme seerne på direkten.

Vi kan ikke nok få hylle og hilse DAGSNYTT 18 både der vi lytter ved kjøkkenbenken og middagslaging eller kjører bilen i ettermiddagstrafikken. Men TV-sendinger er vi blitt avhengig av!

Men akk og ve –  NRK 2 som vi tviholder på illusjonen om at den  er vår voksenkanal, – se den fortrenger DAGSNYTT 18 med sport!!  Hjelpe oss, som om ikke verden er full nok av spetakkel!  Nå er Norges skjebnetime kommet ved at våre helter – skiskyterne – igjen kappes med den internasjonele elite(  hvor mange land på kloden bedriver denne idrett? ) om skivetreff  i  hvitt terreng på ski og med våpen på ryggen. Dette er viktig, vet vi nok. Og vi selv innrømmer åpent at vi liker å se på både slik sport og annen med.

Men DAGSNYTT 18 må fredes!  Det nærmer seg muligens lands-svik og foræderi å ønske på vegne av det voksne folk sportsfri sone en sølle klokketime på NRK 2 hver bidige hverdag. I all verdens rabalder og vondskap er det mye sunn vederkvegelse å få leve med sportsutøvere i all slags idrett. Gjerne det.

Men tross alt – noe bør få være i fred!  La oss stå sammen om  DAGSNYTT 18 !

 

 

 

NÅR TEATER ER VIRKELIGHET.

Det var fredagskveld. Det var tid for å søke seg bort fra politisk debatt, fra mediastøy, fra hjemlig flatmark av krangel mellom parlamentarikere, fra Skavlan og ironisk Nytt på Nytt, og skremsels-skudd fra en urolig verden der ute.  Jeg trengte påfyll fra et fellesskap som kunne bekrefte tilhørighet til verdier jeg trodde på . Jeg trengte å være på plass i livet mitt.

Det var år og dag siden jeg hadde vært i teater. Jeg velger med omhu og praktiserer selektiv opplevelseskunst.En god venninne hadde hatt vanskelige tider. Hun kjente på å ville  løfte seg opp og avsted. Vi visste begge om ABRAHAMS BARN, forestillingen som i hele høst hadde vært utsolgt. Vi var enige om å forsøke  få billetter.  Vi lykkedes og var enige om å møtes kvarteret før.

Alle var der. Bortsett fra dem som skulle vært der. Publikum var solide, voksne mennesker i dannet tweed. Jeg antar vi var veldig norske også.  ABRAHAMS BARN ruller opp for oss en intellektuell, fascinerende og tankevekkende fortelling om at vår Gud, jødenes Elohim og Koranens Allah har samme utgangspunkt, er felles, er av samme ånd og har samme sannhet. Og likevel i år 2011 slåes vi til marken av sterke og triste eksempler på dyptgående skiller som finnes mellom disse tre  Abrahams barn. Det er vanskelig å forstå hvorfor tilhengere av disse religioner i 2 tusen år har drept – og fremdeles dreper hverandre – i Guds hellige navn.

Svein Tindberg står alene på scenen i over 2 timer. Riktignok har han lyd og lys-kulisser å støtte seg på. Han tar ibruk populær-kommersielle teater- knep i fortellingen sin. Som erfaren formidler av filmkunst til publikum deler jeg legalisering av forførende salgstriks  helt uten skrupler for å få beveget massene mot kunst og kultur. Milos Forman fikk millioner til å elske Mozart med AMADEUS uten  orginalinstrumenter og  lydkulisser fra 1700-tallet. Sidney Pollack fikk halvparten av disse millionene til å lese Karen Blixen etter å ha sett MITT AFRIKA , takket være Meryl Streep og Robert Redford. Svein Tindberg flørter med sitt publikum med ironiske glimt fra ektelivets bokinteresser når han i neste øyeblikk gir oss innblikk i  den dypeste religiøse lengsel.

Vi sitter fjetret en novemberkveld i 2011 og lærer om tekster fra Gamle Testamentet, fra Koranen og jødenes Torah. Vi gjenopplever  Marias bebudelse, Noah’s ark og Jonas i hvalfiskens buk. Vi får reiselyst av å leve med Svein Tindberg på hans besøk i Jerusalem Vi bestemmer oss for studere oss opp på geografien om Midt-Østen.

Formidlingens kunst!  For kort tid siden var jeg i Brikt Jensens begravelse. Brikt hadde evnen og fikk tusener av oss til å oppleve at samtalen mellom mennesker om bok kan være ypperlig TV-underholdning, og utvikling av resonnement like spennende som en kriminalhistorie.

Det dreier seg om energi, om hengivenhet for det man brenner for og om bunnsolid, ekte kunnskap. Men også om å treffe planken, være på rett plass til rett tid. Formidlingens kunst forutsetter at man har antenner for hva som rører seg i fellesrummet. Det er et eget dren som noen har og andre ikke. Og man må være i forkant, ikke redd for å satse, gå nye veier, ikke dilte etter tiden og de andre.

Tilbake til teatret. Øyeblikkets kunst – der i møtet mellom scene og sal hvor en eneste aktør gir fysisk nærvær , kledd i greit kaki-reise-antrekk  med bare en stol og en reiseveske med bøker som rekvisita. Tindberg har en sterk og tindrende klar diksjon. Hans nynorsk et snev av arkaisk profetisme som oslo-borgere vet å annerkjenne. Hans alvor og skjemt trollbinder publikum fra første øyeblikk.

Det Norske Teater er ikke noe festlokale akkurat. Ikke verken fløyel eller gull, derimot mye tre og glass og skummel grønnplante  – hvilken ide? – langs rekkverk.  Hulda Garborg og Thormod Skagestad var da ikke så blottet for pynt og skjønnhet?

Folk lyste opp i kraft av seg selv der man flokket seg ut i novemberkvelden. . Fortelleren – «the storyteller» er teatrets magi. Svein Tindberg gir oss virkelighet og  politisk ballast i ren form i en tid med dumskap og vondskap og falske profeter.

 

 

 

 

 

OHNE SAHNE- MIT GEMUSE

Brikt Jensen med sin AnneGrethe og jeg delte glade dager i Berlin. Det var filmfestival. Det var februar og brun, forurenset luft fra øst. Det var fortsatt en delt by, og vi frøs på mange måter. Men filmene tok tak i oss, og vi varmet oss på rikt kulturliv. Brikt var styreformann i kino-organisasjonen KKL, og jeg var kinodame.  Vi bodde på samme hotell og kom til å dele måltider sammen.

Også Brikt hadde problemer med tysken. Selv hadde jeg dengang som idag, et uforløst kjærlighetsforhold til det språket.  Jeg lærte tysk på gymnaset av lektor Haukeland – far til billedhuggeren. Men jeg fikk det aldri helt til.  Jeg skulle så gjerne, men det ble bare fusk og fanteri. Brikt og jeg var enig om at hvis vi skulle snakke tysk, måtte ingen kjente være i nærheten. Han slet som meg med å få det ordentlig til – han som på alle måter var en elsker av godt språk og behersket flere. Europeere som vi også var, kjente vi begge skam og skjensel for ynkelighet i å snakke så dårlig for oss der vi oppholdt oss i Berlin.

Med stor frimodighet gikk vi dog inn i samtaler med tysk vertskap, være seg ved restaurantbord eller foran billettskranker. Film-og kinobransjen kommuniserte mest på engelsk, så der behersket vi situasjonen, og der kunne vi holde et faglig og intellektuelt nivå.  Men utenom miljøet for reisens mål og mening – ved de mer sosiale bordsettinger, ble det værre.  Det var da Brikt praktiserte ideen med bare å løsne på sperrer, prate ivei med amatørtyske ord og vendinger og avslutte resolutt og greit med «ohne sahne, mit gemuse. Bitte. » Det hadde en viss virkning, men ble virkelig mest til  et muntert minne, oss imellom.

Jeg har så ofte kjent på hvor understimulert jeg er på å høre og praktisere det tyske språk. Det er en sjeldenhet å få tyske Tv-program på hjemlige kanaler, skjønt Derreck ruller og går i stivnet, ustoppelig  staffasje.På norske kinoer er det langt mellom hver tysktalende film. Siste rapport fra skolevesenet går ut på at elever velger bort tysk. Det har lenge  spansk vært topp-populært. For det er jo i Spania  vi skal ende vår alderdom, pluss at det er ferielandet for alle og enhver, og golfbanene ligger på rekke og rad.

Nå er riktignok kinesisk det lureste man kan lære seg hvis man skal skue inn i fremtiden, for ikke å snakke om, skape seg en fremtid. NRK’s gode programserie EKKO hadde nylig et bredt anlagt innslag om hvordan og hvorfor. Litterturhuset har hatt besøksrekord omkring tema KINA både i litteratur,kultur, forskning og politikk.

Men tysk  som er vår europeiske kulturarv, er oss mer og mer fremmed. Underlig nok -bortsett fra kriminalbøker er det forøvrig ingen litteratur som selger mer enn den som omhandler 2.verdenskrig, Hitler-og hans skrekkregime, naziveldet og dets uniformkledde menn og blonde skjønnheter.  Ikke vet vi, men kanskje er det derfor man vegrer seg for å dypdykke i og ønske seg  tysk som språk – det forbindes med uendelig ondskap og dyrisk fremferd, selv nå i år 2011.

Selv blir jeg aldri ferdig med å lese om, stirre inn i det tyske traume. At en kulturnasjon som Tyskland kunne frembringe Hitler og alt hans vesen. Men fremfor alt  fanges jeg inn og kjenner en tørst hver gang jeg hører det vakre tyske språk. Min klassiske musikkverden har en grunnmur av Beethoven og Schubert, Mozart og Bach ( mye Østerrike her  ) . Tysk malerkunst og tysk litteratur både av eldre og yngre årgang hører til den ballast av europeisk tilhørighet man fikk som gymnasiast – takk og lov.

Boken FORSONINGEN av Fred Uhlman er blitt for meg en katekismus for  min kjærlighet til tysk språk, til tysk kunst og kultur. Den omhandler vennskap mellom to unge gutter, gripende og skjebnetungt. Men er det vakreste epos skrevet på 95 sider om  menneskets forankring og forpliktelse  – OHNE SAHNE, MIT GEMUSE. Løp og kjøp!

 

Å VÆRE DER DET SKJER.

Sissel Wold ble intervjuet der hun stod i påvente av rettsaken om A.B.Breivik i Oslo Tinghus. Hun var der som fri person uten oppdrag som journalist. Hun ble spurt om hvorfor hun så ønsket å overvære begivenheten.  Hennes svar var »  Jeg er nyskjerrig av natur. Jeg vil være der det skjer. »  Nå var det andre grunner også som denne kompetente kommentatoren ga uttrykk for. Hun hadde vært på Utøya dagen før det grusomme skjedde. Hun kjente flere av de sterkt berørte.

Jeg merket meg dette utsagn om å være der det skjer.  Noen av oss er slik skapt eller blitt slik at vi vil være i tiden, følge med i fellesrommet, leve i samtid og fellesskap.

Nyskjerrighet er et ord med negativ valør. Jeg husker ordfører Rolf Stranger som engang sa at nyskjerrige folk var det værste han visste. Han mente da mennesker som titter inn i andres tilværelse. Vitebegjær er et riktigere uttrykk for å ville vite mer, se inn i det der foran, kjenne på pulsen det som skjer der og da.

Man behøver ikke være journalist og presseperson for å ha denne form for nyskjerrighet. Noen av oss andre kan ha vært kinoledere f. eks., hvor man i et helt liv har levet med fingeren på strengen, fulgt tidsånd og trender og sett alt av ny film fra alle kanter av verden, mest fra vår egen, forøvrig. Kultur og underholdnings-engasjerte mennesker har evner og vibrasjoner i den retning.

Politikere bør ha mye av det samme hvis de skal kunne lede by og land inn i en bedre fremtid. De bør helst være i forkant,  skape en bedre verden med visjoner og perspektiver,  samtidig med å nødvendigvis ha begge ben plantet i dagen idag og leve med mennesker av vår tid.

Selvfølgelig skal man eldes med verdighet og ikke løpe vettet av seg for å være trendy og evig ung. Men å kunne kombinere et tidsperspektiv, en erfaringskurve og et reflektert sinn opp mot alt som er nytt, alt som skjer, tidsånd og rå-aktuelle begivenheter – se det er en voldsom utfordring for et modent og godt voksent menneske.

Vi kjenner lett at vi er i halen på en tiger. Hoi hvor det går!  Verden dundrer mot oss og med oss. Nyhetsbildet tar ingen time-out. Teknologien knar oss  ned i knestående – vi som gjerne vil ta en refleksjon eller to underveis, vi  blir bare kastet ut av sentrifugalkraften.

Det er fristende å trekke seg tilbake til skogens ro, havets bulder og vidda’s horisont. Vi kan lese biografier om fortidens store kvinner og menn. Vi kan nok engang lese vår Hamsun og lytte til Mozart som er evig skjønn. Vi kan overlate alt det farlige og ukjente til de unge. Nå er det vår tid til kos og trygg pensjon. Vi sier til oss selv at det fortjener vi.

Selv kan jeg ikke dy meg. Jeg må ha aviser på trammen. Jeg er profesjonell TV-seer og radiolytter. Jeg følger med i bok og film, sport og spetakkel. Jeg har alltid antennene ute for å sanse hva som skjer hvor og når. Store og små begivenheter i inn og utland  – jeg våkner hver dag for nyskjerrig å få vite . Vel kan man for en uke eller to flytte seg til stillhet og fjern avstand, men bare for spent å vende tilbake til det spennende , virkelige livet.

En av mine favorittfilmer er ALLE ÅRETS DAGER , en fransk film fra 1991 av Alain Corneau. Den handler om to musikere på 17hundre-tallet som gikk hver sin vei som kunstnere. Den ene dypdykket i sin musikk, forsaket alt og det meste for å vie hele sitt liv til kunsten. Den andre solgte seg for alt det var verd til samtid, til ytre glans og berømmelse, ble hoffmusiker og et ikon . Hvem nådde lengst i faget, hvem ble lykkeligst i livet? Hvem realiserte sitt egentlige jeg?

Slik kan mange av oss kjenne oss igjen. Noen blir forskere og spesialister, best på sitt område hvor man forvalter sine kunnskaper i kontemplasjon og grundighet.  Noen skummer på overflaten, er der det skjer, rastløst følger med tiden , er nyfikne på alt som nytt er. Og bruker sine evner som i en vid vifteform.

Antagelig kommer det ann  på  temperament og legning hvordan man lever sitt liv og bruker sine evner. Kanskje er det tilfeldigheter og flaks ved veivalgene man tar. Olav Duun sier at livet kommer på som når man ror en båt – bakfra.

I filmen ALLE ÅRETS DAGER får vi ikke  det endelige svar. Men som i all god kunst; det holdes opp et speil.  Der kan vi se hvem vi er – kanskje ?! – selv i år 2011.

 

 

KINODEBATT – MØTET MED FORTIDEN.

Hvor går kino-Oslo?  Filmens Hus hadde satt seg stevne. Der var alt folket – noen fra dengang da, men flest og mest fra dagen idag .  I panelet satt menn med fremtiden i sine hender –  pluss Nina som bryr seg , nå som alltid, som filmkunstner.

Selv ville jeg som avgått,bare sitte å sjekke om arven etter meg og mitt ville bli forvaltet eller forkastet.  Å være kjærring i hornet hengende på veggen, og komme som røst fra graven, stod meg imot.  Så jeg satte meg ned blandt mengden og lyttet.  Har man nedlagt et helt voksen-liv til byen, til kinokultur og filmkunst, er man aldri helt ferdig med fortiden. Det sitter hardt i. Jeg kjente et snev av melankoli,  blandet med nyskjerrighet og tilbaketrengt iver etter å delta. Men også en ( liten ) lettelse over å slippe, kunne gi blaffen.

Avgåtte sjefer som ustoppelig ønsker å forlenge seg i yrkessammenheng, er patetisk. På sterk oppfordring fra folk og land og media blir man tidvis fristet over evne til å smelle til med velmente råd eller sure oppstøt – alt ettersom. Jeg vet ikke om noen andre enn Kåre Willoch som imponerende ellegant og klokt har greid det kunststykke å stige i aktelse og respekt og popularitet som samfunnsdebattant og politiker i «et liv etter døden.»  Alle vi andre er forbi, rett og slett.

Det er så mye film å se! Døgnet rundt, på alle skjermer og på kanaler, DVD meg her og  satelitt meg der. Vi laster ned og slurper i oss. Vi kan bli stapp-mette av levende bilder . I gamle dager strømmet man til kinoen for å se spillefilm. Dokumentar gikk man på Filmavisen for å oppleve. Nå er det heldigvis TV for denslags,  skjønt også kinolerretet frister med kunstnerisk virkelighetsskildring og samtidsdokumentasjon. Nå strømmer det på i kinohus og i kjøpesentra. Selv poppkorn er blitt av-ideologisert , hørte vi fra panelet.

Hva skal vi så på kino å gjøre?

Det sosiale ellement  i bytilværelsen blir viktigere og viktigere. Vi vil være SAMMEN om film som flukt, drømm, skrekk og latter i et mørkt fellesrom for en 2 timers reise til en annen verden, andre mennesker, andre himler.  Kunst er best på kino.

Kinokultur er ikke  kiosk-kultur, ei heller bar eller kafe-kultur. Kino er å lede folk inn i fristelse mot FILMEN –  det er reisens mål og mening.

Hollywood kan  greie seg selv. Bestselgeren og «kommersen» går av egen kraft, være seg norsk eller utenlandsk fra.

DEN ANDRE FILMEN -( ikke kall den smal, ikke vanskelig, ikke sær) – er den store utfordringen. DEN ANDRE FILMEN er den som IKKE går av seg selv. Den som de MANGE vil elske hvis den selges av kompetansen, av entusiaster, av vertsfolk som gir identifikasjon BÅDE til filmkunst,til publikum, til kinohuset. Og som er der i gode som onde dager, i hverdag som i fest.  Vi forlater vår egen kos og flatskjerm der hjemme når vi både kan ønske fellesskap med andre, men også fordi VERTSKAPET er der for oss og med oss.

Når man som i Oslo har et kinoselskap som tilhører byen og fellesskapet, er det en forpliktelse å tjene penger, selvsagt, men også å skape mangfold for folk flest, ikke for folk med spesiell interesse. Å melde seg inn i klubber på kryss og tvers, festivaler og treff – det greier vi selv. Men å løfte opp og frem verdifull film, anderledes film, fra en verden ut over Hollywood, for barn som ung og voksen – DET må være en fellesoppgave fra et kommunalt felleseie.

Se – der kunne jeg ikke dy meg.!   Nå mente jeg nok engang – jeg som hadde bestemt meg for å holde tyst.

Men jeg greide det i forsamlingen i Filmens Hus.

 

 

 

 

 

NÅR KASTANJENE FALLER I BYGDØY ALLE.

November er ingen spøk. Verden er seg ikke lik der ute. Selv ens private finans-situasjon kjennes usikker,uansett om skattepenger har fyllt opp kontoen. Egentlig gjelder det å sitte hjemme midt på gulvet uten å bruke penger, til det hele går over. Skjønt det skal visstnok ikke hjelpe på landets produksjonsliv. Men vi er litt gammeldagse slik. Når bankkrisen truer, når børsen  går i rødt, så får ikke vi oss til å kjøpe den dyre sofaen vi lenge har ønsket oss. Vi sparer og ønsker oss gullbarrer under sengen som fysisk kunne vise oss hva vi besitter .

På vår sykkelvei til og fra gjøremål i hverdagen har vi det med å observere den bykultur vi er omgitt av. Hus og fasader, de evige stillaser, trafikkkøer, butikker som kommer og går, folk bak ratt og folk gatelangs. Unge og gamle forbipasserende som vi gjenkjenner eller som er nye i strøket.  Ikke minst noterer vi oss hva som finnes av trær og blomster. Balkonkasser og forhager som bryter asfalt-tilværelsen. Men mest av alt i vår lille verden er vi tilhenger av trær. Løvtrær! Vi teller dem, vi lever i årstider med dem. Trærne i strøket gir  karaktertrekk til bydelen.  Mange er høye av alder og verdighet, mange er mer somstore  hageplanter med blomsterfryd på våren.

Oslo’s vakreste gate er Bygdøy Alle.  Den er en legende, et mirakel. Når man svinger rundt Sollie Plass og starter opp og ut av sentrum, kan man i sommersesongen se en lang,  overhengende og sammenhengende grønn avenue som gir spill i skygger og belnder for sol. Tidligere hadde eiendomsbesittere kommet sammen om å spandere julebelysning på alle trærne i . Det  virket overveldende vakkert og imponerende. Våre minste jublet av julefryd når vi bilte igjennom og til og fra.  Men det var før det, hvor folk ble enige om å være enige.

Nå faller kastanjene i Bygdøy Alle. Det er  snauhugst i gaten. Det er drap. Grunnen er at kastanjene  er blitt syke .Det kunne skje katastrofale velt og fall over mennesker og trafikk. Riktignok gjelder det ikke samtlige trær. Kanskje dreier det seg om ikke halvparten engang. Det står noen glisne  stubber tilbake i hoftehøyde for at snøplogen skal  vike forbi.

Nå er Bygdøy Alle bare blitt en hvilken som helst gate, et trafikk-strekk mot vest. For enten er man gravid eller så er man ikke gravid. En alle’ er en SAMMENHENGENDE rekke av trær, ikke noen hist og andre pist.

Selv leser vi på skjermer og i aviser.  Det har gått oss forbi om hva som vil skje når og hvorlenge og omsider. Vi har heller ikke hørt et smerteskrik av protest eller opprør. Egentlig burde vi gått i folketog for å forlange høye , friske og nye trær UMIDDELBART. Men vi har vel nok med å passe på oss selv og vårt. Det er november, og verden er vanskelig nok.  Og Jens Book-Jenssen er død.

GI MEG BOKEN !

Man blar og blar og flakker avsted. Morgenavisene er start på dagen og helt nødvendige. På kontoret glir nettavisene lett unna. Kanskje er man på et venteværelse hvor magasinene er tidtrøyte. Rastløsheten merkes svakt som en uro.

Det er da man lengter etter lesero, fordypelse og tung konsentrasjon.  Å lese bok er å være stille, har noen sagt. Plutselig sitter man midt på blanke dag og er igang med boken.

Motivering kan være så mangt. Den skal være sterk for å legge tilside gjøremål i heimen eller på kontoret. Å sitte ved pulten midt i arbeidstiden med en bok, synes umoralsk. Vel kan man bla i faglige tidskrifter, PC-skjermen kan rulle og gå med liksom jobbrelatert informasjon, og ingen sjekker om man legger kabal eller tar inn snadder fra nyhetsbildet. Hjemme er det stryketøy eller brødbaking –  selv en trenet pensjonist kjenner dårlig samvittighet ved å la alt bare utsettes på en mandag for å fortsette etter rolig søndag med boken man er henfalden til.

Jeg er henfalden til Bomann-Larsens siste kongebok   ÆRESORDET. Motivasjonen for å lese bok hos meg henger veldig ofte sammen med aktualitet. Jeg blir stimulert av å få med meg siste nytt,boken alle snakker om.  I disse media-tider går det fort unna. Det er ikke  mange dager før neste lansering av ny sensasjon. Så valg av lesestoff i form av  nyhet må nok ligge dypere enn som så. Uansett nyhet, man merker seg hvorvidt omtalen ikke minst går på den litterære verdi.  Det bør være  utslagsgivende for å sette igang. Man orker ikke lese dårlig skrevet bok – selvsagt!

Det er  individuelt hvilket tema som interesserer den enkelte av oss.  Tor Bomann-Larsen har levert  4 tidligere , storartede bøker om  vår norske kongefamilie som jeg ikke har tatt innover meg og lest. Hvorfor nå denne siste variant?Antagelig ligger stoffet så nært opptil samfunnsaktuelle problemstillinger mer enn rent historisk kongestoff at det var det som trigget min leselyst.

Jeg stod plutselig i bokhandelen den dagen alle media var opptatt av ÆRESORDET  og fant ut at sandelig, den skulle jeg kjøpe. Dyr og tung og omfattende som den var, vurderte jeg et øyeblikk om min egen kondisjon i lesning skulle kunne holde igjenom hele 700 sider. Det har hendt så ofte at jeg har falt av etter kort tid og de 100 første sidene for så å la boken ligge på vent sammen med øvrige prosjekter av tykt, verdig format og innhold – skammelig nok.

Siden ektefellen har samme – om enn ikke i enda større grad – interesse for historisk, politisk litteratur som meg, så tok jeg med boken i truimf til vår daglige samvær på eldresentret for å vise mannen hva jeg hadde for dristig og viktig lesestoff.

Det vakte jubel og glede som ble forsterket ved at jeg startet med å lese høyt fra boken for oss begge der og da. Vi ble begge fanget inn av forfatterens gode formuleringer og levende skildringer. Det ble en hel times høytlesing.

Leseglede kan inntreffe i hele 3 varianter;  1) man sitter med boken i stillhet for seg selv, 2) man hører på lydbok eller opplesning på radio og  3)  høytlesning for en man er glad i.

Lykken er å bli oppslukt av en bok. Det er som å få en venn. Den ligger og venter der hjemme, og man kan ikke fort nok få satt seg ned. Velsignet er da den tykke boken som aldri tar slutt og som man holder igjen på når det går mot de siste kapitler.

Lydbok er bilkjøringens luksus-bonus. og som gir sjåføren  senkede skuldre i kø og kaos. Pluss at ektefeller samlet om litterære verdier, slutter og krangle om trafikk og andre uhumskheter på vei hjem fra hyttehelg.

Det er forunderlig hvordan en bok vokser seg videre og forbi ved å høre den opplest. Særlig av forfatteren selv som plutselig trer frem fra det trykte ord til å entre skuespilleriet. Jeg har ofte hatt pustevanskeligheter i møtet med Dag Solstads skrivekløkt. Men når han leser opp for meg på radio, blir jeg fengslet av hans litterære kraft.

Den tredje leseglede-variant er å selv lese høyt . Formuleringer, detaljer, hele fortellingen blir ny og mer. Man vektlegger som oppleser ordene på en annen måte enn når man farer ned gjennom sidene for seg selv.

ÆRESORDET til Bomann-Larsen er  ekteparets daglige høydepunkt. Opptil flere timer deler vi felles kunnskap, felles litterær jubel og kan befeste vår livslange tilhørighet til verdier i samfunnet. Mange ektefolk har som  basis familie og hus og hjem. Kanskje har det vært hobbies som har fastspikret dem til hverandre.  I vårt fellesskap har det vært politikk og samfunnsengasjement.

På det vakre  rommet på pleiehjemmet får ekteparet hver ettermiddag besøk av både konger og statsråder og en hel verden av begivenheter . Samværet vokser ut over tid og sted. Bomann-Larsen ‘s siste verk gjør rommet til en katedral.

Løp og kjøp!

 

 

 

 

 

FRIMODIGHET – NOEN HAR FÅTT OVERDOSE !

På min store flatskjerm avsløres dramatisk at TV-innholdet på den enkelte kanal overhode  ikke står i forhold til hverken form eller  format. Man kan la seg blende et stykke på vei av det tekniske vidunder, men så slår tomhet og hulhet imot. Man fortviler over hvor dårlig programmet er, rett og slett. og grenseløst likegyldig.

Som det står i salmen; » Forgjengelighet, forgjengelighet …..»  I ypperste naboskap med CCN, BBC og fransk kanal og  TV2Nyhetskanal har GET klemt inn en Oslo-kanal. Den er rene, skjære amatørmesterskapet – ikke minst fordi eierne har fått betalt seg til ekslusiv plassering hvor verdens elite-sendere befinner seg og gjør sammenligningen brutalt avslørende som en boomerang.

Nå skal det sies at målgruppen for oslo-kanalen ikke er oss godt voksne, for all del. Ingen bør være en dag over 38 år verken i alder og størelse på klær. Dette er barnetime for de unge. Det handler om siste nytt i  trender såvel i personer som i innpakning, reiser og mat og mote. Alt skal være kult.

Som yrkesutøver i filmens møte med publikum på kino, har man fortsatt et snev av nyskjerrighet på alt som ungt er.  Man har fått en refleksbevegelse i kropp og sinn for å følge med i hva som er samtidsfenomener på alle skjermer, i kunst og kultur og både i by og land. Og utland med.

Denne Tv-kanalen representerer mest elevøvelser av eksperimentell karakter. Går-det-så-går-det. Det kan være sjarmerende nok. Dessuten kan vi etter livslang læring fort se om noen opptredende har tallent eller ikke. Det er en evig jubel man har lagt seg til nettopp å være i front når det gjelder å snuse opp en ny sensajon av en artist eller programleder, en grynder eller en personlighet.

Pia Haraldsen har en nøkkelrolle i denne Oslo-kanalen. Hun er reiseleder i reiseprogram og motedame i moteprogram.  I mange år har hun opptrådd på TV2 både som det ene og det andre. Hun er imponerende energisk, det skal hun ha. Men jeg opplever henne kald og kontrollert, stramt smilende i enhver sammenheng med et » glatt leende» som det heter på svensk. Hun har  1 – ett – ansiktsutrykk. Og det bruker hun mot sine gjester som enten sskal forføres til å kjøpe seg turist-drømmen eller kjøpe seg bli-ny liv med klær og sminke, gjerne sammen med samboer som også kan kjøpe seg ny fremtoning.

Med strålende selvsikkerhet og kjemisk fri for den minste misstanke om  at man egentlig prater tomhet og  banaliter, glir både vertskap og gjester igjennom på  en rikskanal dag etter dag. Man blir slått av en frimodighet som nesten er skremmende. Ikke at vi ønsker usikker og krypende,ydmyk ungdom. Ingen ting gjør oss mer jublende glad enn når unge seriøse mennesker står frem med optimisme og energi og kraft.  Tallenter innefor klassisk musikk, enere som har oppnådd seire og heder i idrett eller utdannelse og skårer topp poeng og karaktere,r får oss nesten på gråten av ren bevegelse. Politiske ungdomsledere gir tro på fremskritt.

Det glimrende NRK-program EKKO hadde som tema denne uken om man kanskje burde hviske enkelte ungdommer i øret noe om at deres fremteden i media kanskje er i overkant av selvrealisering uten innhold og karakter, bare en form for egotripp i en fase i livet hvor man er mer på opplæring enn som interessant forbilde.  De kan ta skade på sjelen av reality og idol-liv.

Man kan etterlyse voksenopplæring fra foreldre, kanskje, men alt håp for noen av oss brast da vi opplevde et foreldrepar som var sprekke-stolte over sin datter som i fyll og tull hadde hatt seg, som det heter, for åpent kamera i ungdomsprogram hvor sex skulle praktiseres!

Vi gir opp og taster oss videre til Canal5 hvor president  Sarkozy går på direkten på et fransk vi bare nyter lyden av  og et budskap vi må bruke hodet for å forstå.

 

.