I maktenes vold!

Skal man først ha TV – og det må man jo – så må man ha så mange kanaler som mulig. Det er så drivende mye godt på TV, nemlig.

For å kunne skjeldne mellom hummer og kanari, børs og katedral, må man både ha bredt tilbud og man må kunne kodene. Begge deler krever innsats av menneskelige ressurser. Og tid og penger, tålmodighet og medmenneskelighet.

Ved anskaffelse avflatskjerm, installasjon av boks og tastatur og fjernkontroll kommer hjelpen ganske raskt og av seg selv som ledd i handel og service.  Det skulle nå bare mangle for det hele koster mange penger hvis man skal ha ypperste kvalitet og siste utgave.

Men i likhet med digitale media, mobiltelefoni, internett, Ipad og Ipod hvor det  farer  mot oss nye varianter og fabelaktive tilbud ustoppelig, så er det lignende tilstander på TV-fronten.

Innen sportens verden inngåes kontrakter om overføring av engelsk fotballkamper til oss med ujevne mellomrom. TV2 kjøper rettigheter som tilsier at vi arme seere dermed må skaffe oss enda flere TV2-kanaler med nødvendige HD-bokser  i dyre domme. Og enda værre – man kan ikke se svensk og dansk TV uten videre. Canal Digital kan ikke levere naboskapets statskanaler til oss i Oslo. Dette er bare  eksempler på at vi er i maktenes vold.

Nå er ikke vi slikt skapt at vi finner oss i denslags.  Vi tar grep og vil ordne opp for nettopp å kunne glede oss over rikt fjernsynsliv. Derfor ringte vi Get for å kjøpe oss glad overgang til alt og det meste. Vi måtte ha eksperthjelp siden vi er i Den Tredje Alder. Her skulle ledninger puttes inn bak og tastatur behersker foran. Det er store utfordringer for voksne ektefeller, særlig når den ene befinner seg i rullestol og er hjelpetrengende. Å lese bruksanvisninger kommer aldri på tale. De er skrevet både  av og FOR mennesker som i utgangspunktet behersker teknikken. Og i ekteskapelig samvær kan det føre til nesten-brudd og uhyggelig stemning i heimen når den ene sittter og leser, og den andre kryper på gulvet for å treffe riktig hull til rett ledning. Alle slike installasjoner befinner seg alltid nede og i den mørke delen av stuen, forøvrig!

Vi avtalte med Get om tid og sted og boks og kanaltilbud.Dagen før fikk vi kontrakten i brevs form hvor det framkom en betydelig kostnad. Vi vi hadde bestemt oss. Ekspertisen ringte halvtimen før ankomst slik at vi kunne stille til start sammen. Mobilnummeret var skjult slik at vi ikke kunne ringe tilbake for å be om kvarterets utsettelse, så vi hev oss rundt

Karl het den unge ekspert. Han var vennlig og tok grep. Ekteparet satt og avventet og stirret på sort skjerm som sa» Bare vent».  Omsider kom det stort plakatbilde og hilsen om at installasjonen var på plass.  Da måtte Karl gå – hans arbeid var avsluttet.  Ikke før hadde den unge tatt avsted, så kom beskjed fra skjermen at det vil ta opptil 3 timer før ting fungerte! Hjelpe oss – det hadde Karl ikke ymtet om, vi som også ved kanalsøk trengte ung kraft.  Så satt vi der foran faltskjerm i 50mm og glodde. Ikke turde vi koble opp CD-spiller og ikke radio som går over samme super-installasjon. Vi tok for oss avis, drakk enda mer kaffe, men mest satt vi og stirret på en gul stripe som viste oss prosentframgang. I 2 timer hvilte framgangen på 96%.

Vi har nå hundrevis av kanaler hvor vi bare ønsker å benytte oss av halvparten. Hvorfor i all verden  kan vi ikke få velge og kjøpe bare de 50 vi vil ha?  Disse forunderlige familie-pakkene er kombinert for standardgruppe-mennesker i far/mor/barn-fasong. Og like ille – hvorfor har noen redigert tilbudet tilsynelatende hulter til bulter med nyheter kastet hit, sport dit med fjas og tomhet midt imellom? Og nødvendige barnekanaler i bøtter og spann mellom ekkel reality eller urgamle såpeserier? 

Nå har man hørt at jo det er bare å taste seg frem til egen favorittt-liste, man kan kjøpe seg minne-boks og lagre alt slik at man kan selv se hva man vil og når man ønsker.  Ungt folk elsker slike operasjoner. Men vi i Den Tredje Alder må ha hjelp!  Og Karl hos Get har forlatt oss – dessuten viser det seg at Karl ikke er ansatt hos Get, men i et helt annet selskap som Get har hyret inn til marktjeneste i de tusen hjem.

Vi lever nå i Egypt-tider hvor vi sitter fjetret til CNN, BBC, SKY og Al Jazeera. Pluss glimtrende Urix og NRK på plass i godt selskap med TV2.  Når verden er i kok, er vi levende med der vi sitter i norsk trygg avstand, tilsynelatende. Vi betaler gladelig Get for å kunne delta døgnet rundt i slike tider. Og kunnskapskanaler og sportskanaler og britisk DOWNTON  ABBEY og danske BORGEN  er berikende for oss i vårt voksne liv, verd hver krone.

Men når  skjermen går i svart, når teknologien ustoppelig krever hjernekapasitet av ung energi og nyfikenhet, mektige konserner skifter kontrakter – se da er vi  voksne i maktenes vold.  Er det noe rart at vi griper til boken, koser oss i all stillhet eller reiser avsted til varmere land.

Norske titler på film, bok og teater, takk!

I tidlig morgentimer gikk jeg forbi Oslo Nye Teater. Jeg er stor tilhenger av det teateret og ikke minst teaterssjefen selv. Her om dagen fikk jeg på radio en forsmak på musikalen som nå skal oppføres og la da ikke merke til at den på norsk skulle hete THE PRODUCERS !  Mel Brooks verdens-suksess kunne vi glede oss over nok engang for hans Hitler-rock  lød gjennom eteren, og nå skulle alt oppføres i full bredde og for fulle mugger på teateret i Oslo.

Jeg noterte meg dette og hadde begynt å glede meg til begivenheten. Det er mye styr rundt den scenen nok engang. Det dreier seg om økonomi  – tenk det!  Det er Oslo’s eget teater, og kommunen gir visstnok ikke nok støtte og hjelp. Mel Brook vil redde dem, tenkte jeg og så frem til seieren både kunstnerisk og økonomisk.

Som kinodame i årevis kjempet jeg en tapper kamp for å heve respekt for film som kunst og kino som kultur.  Som et ild-sverd i kampen hevet jeg stadig stemme og våpen mot filmimportørenes i deres trang og tendens til IKKE å oversette filmenes Hollywood-tittel på amerikansk til klingende norsk når filmen skulle opp på norske kinoer. Ofte mente de at produsentene » over there» ikke tillot dem å selge mesterverket på vårt nasjonale språk, oftest argumenterte de at de ikke lot seg gjøre for det ikke fantes norske ord og vendinger som var dekkende. Men innerst inne dreiet det seg om penger, selvfølgelig. De sparte kostnader til plakat og trykk og tittel. Og så solgte de filmen så mye lettere og bedre og mer innbringende for alle hadde allerede hørt om produksjonen i månedsvis med stjerner og aktører.

Jeg slo tilbake så hardt jeg kunne – ustoppelig. Filmer på norske kinoer skulle ha norske titler! I den senere tid har da Norge filmpremiere samtidig med USA og Europa forøvrig, så forhåndslanseringen var betydelig svekket. Oversatte bøker hadde alltid en norsk tittel, og litteratur var kultur, dessuten!  Og alltid var det norsk på teateret, skulle man mene.

Idag morges innså jeg at nei – nå er det også slutt. THE PRODUCERS skal stykke hete. Med undertittel DET VÅRES FOR HITLER.  Så hvorfor i all verden kunne de ikke kutte innledningen og kaldt forestillingen bare det, da?  Vi må ikke skli stadig glattere og lettere inn i det anglo-amerikanske språk-området!   Vi skal i smått og gjerne i stort stå imot, bremse opp, nekte å snakke engelsk alle sammen! 

Er det så nøye, da?  Er nå dette noe å hisse seg opp mot?  At et sølle byteater i Oslo selger seg selv og sin verdensberømte musikal med orginaltittel? Antagelig ikke – det har hendt før. MY FAIR LADY – ikke sant? Akk ja – det går nok den veien. Men innimellom gjør det godt å rope ut et siste varsko.

Med oppmuntrende hilsen om suksess – uansett!