Kategori: Ukategorisert

Gerd Kristiansen får så hatten passer fra kvinner ute og kvinner hjemme. Hun tråkker på folks hverdagslykke også, nå. Da kjente på at nå må jeg gi Gerd Kristiansen et forsvar.

Ikke vet jeg om hun trenger meg til å forsvare noe som helst der hun sitter i den mektige Lo-stolen. Men da jeg så førstesiden på Aftenposten den morgen om at hun mente hjemmeværende kvinner skjøv morsrollen foran seg og dermed sviktet landets produksjonsliv – da kjente jeg instinktivt at nå smeller det!

Ganske riktig. Ikke før Morgennyhetene på NRK P2 hadde forfulgt damen og hennes uttalelser, før nett og media rullet ut dundrende kommentarer fra blå og røde, grønne og gule feminister av i dag og i går. KrF- formannen ble avbildet med trillende barnevogn, nyforelskede Høyre-damer slo til med på-den-ene-siden-og-på- den- andre, men dog, det gikk da  ikke ann!

Gerd Kristiansen stod opp mot stormen og forklarte at ting henger sammen, og at hun mente alt langt mer  mer nyanser, selvsagt. Men spissformuleringen var ikke til å misforstå. Det visste Aftenposten. Det visste vel flere av de umiddelbart oppmerksomhetstrengende. Men all pr. er god pr. i disse valgkamp-tider.

Etter hvert måtte Gerd beklage. Det var ikke SÅ vondt ment.

Min solidaritetsfølelse med Gerd gikk på dette med førsteside-oppslag for en litt slumsete uttalelse. Jeg kan ennå kjenne jeg blir svett i hånden den gang jeg selv på førstesiden i Dagsavisen som kinodirektør slaktet Liv Ullmans film Troløs. Grusom feil. Grusomt spetakkel i 1 uke. Men så roer alt seg. Det går over. Det gjelder bare å gjøre opp for seg – det er det som avgjør om du lever videre med respekt.

Gerd Kristiansen som LO-sjef kommer til å klare det bra, tror nå jeg. Hun er organisasjonstrenet og nær virkeligheten – til så lenge – virker ærlig og åpen ( ?!) og vil få mediaråd som forhåpentligvis ikke gjør henne konturløs.

Hverdagslykke – hva er nå det for den enkelte av oss? Gerd var inne på at det er ikke arbeidslivet som alene skal klandres for å ødelegge hverdagslykken, som gir stress og mas og manglende ro i sjel og sinn og i heimen. Mange i de travle arbeidsår har et fritids-liv som ikke ligner » grisen» . De skaffer seg hytte hist og reiser pist, trener både seg selv og ektemann og unger ustoppelig. De skal følge med i vennekrets og motekrets og forbrukerkrets og må være i sirkulasjon.

Både LO og arbeidsliv og vi alle burde si som min mor; «Arbeidet er en velsignelse». Arbeidstagere gjennom fagforeningene har gjennom alle år sloss en kamp for bedre kår, bedre lønn, bedre miljø, bedre ferie og fritid. Det har vært rett og riktig og nødvendig.

Så er det likestillingskampen om likeverd både på arbeidsplass og i heimen. Like viktig, må mene.

Kanskje er det på tide å hevde at Hverdagslykke er å ha et arbeid, skape et egetliv, delta og være felles om felles mål. Jeg tror Gerd og alle med henne og  ikke minst NHO, skal sette høyere plikten og gleden ved å ha en arbeidsplass  MER enn å lovprise og kreve lønn og ferie og pensjon. Hverdagslykken ligger ikke minst i å ha en jobb å gå til, et fellesskap å høre til i, ha noen som venter og som er avhengig av nettopp deg.

Det går mot sommerferietid i Norge. Da blir det så mye fritidslykke at mange blir ulykkelig  bare av det. Mange vet ikke sin arme råd for krav om vellykkethet, kos og hvile. Kjønnsforskere kan rolig notere seg at vi i ukesvis skal nå kunne nyte maten vår sammen med familien vår og vennene våre i laaaange drag. Så får vi bare håpe at produksjonslivet går så det hviner uten oss, at pengene strømmer inn til alt og alle.

 

 

 

Nett-vett må også gjelde for voksne styre- og rådsmedlemmer. I den senere tid har jeg opplevd elleville etterslep av styre-aktivitet som i utgangspunktet er godt ment. Men som rent administrativt og konstitusjonelt sprenger grenser for styre-virksomhet. For ut etter timelange møter, kommer e-post-hilsener til alle og enhver om meninger om mangt som var temaer i forhandlingene. Man har ikke kommet seg på bussen hjem før det tikker inn reaksjoner på både dette og hint. Godt ment, begrunnet i dypt og inderlig engasjement, men altså etter min mening fullstendig galt.

Selv sitter jeg i noen  verv  hvor vi utøver ansvarlig ledelse som nettopp styre, som kollegium, hvor vi møtes for å drøfte saker forberedt av administrasjon, og hvor vi samlet, der og da, beslutter, fatter vedtak, helst enstemmig, men selvsagt også med uenighet nedfelt i avstemning eller til protokoll.

Forhandlingene i samlet flokk er hele poenget med styrefunksjon. Vi er ikke der i kraft av privatpraktiserende meningsmennesker. Vi er i styret som valgt for SAMMEN å utvikle bedriften, foreningen, organisasjonen etter gjeldende vedtekter og paragrafer og klart mandat.

Nå hender det sannelig at også administrasjonen sender ut en form for hjemmelekse til styret eller rådets enkelte medlemmer med klar anmodning om å innsende forslag til både konkrete saksbehandling og til kandidater til diverse stillinger eller verv  i forkant av selve rådsmøtet.

Nettet med Facebook og Twitter, men ikke minst e-post, leder oss alle og enhver ut i fristelse . Vi kan så inderlig vel la intuisjon og meningsiver føre oss vilt av sted. Også som voksne mennesker i styre og stell. Men det gjelder å utøve nett-vett, også i seriøst arbeid, i voksenlivet.

Etter flere år som medlem av PFU, erfarte jeg hvor enestående demokratisk det organet fungerte som KOLLEGIUM.I forkant fikk vi sakspapirer i høye bunker. Medlemmene brukte sene nattetimer i å lese og tenke og forstå. Vi møttes vel forberedt. Mange var uhyre kompetente og kunnskapsrike og kloke personer som kunne sakene, samfunnet og media på godt og vondt. All erfaring viste at NETTOPP i samlet saksbehandling, ved å høre argumenter fra alle rundt bordet, kunne man utvikle resonnementer og tilslutt felle avgjørelser ofte kontrært til hva man hadde møtt frem med av overbevisning. PFU har høy status nettopp som resultat av en høyt utviklet møtekultur.

Et styre eller råd skal fungere samlet. Ikke i enkel-formasjon, privat og hjemme hos seg selv for der og da sende ut  – som medlem – meninger om mangt på e-post og på nettet. Som kjerringen sa: Hvordan kan jeg vite hva jeg mener, før jeg har hørt hva jeg har sagt!

Da er det at jeg skal si det jeg har å si på møtet! Det gjelder  å lytte til argumentasjon fra et samlet organ. Til kunnskap, til erfaring, for så å videreutvikle en prosess som er nedfelt i tillit og tillagte verv, demokratisk basert i lover og vedtekter.

Nettet putrer og går. Vi taster i vilden sky. Men i utøvelse av konstitusjonelt ansvar som styremedlem skal voksne mennesker ha respekt for nettopp alvoret i funksjonen. Da skal meningsutveksling og saksbehandling skje fysisk på plass i stolen rundt bordet. Ikke på skjermen i hånden på bussen i farten.

 

Salige Bjørnson , han fikk sagt det! Kom strofen i hu da jeg reflekterte over et særnorsk fenomen; folk hilser ikke på hverandre i unøden, nei.

Der vi bor, har vi en indre gårdsplass med parkering av biler. For å kjøre ut i gaten, må vi passere naboeiendommens egen parkeringsplass før vi når fellesporten og kommer oss ut. Her en formiddag tok jeg min lille Fiat, kjørte pent og stille mot porten. Da var det en av naboene som akkurat da gikk på plassen mot søppeldunkene. Det var han og jeg i hele verden. Jeg nærmet meg, han snudde ryggen til og lot som jeg var luft.

Det er da ytterst merkelig at voksne folk som bor vegg-i-vegg ikke nikker og hilser til hverandre? Riktignok kjenner vi ikke til hverandres navn og identitet, men vi har nå sett begge at vi bor i sammenhengende bebyggelse. Vi deler som nevnt utkjørselsvei, om ikke annet. For meg er det helt fremmed å ikke ta en lett hilsen, et nikk og et smil når man i farten glir forbi hverandre i en indre felles gårdsplass-trase.

I 30 år hadde familien et feriested i de dype skoger. Nærmeste nabo var 7 km unna. Det var helt øde og fredfylt, stille og vakkert. Min ektemann hadde stor glede av å kunne kjøre sitt motoriserte kjøretøy av en rullestol langs sjøen på skogsbilveiene med eskorte-tjeneste fra sin hustru og gjerne barnebarn. Som svært bevegelseshemmet var det en triumf for en tidligere orienteringsløper på denne måten å kunne oppleve skogens store ro. For der var nesten aldri folk å se.

Men så hendte det at det like fullt kom folk på disse nymotens off-road-sykler mot oss. Det er jo blitt så storveis å dra pr. sykkel til skogs, må vite. Det synes også vi der vi putret oss frem på vårt noe neddempet fremferd. Så vi jublet gjerne mot disse plutselige søndagsturister på sykkel i skogen. Vi var i en uendelig skog, langt fra bebyggelse og folk, rett og slett i ødeland. Det forunderlige var at disse sykkelmennesker aldri stoppet, hilste – ei heller nikket til oss – to godt voksne mennesker hvorav en i elektrisk handikapp-bil. Vi var pent skogskledd, glade og lykkelige over å kunne ferdes i Guds frie natur, tross alt. Det  var faktisk bare oss møtende i hele verden. Er det da ikke rart at de lot som om vi ikke var der? Ikke enset oss, liksom?

I flere sesonger har jeg som bestemor hatt den jubel å være med på 16.mai-arrangement i barnehagen. Foreldre møter med flagg og sine pyntede barn til et slags barnetog dagen før Dagen, for så å samles i barnehage-område med spleisemat og saft og kaffe, flagg og blomsterbord. Besteforeldre dukker også mer enn gjerne frem. Det er opptil flere av oss.

I alle år har det slått meg at ALRDI har noen hilst velkommen, noen ansvarlige, en bestyrerinne eller hva de kalles, barnehagetante eller onkel eller assistent.  Ikke at det skal utbringes høytidelige taler eller velkomsthilsener, men noen burde da møte med en fremstrakt hånd til hilsen ved porten?

Strålende, stolte foreldre kommer mer eller mindre stresset med medbrakt kake, pølse, lompe, frukt. De kjenner selvsagt både egne barn og andres pluss foreldre til alle og enhver. Men vi utskremte besteforeldre aner knapt hvem noen andre er, enn sine skjønne små og mor og far. Så der går vi omkring med milde ansikter og kjenner oss ganske så bortkomne. Men hvor er vertskapet? hvor er de ansvarlige for 16. mai og alle årets øvrige dager? Hvorfor går ikke «sjefen» rundt og sier vennlige ord spesielt til  oss tilstede-stolte i 3.generasjon?

Jeg slo frempå  til noen rundt kaffekruset om  dette forunderlige fremmedgjorte fenomen. Men fikk til svar at nei, sånn var det nå. Alle gikk sitt eget løp med seg og sitt avkom. Slik hadde det alltid vært. I et etablert og solid besteborgerlig miljø, i dannet lag, må vite, av såkalt gode oslo-folk har man, synes jeg,  en form for usikkerhet i måten å omgåes på.

Er dette typisk norsk? Er dette igjen et tegn på at vi ikke helt er trenet i å være sammen, være urbane? Det er muligens en inngrodd skepsis hos mange av oss til fremmede selv fra egen klode?

På trikk og buss og bane sitter nå også folk fordypet i sine småskjermer. De har bare kontakt på øret med sine  tastevenner. De er fjerne i blikket hvis de mot normalt ser ut og opp. Vi lever ikke SAMMEN. Hører ikke verken på lyder fra folk eller fugl eller fellesskap.

Nå sier jo de fleste nordmenn at det er så charmerende å reise i varmere land. Der er folk så charmerende vennlige, gjestfrie, generøse.

Nettopp! Kanskje er det for kaldt og fjernt mellom oss. Men vi kunne jo prøve med et vennlig nikk og med øyekontakt, sånn i all hverdagslighet. Før vi tar av på ferie fra hverandre her hjemme.

 

 

 

 

Joda – den er i gang, og reportasjer drypper inn om film og folk. Men som en varig merket kinodame med flerfoldige Cannes-besøk og med fortsatt en aldri avsluttet filminteresse i blodet, må jeg tillate meg å etterlyse spenstig kommentar,  forførende analyse og en journalistisk heldekning av verdens viktigste og mest glamorøse kultur-begivenhet.

Det meste er blitt til  blodfattige og kjedelige reportasje-innlegg i aviser. Utsendte skribenter sender hjem til oss korrekte og  greie  intervjuer og anmeldelser. Men hvor er perspektivene? Hvor er den gnistrende pennen og de profilerte, dristige sammenhengene, bakteppene?

Men plutselig ble det litt liv i spaltene! Tydelig hadde det for få dager tilbake blitt gjort en fellesavtale for norske journalister om samtidig intervju med Michael Douglas som spiller hovedrollen  i filmen om Liberace i»Behind the Candelabra» av Steven Soderbergh – som kommer på norske kinoer i august. Filmen ble stor- lansert under filmfestivalen, selvsagt. Filmen har alle ingredienser av glans og glitter ,morsbinding,  homofili og utsøkt ekstravaganse både i form og innhold. Den tragiske utlevering av den flamboyante pianist med kandelabre, smykker og pelsverk og som prøvde å tildekket et ruskete privatliv, gjorde filmen til  stort drama. Matt Damon fremstiller Liberace’s elsker og gir nok en rolletolkning som befester hans brede og imponerende skuespillertallent. Toppen av det hele  rapporteres det fra Cannes om Michael Douglas sitt  personlig utleverende strupekreft-drama. Slikt skaper storoppslag av kjent Cannes-merke.

Nå er ikke en stjernefilm eller to fra filmfestivalen nok til å fange oppmerksomhet i dypere forstand.Begivenheten er noe langt mer og viktigere enn som så. Den er mega-stor som visning av verdens viktigste filmproduksjoner. Hele den globale industri møtes i Cannes under de ukene. Der kan man lese filmkunstens helsetilstand både i de indre og ytre organer. Finne ut hvorfra på kloden fremtidens historier og drama vil komme  på lerretet. Studere finansielle strømninger i filmproduksjon, styrke og svakhet i formidling, i kommersialismen, i ultramoderne teknologi, og ikke minst den kunstneriske, kreative gjennomslagskraft som KINOFILMEN må ha i konkurranse med alle digitale flater og øvrig oppmerksomhetsindustri.

Cannes er stedet for dypdykk i vår samtid, av trender, mote, av politiske strømninger, av kulturelle styrkeforhold i de enkelte produksjonsland i øst som i vest. Hvorfra kommer de nye, de store fortellinger? Kommer de fra Kina? Er Vestens kunstneriske årer i ferd med å tørke?

Norske aviser, NRK og  TV2 sendte tidligere storartede journalister og observatører til filmfestivalen i Cannes for daglig å rapportere hjem om alt som skjedde både på lerret og sal, på røde løpere, på Croissetten, på konferanser, på markedsplassen, i bakgater, på distribusjonskontorer, på lanserings-party, på eksklusive barer, i palmelunder hvor storfolk serverte storfolk, eller om bord på luksusbåter i havnen. Ikke minst ble den norske deltagelse målt av vårt pressekorps i styrkegrad, mer eller mindre, i møtet med den vidunderlige og konkurrerende virkelighet som tross alt filmkunsten og kinokulturen alltid befinner seg i.

De store mediehus sendte sine beste folk, sine beste penner, sine beste stemmer. Sammen og-  særlig hver for seg – hadde de i tillegg en kompetanse som var grunnfestet. De kunne Cannes. De visste alt om film og folk. De hadde hva Arne Hestenes kalte » journalistisk brunst» – nemlig formidlingsevnen til å ha både et budskap og en indre jubel i å nå sitt publikum der og da, øyeblikkelig! Og de var der alltid, år etter år.Nå er Cannes blitt et arrangement for spesielt interesserte. For en indre krets – antagelig. Hva vet vi?

 

 

 

 

 

Det sies om Henrik Wergeland – han som innstiftet Dagen – at intet kunne hindre ham i å komme til byen og DELTA i feiringen. Som H. Heiberg skriver i sin biografi fra 1972 : Henrik løp mot byen med 17.mai-blikk i øynene!

Det blikket er sansen for, gleden over, takknemlighet for å bo i Norge, rett og slett. Og være SAMMEN om det.

Den historiske dimensjon er en verdi i seg selv. Det at noe varer, er gammelt, har tradisjon, er grunn nok til å feire på 17.mai.  »  Å ha blikket »  er å delta i de arrangement som hyller og hilser Grunnloven, demokratiet, friheten. Kransenedleggelser, taler, barnetog, Kongehus ,Studentersanger, kulturarrangement, skolefellesskap – alt som trekker tråder til Nasjonaldagen vår – er å feire 17.mai.

Å dra på hytta, rake og feie og sette båten på vannet, er ikke å feire. Det er å feriere. Det kan vi gjøre 19.mai og hele våren ellers. Skal vi ha et demokrati og en frihet må vi markere det ved å delta. Gjerne som en plikt. Gjerne som en vane eller som en tradisjon. Det er merkelig at man liksom må be om unnskyldning for rett og slett å juble for at noe varer og er som det alltid har vært! At man må politisere en historisk dag. At man må lage debatt og diskusjon og demonstrasjon for/ imot noe som er bestående og bestandig.

Dessuten hyller vi 17.maidagen fordi den er så vakker! Landet vårt i mai er strålende, skinnende lyst og fagert og grønt .Og med bunadsnorge i alle varianter har dagen i tillegg blitt enda vakrere og fargeglad! Hadde nasjonaldagen vært i oktober eller november ville vi tråkket oss rundt med tungt alvor og dype skrupler i de mørkeste ullkåper og gråeste hatte-plagg.

Selv har jeg noen ganger måtte oppholde meg ved det vakre Middelhav i Cannes og på Capri på 17.mai, riktignok med både flagg og champagne. Men alltid lengtet hjem til Vår Frelsers Gravlund, grytidlig og kald, hvor grønskjæret fra trær og plener har rammet inn min tilhørighet til vår historie, Wergeland, Bjørnson, Ibsen.  Nikket til borgere av alle slag, unge og eldre, nye og på gjestebesøk. Sett små og store seremonier ved ymse gravsteder, blomster og bunader og sløyfer. Å synge» Ja vi elsker» under nyutsprungen bjørk er bevegende. Man hører til og bor og er hjemme. Da er man NORSK, da. Storartede taler løfter horisonten mot fremmede kyster, mot større verdier, mot nye mål, men alltid med den historiske dimensjon som grunnmur og bakteppe. Mer enn barnetog, mer enn kongebalkong og russebuss og potetløp i skolegården i bydelen er seremoniene om morgenen på Vår Frelsers Gravlund dagens store høydepunkt, dagens mål og mening. Det er stille og verdig og veldig vakkert.

Den underligste begivenhet 17. mai er H.M.Garden’s kransenedleggelse på Oberst Krebs grav på Kristi Kirkegård. Det er som en Fellini-film !  I full mundur, med trommer og trompeter tramper hele Garden inn blant   kløver og timotei og  utgamle gravsteiner og glemte minnebautaer for å takke den norske oberst og hans tapre menn for at de slo svenskene i slaget ved Lier og Matrand høsten 1814. Hvert år taler Gardesjefen om viktigheten ved å slå fienden( les svensken! ), vern om  folk og forsvar – på ramme alvor. Med militær salutt legges kransen ned. Så synger vi nasjonalsang og nasjonalsalmen. Hvert år er vi der,  den samme flokk av deltagere, vi hilser og nikker og gleder oss til neste år.

NRK og Tv2 dekker dagen fra nord til syd. Fordi familiens Hovedperson ikke lengre kan ha personlig fremmøte verken ved tog eller gravlund, blir vi samlet etter hvert i hjemmet i finstas og pynt og pent og noe godt foran fjernsyns-stor skjerm og med hele nasjonen i stuen. Gripende scener fra regn- og kulde-kledde i udressert togbevegelse til flaggborg i stram disiplin, , fra Buekorps til drillpiker, fra eldresentra til skolekor. Og så mange faner !!!  Mange med elg i skog og blomster på eng. Der er de eldste de vakreste. De har patina!

17.mai er mangfold og frodighet utover dagen hvor folk går til sin nærmeste flokk av tilhørighet. Våre nye landsmenn samles på sitt vis, russen antagelig på noe annet, noen til grill, noen til sekkeløp, noen i kjole og hvitt, har jeg hørt. Det skal vel serveres noe godt både hist og her om kvelden.

Hvorvidt det varer og rekker med energien, er kanskje avhengig av været.Når jeg kommer opp til Vårherre, skal jeg stille ham det spørsmål: HVORFOR LAR DU DET REGNE NÅR BARNETOGET GÅR PÅ 17.MAI?

Uansett – vi ere en nasjon, vi med.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Som fremgår av navnet -Seniornett er SENIOR og NETT, ALDER og TEKNOLOGI, ERFART LIV og DIGITAL FORMIDLING.

Mange er motivert inn i dette fellesskapet mest som hjelpetrengende forbrukere som søker en nødhavn for å kunne beherske en påtrengende hverdag av taster og skjermer.

Mange er heldigvis engasjert inn i dette fellesskapet av legning, lyst og nyskjerrighet på nettopp den teknologiske verden. De har gener, hjerne og fingre som stortrives med ustoppelige utfordringer på nett og på brett.

Viktig er å understreke at sammen utgjør Seniornett – uansett – en organisasjon som bedriver samfunnsgagnlig gjerning til mer en egen-nytte, trivsel og kos.

Jeg leser jevnlig den danske WEEKENDAVISEN. Den er av papir. Den holder som lesning en hel uke. Den utvider horisonten langt ut over Drøbak og gir lærdom. Nylig leste jeg et intervju med 77årige Ulrich Horst Petersen, jurist, embetsmann og nå mest forfatter. Han er opptatt av motsetninger i tiden mellom det som består og det som forgår, det bestandige og det foranderlige. Dette er ikke en problemsstilling som er ny for vår tid. Den har alltid vært der.

Men i dagens globale, digitale tilværelse trenger den seg på med voldsom kraft og i et krevende tempo både som et individuelt dilemma – skal jeg orke å henge med, skal jeg ta del, skal jeg melde meg ut og overlate det til den unge kraft.

Men også som samfunns-politisk  utfordring !  Reform og bevaring, individualisme og solidaritet. Horst Petersen er skremt av en computer-teknikk som tilsynelatende gir større frihet til borgerne og som hylles av en unison begeistring. I hans Danmark er det fortsatt 500 000 mennesker som er frakoblet mulighet til å ta del i rettferdig samfunnsfordeling fordi de ikke forstår seg på bruk av PC.

Horst Petersens appell er at vi må DELTA i det samfunn vi lever i. Det er rettferdighet. Det er redningen. Det er demokrati.

Så sier han ;   demokrati kan oppløse seg selv – ikke med terror og vold. Tvert imot. Ved stort velbefinnende, stor velstand og enorm likegyldighet med hva som skjer.

Seniornett er skole, er undervisning. Man skal kunne mestre i en livslang læring.

Men Seniornett er mer enn som så – det er sivilisasjon og kultur. Kultur for at Den Store Samtalen skal finne sted mellom erfaring og fremskritt, mellom tilhørighet og nybrott, mellom gammel og ung, og mellom borgere og styresmakter.

Vi lever i et samfunn som krever sterkere innslag av det voksne mennesket. Professor Jacob Jervell har på sitt milde vis forlangt en ny Alderdomskultur. Forfatter Thorvald Steen har ropt ut at det sitter bortstuet i det ganske land et lager av ubrukte ressurser i den eldre befolkning.

Det er et tankekors at i de land hvor mennesker er undertrykt og mangler demokratiske rettigheter – der har bruk av de sosiale media skapt opprør og mer rettferdighet. Mens i land som Danmark og Norge med velstand og rikdom har vi altså en halv million med kloke, erfarne innbyggere som IKKE benytter seg av digitale media og som dermed ofte, ganske så frivillig, utestenger seg selv fra innflytelse og påvirkning.

La De Kloke Hoder prege samfunnet og DELTA i rettferd og fordeling – til beste for demokratiet.

Seniornett har en jobb å gjøre!

 

 

Vi undervurderer folks sterke behov for begivenheter i byen vår og i landet vårt. Vi elsker å kunne sitte alle sammen på tribunen og ta bølgen. Vi nyter å kjenne varmen fra leirbålet. I en global verden hvor nyheter og trender flakser oss om ørene og inn i sinnene, hvor vi farter og reiser og uopphørlig er på farten – lenges vi etter å kjenne på en nasjonal identitet, på at vi bor og er dypt forankret i landet vårt.

I tider hvor vi privatpraktiserer alt og det meste, går vi også inn i klubben, kretsen, familien og gjengen og pleier samværet i engere omfang både titt og ofte. Vi holder oss mest for oss selv og pleier en snever koseklubb hvor vi bekrefter hverandre.

Det er i disse tider at ildsjelene for OL i Oslo 2022 med mot i brystet og trompet for munnen blåser oss nok engang til nasjonal-olympisk begeistring og tilslutning. OL- direktør Grimsby og idrettsbyråd Elvestuen påstår at de kan verdivurdere helse og sjel, glede og jubel, stolthet og identitet ved å arrangere et formidabelt kostbart sportsarrangement i hovedstaden om 9 år. Men vi skal glemme kostnadene. Vi skal velge verdier! Ekte verdier.

De har rett i at norsk sport ( les vinteridrett ) er norsk identitet og gir norsk styrke og stolthet. Men fortsatt strides nå de lærde om hvorvidt vi nordmenn ble sterkere og gladere etter triumfen på Lillehammer i 1994 ( som Vårherre så generøst hjalp oss med !)

Finansiering og økonomi- problematikken, lønnsomhet, utbytte, infrastruktur og ettervekst i denne sammenheng ikke poenget. Hva gjelder et OL-arrangement, er det dessverre håpløst å ønske seg en billig-variant. OL er gigantonomi. OL er en millitærokupasjon. OL bør sirkulere til 5 -6 byer rundt om på kloden som er spesielt strukturert og kompetent til og for disse storartede sportsarrangement. Normale samfunn i normale land med normale innbyggere blir som nevnt okkupert og får sen-skader i årevis. Men det skal sies at mens det pågår, er det minnerikt og berusende og (kan være)  menneskelig charmerende.

Vår nye norske opera og ballet – katedral i Bjørvika ble hyllet som 5-årsjubilant sist søndag i NRK. Min favoritt-opera-sjef Bjørn Simonsen ble hentet frem,(  skulle bare mangle !) og kommenterte åpningen og betydningen av den strålende begivenhet i norsk kulturliv. Men han unngikk ikke å proklamere nødvendigheten av sensasjonelle høydepunkter av gjesteartister. Og Per Sundnes – pop og trend-ekspert – deltok i ropet på RØDE LØPERE, begivenheter av storformat. Man kan aldri undervurdere nødvendigheten av flomlyset, av leirbålet, som forener, samler folk omkring kultur og kunst, mente også pop-arrangøren.

Alle kulturinstitusjoner såvel offentlige som private, kino som opera, bibliotek som bokhandel, galleri som kirke – har en plikt til å legge ut RØDE LØPERE. Det skal være deres fremste oppgave å lede oss inn i fristelse, få oss til å forlate bingen, kjenne oss som folk og flokk. Deres ledere skal kunne alt om oppmerksomhets-trykket i tiden, vite alt om kunder og om varen de skal selge, ha bakkekontakt, kunne koder og frekvens for samkvem og kommunikasjon. Da vil de også bli lønnsomme ( ikke kommersielle ! ) Vi vil strømme til!

Denne påsken var gatene folketomme. Joda, mange reiser, men flere bor i byen. Kulturinstitusjonene er lagt i hvilemodus. Røde Kors har glødende ensomhets-telefoner.

Sier ikke det alt ?  Når skal vi lære å leve sammen, gi trives i trengsel i byen på løperen?

 

 

 

 

Han var en god venn i mange år. Vi delte skolepolitikken, vi to, sammen med Sigurd Tønsberg og Hans Svelland. Så ble vi mer på hils og smil og altfor mye bare i forbifarten. Vi levde jo i politikkens verden begge to på ulikt vis. Men i forskjellige rom og fora.

Livet tok tak i oss som privatmennesker. Uansett avstand i tid og rom og anledning kjente vi umiddelbart på en nærhet når vi møttes fordi vi delte samme livssyn, samme verdisyn og samme sans for underfundig humor og munter replikk. Og uten ord delte vi livets alvor som vi begge hadde fått merke og som vi kjente til hos hverandre.

Sist vi møttes var på et Oslo Høyremøte hvor nominasjonsprosessen for stortingsvalget 2013 hadde et oppsamlingsheat innledningsvis. Astrid Nøklebye Heiberg, Inge og jeg benket oss bakerst – vi utgjorde en til de grader variant av eldreomsorg og seniorsak. Tilsynelatende. Foran oss satt de fremadstormende skarer av ambisiøse, ivrige, velskolerte  yngre høyrefolk. Inge var også blitt liste-nevnt. Bortsett fra Astrid som strålte seg opp og frem, velfortjent og tappert, tok Inge og jeg det hele med større,reflektert ro. Jeg var selv overbevist at jeg var gått ut av politiker-tiden. Inge foreslo seg selv med god tyngde – noe salen hadde respekt for, men akk, ikke særlig mer. Han ville fullføre Grunnlovs-arbeidet sitt og fortsette sitt vikige helse-engasjement. Inge  burde ha blitt valgt inn på Storinget nok engang. Han kunne dessuten «faget», knepene, kodene. Han var jo en klippe i landets riksforsamling.

Jeg hørte ham sist på radio da Kulturnytt ville følge opp en interessant artikkel i DN om retorikk og veltalenhet i politisk debatt både i England og her hjemme. Jeg lyttet som alltid, og typisk nok ble hans gode formuleringer lettere bortblåst – han var ikke snerten og rask nok. Resonnementer krever, som vi vet, et lengre tidspenn på flere minutter!

Så døde han i skisporet på fjellet Palmesøndag. Hans familie var sammen  da det hendte. For dem, for hans bror, for alle som stod han nærmere enn meg, må det gjøre veldig vondt. Og sjokket har i tillegg sin egen smerte.

Hvordan vi skal dø, er det opp til Vårherre å avgjøre. Inge’s død en Palmesøndag  i strålende norsk skiglede og norsk natur gir en forførende trøst i nettopp den høye himmel og blanke sol vi tilsynelatende lever under. Vi bør juble og takke for livets mange gaver.

Men samtidig bringer den tragiske og endelige beskjed et alvor inn i dagene våre nå vi markerer Den Stille Uke og så kirkens store høytid  – Påsken.  Skal vi ta inn over oss høytidens egentlige budskap og ikke bare skygge unna med velferd og kos og nytelse i fullt monn, ja så gir  Inge’s død oss en mektig påminnelse.

I hvert fall kjente jeg det slik.  Min gode venn skal ha TAKK.

 

Mitt liv som foredragsholder tar seg mot slutten. I flere sesonger og år har jeg reist land og strand og foredratt fra små og litt større talerstoler. Jeg har flydd og toget, busset og privatkjørt. Stått tidlig opp og kommet sent i hus. Det har gitt meg påfyll av kunnskap om rike og land, folk og fe. Ildsjeler og tapre krigere for Den Gode Sak har møtt meg og klappet opp mot meg sammen med en mer eller mindre flokk av gode mennesker i godt voksen alder. Mest kvinnfolk med noen spredte menn der bak, forøvrig.

Som avgått kinodame var tema en god sesong eller flere helst kinokultur og filmkunst. Det ble det mye ettersnakk og debatt omkring, der og da. Ivrige og livlige tilhørerne hadde utfordrende spørsmål om norsk film, om vold og sex, om sensur, om lyd, ikke minst. Og om hvorfor man ikke lengre fikk se sine favorittfilmer fra dengang da  på kino lengre. Og hvorfor det var det var så mye reklame. Og hvorfor så mange ikke kunne oppføre seg. Særlig de unge – selvfølgelig!

Jeg stortrivdes med å forlenge mitt yrkesliv en stakket stund – som foredragsholder. Jeg kunne øse av 25 års kompetanse. Men allerede da fikk jeg kjenne på problemet med å ta meg betalt. Som kinodame tok jeg meg aldri betalt da foredrag og debatt var en del av jobben, naturlig nok.

Som ledd i et forfatterskap hvor jeg på 4 år hadde skrevet 4 bøker mest om hvor morsomt det er å være gammel, ble jeg etterspurt som kåsør, munter senior, som rabulist i godt voksen alder, og ikke minst som Internett-bruker og styreformann i Seniornett. Jeg sloss i skrift og tale for at Den Tredje Alder skulle være deltagende, ansvarlige, forpliktende samfunnsborgere . Jeg presenterte dermed bøkene mine, men var så ynkelig at jeg sjelden tok med meg en bunke for salg. Det var bokhandlernes jobb, mente jeg.

Sesong for møtevirksomhet i Norge er enten mellom februar/tidlig mai eller september/ november. Nå snakker vi om frivillige organisasjoner, klubber og akademier – ikke om det yrende næringsliv. Eller tungindustrien  av sport og underholdning. Dette lavmælte klubbliv fører til  en hektisk innsats for hektiske styremedlemmer som skal hanke inn de av oss som er ønsket, som tilhører en «livet-etter-døden»- divisjon av erfaren voksenhet og som nå lever  (som meg) av å nettopp foredra, skrive artikler og kronikker, kanskje en bok, og ikke minst er på sosiale medier. Fordi vi i den sammenheng er som pionerer å betrakte, kan vi inviteres til å stimulere, lære og lede pensjonister inn i fristelse. Og er en smule etterspurte.

Vel, uansett er det for meg en vrien utfordring å måtte ta meg betalt. Da jeg startet opp som ikke-yrkes-kino-dame med denne kulturelle skrive/mene/foredrags-tilværelsen ble det et fundamentalt spørsmål for meg;  hva skal jeg ta i honorar? Hvor mye er jeg verd?

Jeg spurte erfarne folk som Kåre Willoch. Han sa at hvis jeg fikk oppdrag fra folk som hadde penger ( næringsliv, kommersielle krefter etc ) kunne jeg klemme til med opptil flere tusen. Hvis forespørselen  kom fra ( sympatiske) frivillige organisasjoner måtte jeg være langt mer beskjeden. Antagelig et godt råd, men i mitt tilfelle var jeg bare etterspurt av noen som nettopp hadde dårlig råd. Det stod mellom å være kommersiell og usympatisk eller vennlig beskjeden og kanskje dermed ønsket.

Nå har jeg reist over fjell og dal, stått opp i otta, ta meg til Gardemoen, landet, kjørt, hils og talt og gitt jernet for så på ettermiddag fly meg hjem og tatt kvelden. Eller med egen bil og uten GPS famlet meg frem i dagslys for så å fare etter utført oppdrag, mot hovedstaden i sen kveld. For alt dette har jeg ligget på en tariff på 2000,- kr – noen få ganger har jeg blitt velsignet med 3 tusen. ( Og i tillegg en diger blomsterbukett som skal fraktes med på fly og tog og bil som om jeg var en pyntet brud.!)

Man sender aldri bud etter en rørlegger som bruker halve dagen for en slik betaling. Selv har jeg kompetanse, jeg har gjort hjemmelekse, jeg gir min energi og leverer – og får altså en sølle sum i lønn. Jeg begynner å gå lei.

Ikke at jeg igrunnen teller så meget pengene som jeg reagerer på holdningene som ligger bak . At vi som er avgått, som er ikke lengre yrkesaktive og kalles pensjonister, nok bør være dypt taknemlige for at vi blir spurt.! Da jeg leverte kjøreregning for bruk av egen bil og bomavgifter – etter Statens takster må vite, ja så måtte dette styrebehandles fordi jeg da ble  veldig dyr og kom med reiseregning på mer enn honnør togbillett i tillegg til honoraret.

Så nå er jeg tilbake som gammel, gretten kjerring. Som bok ble det mye morro. Kanskje burde jeg nå skrive om sinna-kjerringa. Det kunne sikkert hjelpe på humøret i hvert fall.

 

 

 

 

Noen hadde snakket sammen, og dermed ble jeg spurt om jeg ville være kandidat. Om jeg ville står på listen til stortingsvalget 2013.

Etter å ha levet et langt liv med ektefelle og beste venner som har vært i stats-sekretariater, vært ministre,stortingsreprestentanter, partiorganisasjon og tankesmier og jeg selv sittet i8 år i  Bystyre-sammenheng – ja så visste jeg altfor godt hvordan politisk liv og røre artet seg dengang som idag.

Siden politikk er blitt et yrkesliv mer enn et tillitsverv, så visste jeg umiddelbart at jeg burde si nei takk.  Jeg er i en alder hvor læringskurven ville bli så langvarig bratt at jeg først om kanskje 4 år (  i en alder på over 80)  kunne levere tilbake og gjøre en proffesjonell innsats. I moderne politisk liv har man ingen myk og vennlig innkjørings-periode for voksenopplæring på mer enn noen sommer-måneder og noen helger med intensiv-kurs. Nei, her krevdes det kompetanse og innsikt fra første valgkampdag.   Med mediakjør og meningers mot.

Jeg visste for vel at jeg var blitt utenforstående, for gammel, for bakpå . Å ha meninger om mangt holder ikke. Politikk er å kunne, ikke mene. For så å ville og handle.

Samtidig er det slik at jeg ustoppelig  sloss i skrift og tale for at folk i Den Tredje Alder SKAL delta i alle fellesrom, også i storting- og regjeringsrom. Da kunne jo ikke jeg si nei til å stå på listen! Nekte å delta som kandidat, i hvert fall ! Jeg sa ja takk.

Dermed ble jeg huket på og inn. Så der satt jeg da bakerst i salen på opptil flere kandidat-treff innledningsvis og konstaterte umiddelbart at jeg ikke hadde noe på stortingsplass å gjøre. Selvfølgelig.

Foran meg i salen satt en storartet forsamling av ung kraft, ung ærgjerrig energi, rykende oppdatert kompetanse, fremragende selvsikkerhet og målrettethet. Det tok meg to møter før jeg åpent stod frem og innrømmet egen begrensing. Men jeg ville gjerne bli brukt som liste-pynt eller liste-trussel( ? ) nederst på rekken av nevnte navn.

Vi eldre i samfunnsliv og politikk må være ADEKVATE. Det holder ikke å være eldre, å være klok og tankeful, være reflektert, ha tung og rik livserfaring. Vi må være SAKSORIENTERT, ha et prosjekt, en relevant politisk agenda ut over ; »  nå må eldre mennesker være representert på Stortinget!».

Men når det er sagt; de unge må inn i politikk, men de eldre må også bli sittende. Men bare hvis de holder seg evig åpne, nyfikne og reformvillige. Et sunt demokrati, en spenstig debatt og et sivilisert, moderne samfunn kan bare ledes og leves hvis bred erfaring brytes med utålmodig tro og styrke.

Så begge deler, takk.