HVORFOR MÅ DET VÆRE SÅ TRIST?

Jeg syklet avsted til stemmelokalet der jeg bor.  For hvert valg har det vært nytt sted.  Ett år var det i kirkestue, så i kirkekjeller, så i helsestasjon og nå i lydstudio og kino.  Det gjelder å lese hjemmeleksen på valgkortet for å vite hvor man i bydelen skal gjøre sin borgerplikt hvert år. Bydelen har intet naturlig samfunnshus, må vite, så derfor  roterende stemmested. Men en tidligere kinodame gledet seg til at et tradisjonelt kulturhus i strøket denne gang skulle høyne høytidligheten ved årets kommunevalg ved å la oss borgere få avgi vår stemme i slike lokaliteter.

Jeg tok feil. Det var så trist! Ute på gateplan i trang trafikk og fortau stod en simpel plakat og to vennlige kvinner i gule vester (som lignet trafikkpoliti-antrekk ) og viste vei. Ikke i foaje med lys og glans og glitter, nei, inn i trang bakgård for søppel og rot og inn mot scenegulvet foran lerret i kinoen.

Ikke var det pyntet med flagg. Ingen pent kledde valg-styre-ansvarlige som ønsket velkommen. Ingen blomster, intet som skapte høytid og demokratisk rettighet og alvor. Jeg lukket øynene for bedrøvelig kino-sal-syn, for jeg husket godt hvor vakker kinoen hadde vært i sin ( min ! ) tid med vegger med kunstnerisk verdifulle relieffer, med lysarmatur og ikke minst mørk mahognidører både bak og ved utgang.  Nå var det lydstudio-interiør med grå effektivitet både i seter og sal, kabler og ledninger mot regulerbar styrings-desk av både lyd og bilde.

Denslags melankolsk mimring får så være, men invadering av effektiv stemme-givnings-interiør med registrering, avlukke og stemmekasser – alt i plankelyst treverk og renspikket, hygiensk utformet informasjonsplakater –  fikk meg til å kjenne meg som borger i en avsides- liggende sovjetrussisk kommunalstat.  Grått og sammenrusket, taskete og trist. Gule tape-striper på respatex-gulv og i bakgårdstrang passasje understreket stemme-kveg-følelsen.

Det er valgdag og høytid selv om livet går sin travle mandags-gang.  Det flagges gjerne både offentlig og privat. Hvorfor skal da et stemmelokale  være så gjennombedrøvelig nakent og byråkratisk ribbet for verdig markering av vår dyrekjøpte demokratisk rettighet?

Vi som har et levet liv, husker hvordan de eldre i familien lærte oss å heise flagget, ta på pene klær, gjøre noe ekstra ut av kveldsmåltidet for å samles rundt radio . For ikke å snakke om å gå til venner og/ eller lokaliteter tilhørende det parti vi hørte hjemme i. I min ungdom var jeg med onkel og tante til  Akersgaten hvor vi stod foran avishusets enorme veggavis som ga løpende neonresultater fra valgnatten med tall og kommentarer. Tett i tett stod vi med alle slags parti-varianter i nervøst engasjement. Noen lunket stille hjem, andre fortsatte i full jubel – alt ettersom. Men det var et uforgemmelig fellesskap på tvers av parti-politikkens  stadig voksende egen-underholdnings-tilbud i egne hus med TV-overføring og kjendiseri. Antagelig som en siste stille rest av etterkrigstidens kollektive tiltakspakke.

Det er lenge siden, det! Som voksen kommunalpolitiker i 8 år var jeg selv i stemmestyret ved valg hvor vi både hadde høytidelig flaggheising, opplesning av valgloven, påpasselig antrukket i søndagsklær (  ??? ) og hvor vi alle passet på å være vennlig tilstede for alle og enhver. Vi var et slags vertskap – selvsagt uten politisk tilhørighet, men som tillitsmenn for borger av byen. Vi ryddet og passet opp og skapte en atmosfære av noe viktig og stort selv i det gråeste skole-aula-lokalet. Og utenfor på trappen stod parti-representanter med svære bannere skrått over jakke og frakk og tilbød sine lister. Allerede der var det varsel om hva som ventet av viktighet.

Det er september 2011. Landet er anderledes blitt med mer alvor og  med mer felleskap. Når hver enkelt av oss så får lov  å gå avsted for å avgjøre retning og fordeling av  den enorme rikdom vi i dette lille landet har fått og skapt – burde vi gjøre det med større stas og vakrere ansvarlighet .

Godt valg – uansett !

 

 

 

 

 

 

KIRKEVALGET – en statshemmelighet?

En vakker dag i våres ble jeg oppringt om jeg ville stille som kandidat til menighetsrådet i Oslo Domkirke.

Jeg er i en fase i livet hvor jeg sier ja til alle som vil ha meg – for  det første. Men viktigere enn som så – jeg er kirkegjenger, hverdagstroende og mer enn vanlig opptatt av  byens egen katedral – Oslo Domkirke. Så jeg takket stolt ja til forespørselen og tenkte vel ikke mer over hvor  seriøst det ville bli . Jeg har vært nominert før i en mindre menighet der jeg bor og endte da som siste varamann likegodt. Å komme til nytte i menighetsrådet for selveste Domkirken i konkurranse  med sikkert en rekke kvalifiserte kandidater, anså jeg for egen del som noe perifert. Innledningsvis. Så jeg la meg i ventemodus.

Men så nærmet det seg valg. Jeg fikk tilsendt generell informasjon, men fra Domkirken var det riktig så tyst. Omsider kom det forespørsel om saker jeg trodde jeg ville engasjere meg for og hvorfor – noe jeg straks bidro med svar om – i all ensomhet og enkelhet. Tilbakemelding kom på e-post. Og så om hvor jeg kunne avgi stemme og når. Det har vært alt  – så langt.

La meg ile til ; vi vet alle at Domkirken i sommer har hatt uendelig meget å administrere omkring 22.juli-katastrofen. Den imponerende innsats som  alle fra biskop til presteskap, alle tilhørige av alle slag døgnkontinuerlig leverte disse ukene –  det er klinkende klart da at kirkevalget måtte stå på venteliste over gjøremål til det nærmest var i siste liten. Jeg anklager overhode ikke Domkirken selv.

Nå viser det seg ved dypdykking  at mangfoldige kirker i det ganske land fikk sitt å stri med etter 22.juli. De rammede  var bosatt spredt omkring og trengte kirkehusets omsorg og hjelp. Så det var langt fra bare oss i randsonen av Oslo Domkirke som merket saksprioriteringen.

I tillegg kommer det faktum at valgkampen dette året ble snøret sammen i tid slik at det ble hard kamp om oppmerksomhet i media de korte ukene før stemmedag.  Hva som fanget forsider og hvilke kandidater for hva og hvor som fikk lyskastere og spaltemetre – se det ble trangt og hardt om plassen.

Kirkevalget går nå i tillegg  på et slags eget spor for seg.  Kommunevalg og fylkesvalg  ( det er nå også en statshemmelighet ! ) skal i utgangspunkt handle om kilometre med vei, skolebygg og sykesenger og penger til all verden. Men personfokuseringen omkring kandidater være seg Fabian her og Hareide der, Kristin og Jens, Erna og Siv –  det fyller  laglig og lettvint tabloidsider og tabloid-seter . Igjen blir kirkevalg verken en kampsak eller en salgssak og derfor heller ikke et tema, rett og slett.

Kirkevalget kunne kanskje mer dreiet seg om kandidater som Edward Hoem eller lignende kraftpersoner i øvrige kirkesogn landet rundt som er på valg til menighetsråd . Da kunne man håpet på innslag i TV eller debatt i radio. Statsråd Rigmor Åserud fortalte meg  på P2 en tidlig morgenstund at vi som var kandidater til menighetsråd , vi måtte selv drive valgklamp.  Jeg kunne ikke sitte rolig å vente på drahjelp fra kirken vår, hevdet hun.  Der fikk jeg den, tenkte jeg og herved blogger jeg ivei. Men mitt anliggende er ikke min person i den sammenheng, men at kirken – i dette tilfelle Oslo Domkirke – får valgte representanter til å ta løft i og for Vårherres hus og hans gjerning på jord sammen med presteskap og bisperåd. Vi er et kristen land med røtter og tradisjon i møte med en ny tid hvor alle gode krefter for menneskeheten må stå sammen.

I sommer har vi fått dokumentert at i redselstider og angst søkte den vanlige kvinne og mann  seg  umiddelbart inn i kirkerommet.  Uten Kirkeråd eller Bisperåd , uten valg eller kamp eller kandidatur fra noen av oss. Så er da likevel ikke  kirkevalg en statshemmelighet blandt folk flest? Kanskje bare i media?

 

FILM I TUNG AUGUST – HERVED ADVART.

Jeg har lest film i et helt voksenliv. Man skulle tro at man var trenet i det meste. Så satt jeg på Gimle søndag kveld for å se ny norsk filmsuksess bygget på en enda større boksuksess . Mine nærmeste unge hadde ment at det skulle vi gjøre, så derfor. Dessuten følger jeg med med i alt som foregår, så jeg ønsket med selvsyn å vurdere denne begivenheten fra filmfestivalen i Haugesund hvor alt hadde vært jubel og stas.

«Se filmen, les boken»  har alltid vært mitt råd når litteratur er blitt omgjort til film. Jeg har aldri lest Jo Næsbø, så jeg gikk blank og fri i møte med suksessen. For jeg visste at alt lå tilrette for det. Oslo-kinoene hadde satt den opp på alle kinoer over hele byen – inkludert Gimle kino hvor jeg nok i det stille  undret meg over den avgjørelsen siden HODEJEGERNE er en reinspikka underholdningsfilm – trodde jeg. Noe jeg fikk bekreftet.

Nå er jeg en stor beundrer av hovedrolleinnehaveren, Aksel Hennie. Han er en glitrende skuespiller, et stort tallent både i hverdag og fest, i salen og på scenen. Han er en karakter. Det var han jeg gikk for å se som faglig habil i avgått alder. Det skal meget til for å få meg på kino. Jeg må ha en tilnærmet profesjonell begrunnelse . Jeg har fått overdose i å se film i mitt kinodameliv, så jeg er blitt ekstrem selektiv.

Så satt jeg klar. Bare pent folk i farten. Filmen tok innlednigsvis godt tak, veldreiet og velklippet, lekker innpakking i kontorlandskap og smekker villa, politisk korrekt hodejeger-miljø, snertne betraktninger, og alle involverte,  han og hun i tidsriktig stil og klær. Men hvem den kvinnelige skuespillerinnen var,  er og forblir helt uinteressant. Hun hadde en dårlig diksjon, også, men slikt høres visstnok til i vår tids TV- og filmproduksjon. Selv Aksel Hennie slurvet i konversasjonen dem imellom.

Ganske så snart tok filmen  av i vold og spetakkel. Selv en trenet film-leser kom til å vende blikket ned nesten halve tiden – jeg opplevde alt for mange scener som helt unødig spekulasjon. Det var ikke mulig å orke synet av alt og det meste. Mange i salen tok til dumm  latter for å beskytte seg – slikt vet en trenet arrangør.

Ingmar Bergman sier at en dårlig film er den du ikke tørr se og/eller den du ikke gidder å finne ut av hvordan slutter. HODEJEGERNE er derfor en dårlig film. Den er bortkastet, likegyldig  i den tid vi nå lever i denne sommeren 2011, ikke minst. Verden har vært vond nok.  Vi har for meget av alvor i oss til å ønske slik kino-opplevelser. Men det er det visstnok ingen som har varslet oss om.  Alle anmeldere har anbefalt alt og det meste!  Suksessen er sikret. Det står dessuten i avisen om tidenes salgtriumf. Aksel Hennie spiller dessuten skjorten – og håret – av seg.

Det er lov å se borkastet film – bare så det er sagt. Den skal SELVSAGT  ikke forbys. Men kinoens vertskap burde overveid å invitere til slikt på denslags kinohus slik at folk flest kunne få signal om grad av kvalitets-tid. Skjønt det er kanskje bare meg det er noe anderledes med?!

Herved advart.

 

 

HVA HANDLER DET OM?

Egentlig skulle jeg sitte i et fredagsspanel for å mene noe om valgkampen så langt.  Nå blir det ikke noe av – panelet, altså – men jeg hadde så smått tenkt noen tanker for å forberede meg.

Jeg skjønner meg ikke på hva det handler om foreløpig, jeg!  Det blir for meget riksvalg med rikspolitikere bak mikrofonen og i stolene selv om det innimellom dukker opp en kommunevalg-representant, da mest til pynt.

Nå er det ikke så rart for så fort tema er tog og trafikk i Asker, så blir riksråden for samferdsel hentet på plass. Kommunepolitikken er avhengig av rikspolitikken med både lover og regler og penger, ikke minst. Debatten ruller og går så smått mellom partiene på lokalplanet, men samtlige hugger til mot statsråden så fort det lar seg gjøre. Dermed blir det regjeringspolitikk av det, uansett.

Media forsterker dette fordi etter hvert program og stadig innimellom på valgkamp-kanalene kommenterer journalister hva som er sagt nettopp fra ministeren. Spillet er rikspartiene imellom om hvorvidt det var en nyhet, hvorvidt det kom signaler, er det forskyvninger i forhold til samarbeidsklima, i forhold til fremgang eller oppgang på siste gallup – analyttikerne i pressekorpset har store dager.

Men hva angår det lille meg i strøket jeg bor, i bydelen eller kommunen min? Vi leser våre riksaviser og følger TV2 og NRK og henger med. Men det vi skulle ønske var at gaten, plassen, torget der vi sykler forbi eller går til bussen skulle myldret med folkevalgte kommunekandidater som  gikk mot oss, leverte materiell og buttons, svarte og spurte om det som valget i nærmiljøet egentlig handlet om nå i september 2011.

Det er parti-boder på KarlJohan. Alle er der, og åpne er de også. Det er veldig bra. Men alle de store partiene har jo drøssevis av kandidater på listen! Det burde myldre av dem i nærmiljøet med svære blå eller røde sløyfer på jakkeslaget – slik det er i England – hver bidige dag disse få ukene valgkampen står på.  Vi skulle diskutert så fillene føyk om reguleringsplaner og gateparkering, om  barnehager og pleieplasser. Om søppel og søl, larm og leven og behov for benker og hvileplasser.  Skolevei og studieplasser. Det er jo kommunevalg, for søren!!!! Hvor er kommunepolitikerne?

Det går for dempet og udramatisk for seg!  Det er som om det liksom ikke  er så viktig!  Kanskje kjenner vi på at verden var så forferdelig mye større og farligere bare for uker tilbake?  Kanskje har vi fortsatt en forent fellesskapsvarme om å ta vare på hverandre mer enn å sloss og diskutere skolevei og eiendomsskatt?

Når jeg treffer tema rundt lunsjbordet, dreier det seg her i byen om Fabian Stang. Ikke om en sjel lavere på listen, ikke om sakfrågor som det heter på svensk, et snev av temperatur noteres når navnet Rune Gerhardsen nevnes, selv Carl I Hagen har man glemt. Bekjente i andre byer i landet tutler med sitt i valgsammenheng, men heller ikke der tar det av.

For egen del driver jeg mot media for å finne siste nytt om Libya hvor hundretusenvis av mennesker i 40 år har blitt kvalt og drept av en despotisk mann og hans regime. Der står det om timer, og verdens ypperste nyhetskanaler kommenterer med skuddsikre vester, siste skjulested.  Der er det alvor. Blodig alvor.

Men dette skulle jeg gjerne ha sittet på benken å snakket med  lokalpolitikeren om – sammen med vern om vakre kastanjer, bompenger og Munch-museet.

Vel, nå stemmer jo jeg uansett, jeg.

 

 

NOK EN HØST MED SKOLE OG VALG.

August er skolestart. August er valgkamp – i hvert fall hvert annet år.

Skolestart betyr ikke lengre  selv å gå avsted til læring og studier, dessverre. Det betyr i denne fase av livet å følge barnebarn til første dag på skole, eller å hilse egen ungdom avsted til semester og studieopphold. Men tross alt er det  nye oppdrag, nye avtaler og  foredrag hist og møter pist.  Det kjennes  forventningsfullt også for en voksen dame i aktive år. August er starten på noe  –  tross veldig moden alder. Men kalenderen er jo ikke lengre hva den var. Timeplanen har blanke kolonner.

Hva gjelder første skoledag, så drøftet vi rundt lunsjbordet hvorvidt vi besteforeldre husket den dagen vi selv møtte opp.  Jeg hører  til dem som husker i fragmenter, farger, stemning og tone – ikke hvilken kjole eller ransel eller hvorvidt mamma var med. Andre vet nøyaktig hvordan dagen forløp. Nå tror jeg slikt kan ofte være et selvbedrag fordi man enten har sett seg selv på foto fra dengang da eller sett på film eller lest eller hørt fortalt. For meg var skoleårene en sammenhengende lykkelig og harmonisk tid med noen få konkrete bilder av både bygning og lærerinne og klassevenninner. Men alt går mest i følelser og stemninger uten store dramaer av noe slag.

Så sitter man der og mimrer i anledning lille Oscars store dag og tenker at kanskje har man aldri begynt på skolen engang! Man husker egentlig veldig lite og skammer seg litt over det  fordi man alltid har både vært våken og levende tilstede, begavet og nyskjerrig. Men kanskje er det også et selvbedrag?

August er det flotteste jeg vet med orden på natt og dag, med folk hjemme og på plass i byen,gater med elever og studenter  som lyser av optimisme og gledelig fellesskap, med bokhandlere med rotete studiebøker og denslags, med rushtidstrafikk og fortsatt masse turister sammen med oss som bor, med  sopp og ekte norske bær og frukt, de bedste grønnsaker, krabber og snart fårikål. Jeg liker byer som lever.Ikke som ferierer.

Og så er det valgkamp!  Hvert annet år!    I mitt liv har  familien drevet valgkamp så lenge jeg kan huske. I gymnasietiden var jeg aktiv, og så gled det over i  Unge Høyre og deretter i studenttiden og fremfor alt  gjennom 49 års ekteskap.  Familiens overhode i min barndom var Onkel Molteberg som ble 96 år gammel, heiset flagget på valgdagen, tok på seg mørk dress og forlangte høytid av alle og enhver og at vi skulle stemme riktig parti. Min bestemor gift med garverimesteren  ga også klar beskjed til slekten om 1) aldri å bære noe av plastikk -( hun var redd for arbeidsløshet i garveryrket ) og om å stemme på rett parti. Blomsterhandler- mor og gartner-far forsto vi barn tilhørte den borgerlige siden av saken i en ellers så dundrende arbeiderpartistyrt kommune. Det kjentes riktig og naturlig.

I ekteskapet har vi  ektefeller slitt og sloss,  skrevet og tal, ment og holdt det gående både som folkevalgt og tillitsvalgt og med rekorddeltagelse i stats-sekretær-utøvelse. Husbesøk og plakatoppheng, utdeling av materiell både på og under talerstoler. Vi har alltid hørt hjemme i vårt parti og aldri vært i tvil og aldri lagt skjul på det heller.

Rett ettertenkt tror jeg vi har vært med på flere valgnederlag enn seire. Jeg er en fryktelig dårlig taper.  Min ektefelle greide alltid å få frem noen tall som viste at partiet tross alt hadde fremgang – tapre lojale kriger! –  Men jeg måtte bare gni nederlaget inn og stirret det i hvitøyet og var nedslått i dagesvis. Men man blir hva man er og holder trofast ved idealene. Skjønt det har jo hendt at man har avgitt stemme ved å holde seg for nesen.

Da valgkampen nå startet opp i Spikersuppa, møtte vi  frem i 3 generasjoner og enten pr.  sykkel eller i  rullestol, alt etter dagsform og livsløp. Slekt følger slekters gang. Så var vi igang igjen, nok en august.

Fra nå av er det TV, radio og aviser. Siden vi er så erfarne, siden vi vet hva vi vet, så følger vi nok mest debatten om debatten. I egen bydel og egen kommune blir det å hilse og treffe mens man driver forbi, men spenningen i valgkampen ligger i uventede innfall og utfall ikke minst gjennom massemedia’s ustoppelige dekning og utspørring, vurdering og måling.

Verden er stor der ute. Hjemlig kommunevalg-kamp kan fremstå som småtterier. Når despoten Gaddafi jages fra bunkers til bunkers, og de beste reporterne fra de beste TV-stasjoner kloden rundt bringer direkte dødskampen inn i hjemmet – ja, da kommer man i skvis om hva som er viktigst. Norsk parti-leder-debatt la fare, la gå. Regien er lagt, man kjenner argumentene, besvergelsene likeså. Den som har energien, vinner. Hårsveisen er strøken som hos en amerikansk senator. Knepene er velkjemmet, de også.

Libya brenner, Tripoli smeller – og nok en despot faller. Jeg satt klistret til SkyNews hele den kvelden.  Unnskyld, Erna!

 

 

PENGER HJELPER.

Det er bedre å være rik og ulykkelig enn fattig og ulykkelig. Penger hjelper, sier nå jeg.

Derfor har man penger på konto – i tilfelle noe skjer, og man trenger hjelp til mye og det meste. Man har en inngrodd misstanke om at pleie, sykehjem og omsorg ikke bare melder seg og banker på den dag man  er nede for telling.  Da vil man gjerne kunne ønske seg å kjøpe fritt.

Mange av oss i Den Tredje Alder tar opp lån på bolig . Det blir hevdet at det er for å kose seg, reise, unne seg  småpen luksus etter et langt og slitsomt arbeidsliv. Dette  skal visstnok også være tegn på lettsindig ansvarsfraskrivelse og usivilsert samfunnsliv  fordi man altså  ikke sparer og legger i arve-kisten til barn og barnebarn, men følgelig kun tenker på sin egen velvoksne trivsel.

Det er nok riktig mange som faktisk tar av til fjerne land og riker med sol og varme, golf og elvecruise. Mange blir der i flere måneder enn bare de som er kalde og mørke. Fra 60 år til 90 gjør mangede ikke annet enn å feriere. Hjemlandet er for smått, maten for dårlig, vinen for dyr. Riktignok ergrer man seg over de norske avisers forsider, at TV-programmene er for dumme – man følger jo med der nede fra , må vite – og  man forarges dypt og inderlig over de sosiale media pluss de forskrekkelig norske veier og jernbanen, ikke minst. Så går man da ved den spanske badekysten i kortbukse og singlet og flagrende toga, holder seg brun og spenstig – så lenge det varer. Og det gjør det jo – lenge.

Her om dagen traff jeg på min venn, advokaten, som satt på utekafeen med sin avis og drakk te. Han så mindre ut enn vanlig, var lettere ubarbert og virket mer muggen enn han hadde for vane. Siden han på sine voksne dager hadde investert i feriested i Provence i likhet med mange nordmenn i øverste lønnsklasse, så stanset jeg min sykkel, klev av og uttrykte glede over at han var i byen på en årstid hvor Sydfrankrike er ferieland fremfor alt annet. Jeg lurte på hvorfor Oslo i august?

Hans kjære hustru hadde fått kreft, en alvorlig variant. Min venn var langt nede, og det snakket vi om. Når slikt slår inn i tilværelsen, er det avgjørende å komme hjem der man hører til . Der kan man koder og språk. Der har man bekjente og  – takk og lov  – familie og venner. Alt det som har med tilhørighet å gjøre. Plutselig betyr det lite at solen skinner mer  der nede, at havet svaler, og kveldene er dype, mørke og varme. Man skal mot hjemlandets kyster hver eneste natt, som Ibsen skrev.  Ekteparet visste ikke hvor lenge og god fremtiden ville vare. De visste de var kommet hjem der de bodde.

Jeg vil ha penger på bok. Jeg vil ikke være avhengig av å be om hjelp. Jeg vil ønske å kunne kjøpe meg sterke hender, trofast pleie, ha helt ordnede avtaler og ikke ligge andre til last.

Å oppta lån i egen bolig på sine gamle dager slik at det finnes gode tall med mange nuller bak på privat konto, gir en følelse av forsikring. Mange av oss forblir sparsomme livet ut –  dette til tross. Vi reiser mindre og mindre, også fordi en reise for godt voksne ikke er helt enkelt og dermed slett ikke billig. Vi bruker måneder på å overbevise oss selv om at vi trenger å skifte ut den gamle sofaen med en ny, da det i såfall kutter kraftig ned på denne kontoen av en sikkerhet. Det er en myte at seniorer tar huslån for å slå ut håret i renspikka luksusliv. Nei – vi tar lån fordi penger hjelper den dagen da mangt og det meste går i svart.

Norsk politikk har tegnet et skrekkbilde av at bestemor skal på anbud. Det er forunderlig at her skal vi kunne velge oss til lede og avmakt på vin og bil, sofa og flatskjerm,hytte og hus, maleri og golfmedlemskap. Bestemødre kan fosse rundt på elvecruise så fritt man bare ønsker. Men den dagen bedstemor vil ha seg sin sykeseng eller sin personlige hjelper og velge fritt på hyllen – se da er det udemokratisk og usosialt og farlig for fellesskapet.

Klart vi skal ha fellesgoder som skal være der for både fattig og rik. Jeg er for offentlig helse og sykehjelp på ALLE plan. Men samtidig  et  både og –  det må kunne være en menneskerett å vite seg heller uten den nyeste båten og bilen, villaen og feriested i Syden, for derimot heller ha penger på bok for å kunne kjøpe seg hjelp. De som betaler seg hjelp, går ut av rekken slik at andre rykker frem.

I all anstendighets navn – det går en grense for at et samfunn skal kunne ha like høy og sikker kvalitet på tilbud om begge deler til alle kanter og alle trengende. Denne grensen mellom goder fra felles-kassen og fra privat kjøpe-kasse er hverken avklart eller nærmest tillatt å diskutere. Vi er alle så sosial-demokratiske mellom ørene at vi ikke engang har tatt oss den politiske anstrengelse å gjennombore i problematikken. For på begge sider av skillelinjene ligger fordommer både i åpent lende og på lur.

Nå er det kommunevalg. Nå er det klima for anstendig alvor. Verden er stor og farlig der ute , og vi hører hjemme i et vemodig vakkert og rikt land.  Vi er veldig få, og der er god plass. Også i denne kontekst –  jeg gjentar; penger hjelper!!!!!

 

OPERA I KALD FRILUFT!

Å arrangere utendørs konsert nord for Alpene er dristig – nærmest dumdristig. I hvert fall klassisk konsert og opera som i hovedsak interesserer det voksne menneske i alle aldre. Ungt og kjipt folk kan varme seg i desibel, med øreklokker ( som også varmer?) vasse med gummistøvler i gjørma og ta bølgen uansett vær og regn og vind. Og stortrives med det i den musikkens verden.

Men for å sitte i norsk augustkveld på stablestoler under åpen himmel i timesvis for å nyte klassisk variant krever myk og varm og mørk fellesopplevelse. Og det er ikke mulig verken hva gjelder temperatur eller mykt mørke. Hos oss er det som regel, dessverre, alltid for kaldt. Og dessuten blir det ikke mørkt før mot slutten nærmere halv elleve om natten. Og da vil voksne mennesker helst hjem.

Enda en gang dro jeg mot Oscarsborg og opera. Jeg elsker opera og er stor tilhenger av Stein Winges vingeslag i regisammenheng både hjemme og ute og på alle slags scener. Han er storslagen – ofte i overkant – men takk og lov for det. I vårt land er vi for opptatt av lavmælthet i kunst og kultur. Odd Nærdrum maler for voldsomt! Knausgaard skriver for tykke og mange bøker. Vigeland og Haukeland skapte for store skulpturer. Og legg merke til at blomster både på rot og i bukett skal være krypende lave og tette og koselige, for all del..

Nei – stort anlagte operaforestillinger på store scener med stort orkester og stort kor og stort drama med død og elendighet  – det er noe for meg!

Så jeg dro til Oscarsborg nok engang.

Jeg hadde lært at båtturen fra Rådhuskaien frem og tilbake måtte unngåes. Den pusler seg i rolig tempo både ned og særlig opp. Hjemturen tar forskrekkelig lengre tid og man ankommer byen etter at trikk og buss er borte. Det blir for sent for oss voksne!

Så denne gang tok jeg Fiat 500 og durte ned til Drøbak i god tid. Parkerte ved kirken for der kunne vi se kaien og båten. Operafolk er tydelig operafolk. De er alle eldre og mest kvinner. Utendørsoperafolk kan deles i to grupper; de som kan kodene og har rett pledd og rett ryggsekk og rett vindklær. Og så vi andre som lurer på om vi har riktig utstyr for opplevelsen der vi kjenner uro på om vi overlever sommerkalde kvelden i friluft i timesvis. Vi noterer oss sitteputer av skinn og pulsvanter og luer hos de andre og gruer oss enda mer.

Etter hvert nærmer vi oss festningen og ser oss selv i køen mot kontrollen som foretas av hyggelige folk i uniform. Vi finner oss stablestol og vippeseter og begynner å pakke oss inn likegodt med en eneste gang.

La det være sagt – scenen var storartet pyntet og bygget i italiensk form og farger. Stor og snudd siden sist. og med betryggende overtak i tilfelle regn ( eller snø!! ) Orkestergraven som var bak og ikke foran, ble fyllt opp av vidunderlig mange musikere. Vertinnen og kommanderende offiser i uniform ønsket oss velkommen med advarsel om mobil og paraply og varighet. Vi så på klokken og tenkte vårt.

Oppsettingen var praktfull – rett og slett!  Sangerne var overveldene gode, koret velsignet stort og levende båret opp og frem av glimrende orkester. Riktignok hadde Stein Winge ønsket å skape liv og røre i de to enakterne av ganske håpløs handling med en form for stol-lek hvor man ustoppelig flyttet bord og sitteplass hit og dit. Kostymene var fargeglade og sort-sterke, men innslag med klovner og flammeslukere og sirkusfolk og Harlekin og trapeskunstnere og stylteartisterier og mange, mange sjarmerende unger som skapte varmende glede både i pause og i selve handlingen.

Men det er for kallt. Og det er for lyst. Det blir aldri dyp konsentrasjon hos oss på stablestolene som hele tiden tenker på om vi holder ut i kulden. Det SKAL være mørkt i salen for å skape atmosfære og kontakt. Og når så endelig helten dør og skurken gjerne også og de elskende lider både hver for seg og sammen – ja da tenker vi alle som en på hvordan rekker vi båten hjem!!!   De formidable tapre musikere og sangere får jo aldri trampeklapp og gjentagen  og fortjent applaus- Alle ønsker seg bare hjem. Og det er langt!!! Folk til Drøbak-båten til høyre og de til Oslo-båten til venstre.

Voksne mennesker i god alder stabber seg så fort de bare kan med  stivheten i beina  i augustnatten for å ikke komme for sent til avgang. Vi som skulle til høyre , vi visste at båten fort ville fylles, så vi småsprang sammen med orkestermedlemmer som visste opplegget, naturlig nok.

Båten kom fort til kai i Drøbak – bare ikke den vi hadde forlatt. Så dermed ble det en hyggelig tur i vakre kystbyen i svarte kvelden hvor byen selv hadde gått til ro i de velstående villaene sine.

Det hadde vært en stimulerende studietur. Dyrt og kaldt og deilig. Vi var hjemme i sengen vår kl. 12 – da visste vi at båten enda ikke hadde ankommet Rådhuskaien med de andre.

Joda – vi kommer til å gjenta besøket. Vi kan jo knepene. Og musikken – den er evig skjønn selv når vi fryser.

 

HVORFRA SKAL HJELPEN KOMME?

Verden er seg ikke lik.

For egen del anser jeg USA og England som demokratier som ligger meg nærmest. I likhet med tusener av nordmenn har jeg sett i President Obama et forbilde av en statsmann. Han har gitt meg håp med sin begavelse både i form og innhold, sin energi og sin retorikk.  Hans menneskelige sider har vi  fått innblikk i når han er i nærkontakt ikke minst med kone og barn, som det heter, men også i omgang med folk flest – hvem nå det er –  på gaten, på puben, og ellers dypt seriøst søkende til kirke. Ikke siden John F Kennedy har jeg sett en større inspirerende kraft som statsleder i USA.

Nå holder han tydeligvis ikke mål, han heller. Hans lederkraft har ikke truffet verken Senat eller Kongress i å styre økonomien. Der bedriver de en fortvilt partipolitisk stammekrig til skade for millioner amerikanere og enda flere kloden rundt. Hans tale til folket om finanskrisen gadd børsen ikke bry seg om engang.

Idag leser vi at Obamas eneste allierte og venn er hunden. Og enda værre – hans opponenter er ikke det engang. Der leter de på roteloftet.

Jeg leser fast engelske aviser, ser fast SkyNews og BBC, følger enhver stor og viktig debatt i Underhuset, sitter klistret til poltiske konfrontasjoner og deltar nærmest personlig i engelske valg. Ikke har jeg sett seriøse og store varsler om det voldsomme opprør som nå finner sted i engelske storbyer. Opposisjonspartiet har i likhet med regjeringspartiene kranglet om skolereform, sosiale og økonomiske tiltak for å rette opp mangt og meget. Men den trykk-koker som i disse dager har eksplodert for våre øyne, har sjokkert også det politiske landskap på begge sider av benkeradene i Parlamentet.  Både Milliban fra Labour og statsminister Cameron er jo unge og lyttende og levende politikere som – i likhet med Obama – synes å ha både visjoner og begavelse. Men de dro på ferie, trodde Robert Murdoch hadde tatt støyten i rettsalen på flere måter, og ante ikke at hjemverdenen skulle plutselig stå i brann.

Nå sprøyter de med vannkanoner. Pøbel blir kallt hva de vitterlig er. Voldsforbrytere blir tatt med vold.  I  Egypts gater gikk hundre tusener til revolt mot undertrykkere nærmest i dannet lag sammenlignet med ungdom i det demokratiske England august 2011. Imorgen torsdag skal demokratiets katedral – Parlamentet – samles for å gi sin valgte regjering råd og dåd og styrke. Skal vi tro på det da?

Her hjemme lammes demokratiet av sjokk og sorg. Heldigvis er det tegn på styringskraft og sunnhet i fellesrommet vårt når man i hvertfall starter debatt om debatten. Vi har ledere som har opptrådd med stor og ekte verdighet i landets enorme tragedie. Vi har sett dem gråtende og lidende med fortvilte sørgende mennesker, med omsorg og kjærlighet slik som vi visste at de i likhet med alle anstendige folk,  ville  oppfører seg.

Men når så vi våre poltikere så nær oss sist? Når så vi dem på gater og streder, i kø og ved disken, sittende på benken, vente på folk bak skranken, delta i hverdagspraten med hvermannsen uten at det var regissert av Dagsnytt 18 eller Sommeråpent?

Selv var jeg folkevalgt i 8 år. Jeg føyk fra møte til møte, leste bunker av saker, tok imot både liten og stor i debatt og treff som alle var i streng regi av politikkens tunge egenkraft. Det var over 35 år siden.  Jeg fikk angst og gru etterhvert for å sitte som folkevalgt å styre et bysamfunn jeg visste mindre og mindre om. Jeg var jo sjeldnere og sjeldnere på gateplanet og i hverdagen der folk flest levde livene sine. Avstanden mellom oss politikere og borgerne kjente jeg på som fortvilt for stor for meg. Den vokste og vokste. Poltikk ble etterhvert en egen yrkesgren, en egen tungindustri. Jeg kjente jeg ikke dugde og avstod.

Vi får sleggekast av informasjon. Vi kan skrive og mene, lytte og lære, delta og si vår hjertens mening i små og store rom. På alle skjermer til alle tider kan vi følge med i alt som skjer kloden rundt ustoppelig og uopphørlig. Pressen er på plass. Kamera går. Politikere forfølges på alle kanaler og står til disposisjon døgnet rundt.

Likevel – hva er det som har gått så galt?  Hvorfra skal hjelpen komme?

 

 

 

 

 

 

DET ER SÅ MYE LYD!!!

Naboen gikk for å be selskapet dempe seg. Festen hadde utartet seg i lydvolum så mennesker i nærheten hadde fått mer enn nok.  En mann våget å si ifra. Det skulle han ikke ha gjort. Han ble drept.

Dette er et grotesk eksempel på usivilsert oppførsel i vårt lille land hvor det er mer enn nok plass til oss alle.  I en tid for stille sorg, omsorg, nærhet og kjærlighet kommer en slik hendelse som et hån.  Hva er det med vårt samfunn og vår tid hvor noen blir til dyr?

Bjørnson sa;» Det er de gode gjerninger som redder verden.» Det er så forskrekkelig mye vondskap og vold. Det er så mange lidende mennesker på jord – og det ganske så nær oss. Vi kjenner oss maktesløse. Riktignok stopper vi opp, trøster, hjelper, ber og bøyer kne med roser. Vi sender hilsner. Vi gir penger. Vi blir lavmælte, men samtidig vennligere og mer oppmerksomme og tenksomme. Ingen av oss er Mor Theresa. Vi kaster ikke loss og går ut som den gode samaritan for å pleie de syke og døende. Vi tusler oss videre i livene våre  duknakket og fortvilte over hvor lite vi hjelper til, egentlig.

For egen del har jeg ofte trøstet meg med Bjørnson. Hver liten ting jeg kan gjøre av godhet, av vennlighet, av hjelp og oppmuntring mot de nærmeste, de i forbifarten, er å redde verden! Også av den enkle grunn bør vi oppføre oss anstendig og solidarisk og sosialt.

Dannelse ( noen må slå opp på D for å lære hva det betyr ! ) – har med  respekt og hensyn  å gjøre. Vi skal ikke forurrense vår nabo med verken ord eller gjerning, verken med lukt eller lyd. Hvem skal vike ? Skal det unge menneske vike for det eldre? Skal de som gleder seg over høy lyd, vike for dem som blir plaget og vil ha musikken dempet? Skal grilllukt eller kebab nytes av samtlige i oppgangen som sitter dre med fiskeboller i hvit saus?

Dette er prosaiske problemer i en voldsom tid. Men til ettertanke og overveielse for noen og enhver.

Vi satt rundt lunsjbordet og diskuterte lyd. Erik hadde besøkt Blues-festival. Han fortalte at han på alle sine musikk-festivaler alltid tok med lyddempere for  å verne seg mot vonde angrep mot øret. Hvordan kan det ha seg at man inviteres til å HØRE musikk som man  – Erik er en voksen ung mann – må ha med seg HØRSELvern mot ? Trøkk og energi, kjenne flyt og tilstedeværelse med de mange, javel. For naboskap i mils omkrets må de værsågod takke for gratis musikktilbud i sene nattetimer. Men mengden av folk på tribunen eller på stadion kan gi besettende fellesskap også i dempet rose-sang og menneskestemmer uten  monster-desibel -nivå over høytalerne.

Selv hadde jeg hatt med barn og barnebarn på Colosseum på BILER 2 i helgen. Joda, jeg vet jeg er eldre. Jeg vet de små er tilvandt. Med trening i kinoliv i kvart århundre er jeg ganske forberedt og utdannet i  faget med å vite seg i Dolby Stereo-katedral med DVD-briller på!  Men denne gangen var hele filmen et VRÆL. Selv jeg ble både forskrekket over totalt forvirrende handlingsmønster og dramaturgi ( barna kan da ikke forstått en skitt?) og enda mer uvel av  lydvolum over smertegrensen selv for en trenet kinodame, som nevnt. Nå skal det sies at jeg sendte en sint hilsen og lyden ble dempet. Men noen hadde avgjort grensesnittet for lydopplevelsen for særlig ung og medbrakt gammel?

Det er så mye lyd!  Jeg elsker by-lyder av mange slag. Kirkeklokker, Kiel-fergens klokken-2-hilsen til byen, ridende politi med hestetramp på asfalt, avisbudets kjerre som treffer gaten grytidlig,  søppelbilen som forteller at ting fungerer, og trillebaggene som reisende trekker med seg på vei til flytoget, og  svart-trosten i bakgården i maikvelden. Og endelig naboen som spiller levende musikk på sitt flygel. Jeg er bymenneske og trives i trengsel.

Mangfold og fellesskap er en treningssak. Vi er bønder og fiskere og har bodd langt fra hverandre siden starten av. Vi skuer misstenkelig mot hverandre. Plutselig finner vi på at vi fortsatt skal kunne være oss sjæl, leve ut og være oss selv nærmest. Vi forlanger plass til 2 parkeringsplasser for egne biler selv i strøk med trikk og buss og drosje. Hundreårige trær må vike for vår sol på vår terrasse. Det må da være tillatt å dundre løs med fest og morro for en gang skyld selv om den gamle i 3 etasje er syk og sengeliggende?

Kanskje bør vi dempe oss ned?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

TALE PÅ TOPPEN AV OSLO – «SOSIAL SUMMER».

I 25 år var jeg i ledelsen av byens kinobedrift. Mitt yrke var å lese møtet mellom lerret og sal, finne rett film til rett tid til rett publikum på rett kino og gjerne med rett lyd. Jeg måtte vite alt om alle filmer og alt om byen og menneskene jeg ville vise filmene for. Dermed måtte jeg vite hva jeg konkurrerte med i byen og i landet i oppmerksomhetsbildet, om alt som foregikk slik at tilbudet om film var aktuelt, riktig og adekvat.

I mitt lange yrkesliv levde jeg med «fingeren på strengen» fulgte tidsånd og trend, hadde alle antenner ute for nettopp å fange publikum opp mot repertoiret, fylle salene og være lønnsom. Fordi kinobedriften var eid av fellesskapet og ingen privat pølsebod, var det en forpliktelse å være åpen, tilstede, transparant i politikk og profil. Vi var på alle kanaler, i alle media med innsyn og utspill. Film er den kunstart som ligger tettest på tiden, den er global, her og nå. Du blir bedre politiker jo mer du går på kino!

På slutten av mitt yrkesliv kom den digitale verden inn i min verden. Jeg lærte å personlig  bruke internett, kommuniserte i og med denne nye globale virkelighet.

Når jeg så for 6 år siden ganske så motvillig måtte forlate min jobb som kinodirektør, var det naturlig for meg å opprette mitt eget firma for » selvstendig kulturell virksomhet» som debattant, foredragsholder, skribent og sannelig også forfatter.. Jeg ble valgt som medlem av Pressens Faglige Utvalg og i denne forsamling vel så viktig – jeg ble styreformann i SENIORNETT – en landsomfattende frivillig organisasjon som utelukkende er til for å lære mennesker i Den Tredje Alder å bruke internett.

I Norge er det fortsatt 450 000 mennesker på 55+ som ikke er på nett. Det er et demokratisk problem. En stor utfordring for samfunnet at en halv million innbyggere i voksen alder IKKE deltar i det fellesrom som internett representerer. Kunnskap, handel og vandel, kommunikasjon og deltagelse utelukker en vesentlig del av befolkningen.

Selv ser jeg det som en livsoppgave ikke bare å effektivt utøve Seniornetts oppgave og misjon. For meg er det blitt et kulturpolitisk, samfunnspolitisk engasjement å prøve å påvirke, utvikle at alle fellesrom, alle fellesmøter i små og store sammenheng er slik sammensatt og organisert at det er like mange unge mennesker som det er voksne rundt bordet, i debatt, i samtale, i avgjørelser, i utviklingen av samfunn og samtid, store som små, offentlige som private. Også derfor på nett og i de sosiale media.

Det er et usivilisert samfunn, et hårdere og farligere og mer primitivt samfunn hvor alle avgjørelser og alle signaler og koder og kommunikasjon blir fortatt kun av mennesker på 40 år og yngre.

De sosiale media med twitter, facebook og blogg rullet innover meg og oss alle bare for få år tilbake. Ikke minst som PFU-medlem hvor jeg fikk innsyn i de nye nettaviser og nettsteder, ble jeg tidlig klar over den enorme utfordring som demokratiet og ytringsfriheten og åpenheten nå stod overfor.

For egen del ble jeg for knapt ett år siden invitert til Ukeslutt i NRK for å debattere blogg- fenomenet hvor utgangspunktet var en ung kvinne som var en ledende såkaldt rosa blogger, hadde stått fram og fortalt at hun var blitt utsatt for så mye sjikane og mobbing at hun hadde måtte logge seg og sin blogg over og ut. Hva jeg som Seniornett-dame mente om dette? Bare som en parantes; jeg fikk vite at den unge kvinne tjente 600 000,-kr i året på sin blogg og hadde tjent 150 000,- på sin julekalender!!  Og hun var 15 år!  Selv fikk jeg 2000,- for et foredrag.

Fordi jeg har det med å mene både hist og her, ville jeg gjerne delta i denne debatten og møtte opp.

Det var der jeg traff Thomas Moen – en ung ekspert i mediabruk. For åpen mikrofon lovet jeg meg selv og alle lyttere på direkten at sannelig skulle jeg delta for fullt i de sosiale media med ikke bare Facebook og Twitter, men også med min egen blogg. ( Kanskje var det dette med inntektene som lokket?)

Fordi jeg har som strategi og livsoppgave å delta MED de unge i den nye tid, prege, argumentere, påvirke fellesrommet med min opparbeidete kompetansee, erfaring og refleksjon, med perspektiv av historisk og etisk karakter – så stupte jeg inn i nettsamfunnets nye utfordringer.

Thomas Moen ble min mentor. Han hjalp meg igang med domene, med råd og dåd. Jeg møtte i ham et ungt idealistisk menneske som imponerte meg med sin generøsitet, åpenhet og dannelse i dette nye globale univers av kommuniksasjon og relasjon mennesker imellom. Det er ganske så sterkt å kunne si at gjennom et langt liv har jeg truffet kloke mennesker på min vei som har påvirket mitt liv – lærere, professorer, kunstnere og store personligheter i både børs og katedral. Den unge Thomas Moen føyer seg inn i rekken av rikt påfyll.

Som blogger har jeg opplevd en frihet først og fremst til å uttrykke meg, skriv og mene. Før var jeg avhengig av forlegger og bokhandlere og anmeldere. Før var jeg i hendene på redaktører som etter å ha mottatt mine artikler og innlegg først hilste tilbake med å be meg få meg selv ned på 1100 tegn med mellomrom ( noe jeg hater å gjøre!) for så å la meg i dagevis gå til avisen på matten om morgenen spent på om jeg så endelig var kommet på trykk.

.Som blogger kan man når som helst, hvor som helst, med hva som helst sette seg ned å skrive og ytre seg. I vårt land sitter altså en hel voksenverden av over 400 000 mennesker med et levet liv av yrkeserfaring, av kunnskap og forskning som overhode IKKE vet om denne revolusjonerende mulighet for kontakt og samrøre, for dialog, for demokrati som deltagelse i nettsamfunnet, de sosiale media representerer.

Altfor mange av oss i den Tredje Alder snurper munnen i tilbaketrukket fornemhet, eller rett og slett  av skrekk og gru for fremskritt og læring, av unnlatelsse og slapphet, eller av kos og missforstått individualisme og egoisme. Det kjennes som så forskrekkelig mye forurrensing av grums og gru og påvirkning som  disse voksne mennesker  sterkt ønsker å betakke seg for.

Mitt svar er nå som fra starten av; de sosiale media blir bare sosiale hvis også det voksne menneske deltar. Derfor er det en plikt mot seg selv og sin etterslekt å ta steget, bli aktivt med.

På denne dag – 3. august 2011 – 13 dager etter katastrofen i vårt land er jeg stolt og takknemlig for her og nå kunne delta, lytte og lære om hvordan denne – for meg unge forsamling som skal på alle måter føre verden framover  – hvordan dere ser på mulighetene for å videreutvikle det åpne nettsamfunn, den åpne dialog, det åpne demokrati og ytringsfriheten som vi alle tror på og som vi lever for.

Jeg er enig med Janne Haaland Matlary i hennes sterke påpekning i at nå haster det mest med å sivilisere nettet til saklighet og respekt. Jeg har selv blogget om at katastrofens sjokkbølger, den uendelige sorg og skrekk gjør at vi kommer med utsagn og ytringer, løsninger, forslag til tiltak som vi kanskje bør advare oss selv imot. Vi burde nok alle vente et helt år med å mene fordi vi sier og tenker nå kanskje for meget i sjokktilstand og redsel og lammelse.

Selv skulle jeg så gjerne som voksen helst ha ønsket meg tilbake til en tid med ansvarlig redaksjonell demokratisk styring av debatt og ytringer. Jeg blir kvalm av den stinkende kloakk som en av verdens fremste massemordere har latt oss så katastrofalt stirre inn i. Det ekstreme, anonyme nettsamfunnet har vist seg å ha en påvirkning på menneskers hatfullhet.

På den annen side har nettsamfunnets kraftkilde skapt deltagelse, skapt som i Nord-Afrika revolusjon til fremme for frihet og demokrati. Og de sosiale media har gitt lidende mennesker en skulder å gråte ved – som noen har uttrykt det.

Ikke vet jeg. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs stil overfor vår vidunderlige nye verden, så totalt uten mot og svar og voksenråd.

Er det mulig å få Ånden tilbake på flasken? Er det mulig å sensurere, å luke ut demoner? Å debattere i åpent lende med anonyme mennesker som har ytringer som  strider mot all vår anstendighet, vår egenverdi, fred og trygghet – er det mulig? Når mennesker må stå frem med navn og identitet vet vi at mange tier og feigt stikker unna.  Men hva med varslerne? Hva med undertrykte i land med total kontroll?

Dagens sommertreff og debatt-torg er for meg en mektig stimluans til å videreutvikle meg selv i troen på respekt og dialog mellom unge og voksne, mellom leg og lærd, mellom tradisjonalister og revolusjonære, mellom innvandrer og de etablerte, veldig norske nordmenn.

Verden ER stor og vidunderlig. Nettsamfunnet gir ikke minst oss i Den Tredje Alder et enormt univers av muligheter til videre liv og virke. Men nå må dere unge og kraftfulle som skal styre og bære fremskrittet frem, lufte alle stener, ta alle tak, våge å stirre det onde inn i hvitøyet. I nettsamfunnet er mitt ideal at alle borgere, deltagere skal ta ansvar for sine handlinger, inkludert sine ytringer .

Kommer vi dit noen gang, mon tro?