JESUS, STYR DU MINE TANKER.

Egentlig burde vi alle leve ett år i taushet. Egentlig burde vi ikke mene, ikke si noe før ett år er gått, alle årstider er gjennomlevet. For når katastrofen treffer oss, vet vi ikke hva vi  tenker, føler. Alt er kaos, lammende og alt er gått i stykker.

Først kommer sjokket som i seg selv har sin egen dynamikk, sin egen kraft. Man greier dagen og går til sengs for neste morgen å møte den forferdelige virkeligheten med den samme grusomme sannhet.

Etter hvert kommer så Den Store Styrkeprøven som er å stå løpet. Være tragedien verdig når hverdagen blir hverdag, når oppmerksomheten stilner, når livet skal gå sin gang, og de mange omkring har nok med seg selv.

Mange av  oss har erfart sjokket, at livet er ødelagt, katastrofen en sannhet. HVordan greier man seg igjennom?

Ikke er jeg lege, ikke sjelesørger, ikke psykolog.  Men jeg er voksen og har erfart. Og  ett vet jeg –  det er viktig og hele redningen at man må ha noen å holde i hånden, noen å tilhøre, noen å leve videre for.

Dessuten kan redningen være at man ikke har stygge ting i skapet, at man har levet et anstendig liv, at man har verdier å tro på som er større enn en selv.

Ikke vet jeg hvordan de flotte, unge og uerfarne menneskene i AUF som opplevde katastrofen og alle andre ungdom i dette landet, vil greie livene sine videre, Hvordan de i fremtiden vil våge, vil tro, vil  satse på at verden er god, at alt går godt, at alt skal kunne ordne seg. Hvordan skal de få mot  og  ikke være redde?

For ungdom SKAL tro, være optimister, ha livet foran seg. Ungdom SKAL  være sterke og ha kraften. Det er hva det vil si å være ung.  

Statsmaktene – kongemakten – kirken har holdt mål. Voksen-verdenen har vist seg verdig og vært kledd i sort. Vårt lille land har vi gitt verden Quisling og Breivik. Men vi har også  formidlet et blomsterhav. Rose-seremonien med 200 ooo sørgende foran Oslo Rådhus er det vakreste syn verden har sett i moderne mediatid.

Som det står i salmen;  Jesus, styr du mine tanker.

HVORFOR GÅR VI PÅ KINO?

Det er mange grunner for det. 

 Det sosiale aspekt ved kinobesøk er blitt viktigere. For vi kan spise film intravenøst på all verdens skjermer, små som store. Det investeres i flat-skjermer og lydanlegg i de tusen hjem. Vi kan laste ned, leie og kjøpe all den film vi bare orker. Behovet for levende bilder på lerret kan tilfredstilles til enhver tid både hist og her. Vi behøver ikke gå på kino for å se film, verken den nye eller den gamle.

HVorfor går vi så på kino? La oss slå fast; vi går ikke på kino for å lese bok. Vi går primært for å utfordre følelsene våre. Vi går for 2 timers flukt og eskapisme, bort fra hverdag og gråhet til drøm og fanteri, se på noe større og vakrere, interessantere,farligere, morsommere. Reise avsted til andre mennesker og andre verdener.

Innesluttet i kinomørket med filmen ikke bare foran øynene, men omringet og innesluttet opplever vi filmkunst og filmunderholdning som konsentrert og intens tilstedeværelse, nesten som hvile opp mot den rastløse tasting og prøving og feiling av film vi privat sapper oss igjennom.

Vel er det underlige mennesker rundt oss som spiser og drikker og prater. Det hender vi angrer på å delta i fellesskapet av bare ergrelse over forstyrrelser fra naboskap på benkeraden.

Men vi har lært å velge tid og sted, film og kino.  Det er lov å gå på kino for uforpliktende tull og tøys, stappe popkorn og snop i ansiktene, juble og tøyse seg igjennom  forestillingen. Men takk og lov er det tilbud av film som gir total, konsentrert stillhet hos samtlige i salen. Den intense samhøring med andre mennesker overfor seriøs filmkunst i stummende mørk sal med levende vibrasjoner av gys og av latter, sentimental rørelse og intens romantikk  – ingen steder i kulturverdenen kan måle seg med dette som fellesskapsopplevelse der og da.

Gjennom et langt kinodame-liv har jeg hatt den lykke i livet å studere tusenvis av film i møte med hundretusenvis av publikummere. All slags film for all slags folk i små og store saler. Jeg har programmert, jeg har stått på løper, ved kontroll og sittet i kasse, diskutert og debattert, fått jubel og juling både internt og » i vinden». I gode og onde dager har jeg sittet bak der i salen for å kjenne på samhøringen  mellom lerret og sal, mellom filmen og menneskene.

Jeg trodde jeg visste hvorfor og hvordan inntil jeg for få uker siden leste i Sunday Times en notis om en forsker – Paul J. Zak som er sjef for Center For Neuroeconomic Studies i California – som påpeker at det er naturlig for oss å tiltrekkes og reagere på den ulykkelige effekt fra tragiske, romantiske filmer. Mr. Zak hevder at følelesmessige, sterkt engasjerende filmer påvirker hjernen vår til å utløse kroppens oxytocin – den kjemiske base for empati!!! Å se slike filmer får oss til å kjenne oss nærmere menneskene rundt oss.

Videre forklarer Mr. Zak at mennesker trenger nærhet og kontakt, og det er hjernen vår som setter oss i stand til og avgjør faktisk vår evne til å oppnå og lykkes med dette!  Kontakt med karakterene i film eller med levende mennesker i virkeligheten viser seg, i følge forskeren, å bli utviklet på samme måte, likt i hjernene våre. Dette er grunnen til at vi alltid, igjen og igjen, kommer tilbake til kinoen for å se tragiske og triste filmer.

De sunneste, de beste – favorittene i oxytocin-stimulerende filmer er de som ikke minst skildrer barn og ungdom som lider og dør. Disse tragediene er jo hva vi alle frykter mest her livet og som vi i tillegg finner uhyrlige og grusomt urettferdige.  Av filmtitler som kan nevnes som eksempler på dette  er TITANIC og GHOST.  Til høsten kommer filmen ONE DAY av Lone Sherfig ( bygget på kjent roman!)  som vil bli en formidabel følelses-opplevelse – i følge Sunday Times.

Konklusjon;  – å se tragisk film gjør oss lykkelig ! For lykke er å leve med andre mennesker. Tragisk film minner oss om det!

Ante jeg det ikke!

HAR VI TID FOR HEGGEDUFTEN?

Juli krever vellykkethet. Stakkars oss som ikke er det.

Alle media – radio som TV, aviser som forbrukerreklame – skildrer strålende velskapte, blide og sterke mennesker som nyter sommeren. Alle skal ha ferie. Alle skal reise. Alle har hytter. Alle skal være sammen. Alle har planer. Alle skal grille, fiske, båte og bade. Alt du nå kan kjøpe for penger, har med ferie-sommer å gjøre. Det er mye kropp og mye energi.

Det finnes faktisk tusenvis av mennesker i dette sommerland som verken har energi eller kropp, som ikke kan ha ferie eller får ha ferie. Mange må arbeide. Og veldig mange lever i sin hverdag langt fra shorts og sandaler. De er syke eller eldre eller rett og slett så uten pengemidler til å gjøre noe annet enn å trille seg selv og sine i parken.

Det velsignede ved norsk juli er lyset. Det er unikt. Det er gratis og for alle. Hvis vi kunne  – uansett ressurser og helsekraft  – være i Guds frie natur upåvirket av media’s trykk og all forbrukerpress om å nyte og kjøpe ferieliv hist eller pist, ja så hadde juli i Norge for oss alle vært en dyp og ekte  jubel. Det kan sole, og det kan regne, blåse eller ha mindre enn 20 varmegrader – å bo i dette  land med julinatt og høy himmel er  en velsignelse!   

Det forstyrrende er at vi er så avhengig av boliv og byliv, av teknologi , støy og spetakkel, av informasjon og media at sjelefred og tilfredshet og ro er umulig å oppnå for alt for mange. Man er i halen på en tiger – man tror og får fortalt at ferie er fart, ferie er påfyll, ferie er veldreid både kropp og sjel. Vi må for all del på ferie-konsert, sommer-revy, kjøpe lesestoff for hengekøye, reise til teaterspel hist og gallerier pist. For ikke å snakke om drikke korrekt hvitvin og spise den trendy salaten på det rette utested.

På tjukkeste bygda og i den kjedeligste småby, i bydeler vest og i strøkene øst går der et stille tog av ikke-vellykkede julimennesker. En eldre herre sitter på benken. En litt grå småbarnsmor virker som alenemor der hun har tatt utflukt til lekeparken med de to små. På plaststolene utenfor eldresentre sitter tause og tunge gamle.

Alt dette er nå slik livet er. Men i juli er dette livet mer enn som så. Er du syk i juli, er det vondere enn i april. Er du gammel i juli, er du eldre enn i august. Og er du ensom i juli, er du ganske mer  alene enn selv i  november.

Lyset er likt for alle. Heggeduften likeså. Begge deler kan i sannhet nytes dersom man går sakte, sitter i ro og finner seg sin plass på jorden. Tro bare ikke at heggeduft kan luktes på Twitter og lyset leses på Facebook.

KLEDD I HVITT.

Tennis er best på TV!  Å følge en turnering som Wimbledon dag etter dag, time etter time fra privat balkong i Oslo inn på stor flatskjerm i stuen, er sann glede.  Norske sportkommentatorer generelt er blitt mindre hysteriske og mer saksorienterte etter hvert. Billeddekningen er enda mer avansert. Så når man først lever et hjemmeliv om sommeren, kan man oppleve idrettsutøvelse i verdensklasse via moderne TV –   suverent, nært og direkte.

Tidligere var Wimbledon et arrangement som verken hjemlige TV-stasjoner eller avisenes sportredaksjoner interesserte seg særlig for. Riktignok nærmet man seg begivenheten når det gikk mot finalekampen, men både ved start og underveis måtte man søke siste nytt i utenlandske aviser eller skaffe seg abonnement på dansk TV-kanal.

Denne nye media-interessen for tennis skyldes  erkjennelse av TV-mediets  suverene dekning rent teknisk av spillet på banen hvor  utøverne kan følges tett på med all den energi og utfoldelse som topptrenende spillere der og da utøver. Her er det ansikter og kropper, ritualer før og etter, konsentrasjon, jubel og fortvilelse, skrik og grynt, og antrekk og utstyr.  Som Tv-underholdning er personifisering av deltagerne et hovedpoeng for suksess. Men også den geniale arena med banen og regler som hundreårs tennissport basserer seg på, er som skapt for TV-seere. Man skulle tro at de som utpønsket alt dette i sin tid, hadde sett inn i glasskulen og visst hvor fabelaktig  fjernsynsoverføringer fra tennisturneringer egner seg – eller omvendt.

Tennis er tradisjon og ritualer. Tusenvis av tilskuere på tribunen som følger spillet der nede/ute på grus eller gressbanen mellom 2 gladiatorer  har å følge de strengeste regler for applaus, tilrop, jubel eller fortvilelse. Det utøves i moderne masseoppbud av tilskuere en innarbeidet streng disiplin. Man kan sammenligne dette med publikum i en konserthall innenfor klassisk musikk. Ingen må finne på å klappe eller rope eller gi fra seg et kny mens spillet pågår. I en verden av masse-opptredener, med  støy og larm og leven, horder og klaner og hooligans, med desibel musikk og mega høytaleranlegg, så er det et mirakel at tennisturneringer av idag for tusener av tilhengere på tribuner og for internasjonal mediaoverføring og interesse kan foregå i et  dannet og disiplinert arrangement. Som Wimbledon ikke minst og fremfor alt.

Kledd i hvitt må spillerne også være. Her er ikke tillatt pangplagg og fargesjokk. Riktignok har det sneket seg inn en logo på svettebånd og på venstre skulder ( der synes den best når høyrearmen løfter seg for serving.) og på spesialsko og sokker. Kommersen på håndklær og bagger, på skilt i rammeverket rundt er foreløpig dempet og diskret. Når man ser våre strålende skiløpere på medaljeplass, er de teppelagt med reklame på alle plagg både over og under beltestedet og på medbrakt ski og staver, og bak dem står en vegg med sponsorhilsenere.  Tennisbanen er  som et naturlandskap i sammenligning.

Når man blir stor og rik, skal man spandere på seg en billett til Wimbledon for å oppleve alt dette i virkeligheten. Vi bærer alle drømmer om å foreta en spesiel reise i livet, være seg til  land og riker, topper,elver og sandstrender med. Gallerier og katedraler.  Selv har jeg en drøm om å sitte på senter-courten på Wimbledon når storfavoritten blir utfordret av nykommeren. Det må bli manneduell – kvinnene skriker for meget.. Dessuten spiller menn 5 sett  slik at drømmen min kan vare i timesvis. Dessuten er det blitt skyve-tak over den banen så man er garantert spill selv i regnvær. ( håpløst med tennis, det der!)

Andre uke av Wimbledon er igang. Man får haste hjem til balkongen! 

Mot ukeslutt begynner Tour de France !  Sykkel er best på TV hvis man akter seg Frankrike rundt. Følg med!

FRA GIMLE TIL PARIS – på kino!

Lørdagskveld en regntung junidag i Oslo. En hel statsminister med frue og en like hel utenriksminister med hustru rusler på kino  i all allminnelighet, sjekker inn ved billettkontrollen og inntar plassene sine sammen med voksne kinogjengere i alle aldre. Ingen synlig vakt, ingen limousine, ingen rød løper – bare fire ellers så travle mennesker menger seg for å ha en hyggelig frikveld fra verdensplikter og tungt ansvar. Man nikker og hilser til hverandre som om alle kjenner alle. Vi er som folk flest sammen med folk flest. Det gjør godt.

For slikt skjer hver kveld når man er på Gimle kino. Alle andre kinorom ligger i et kompleks med flere andre saler. Der mingler noen hit og andre dit alt etter valg på repertoiret.Mye ungt, mye larm og leven, mye kjøp og kiosk.  

På Gimle kino har publikum gjort samme valg -naturlig nok – så man befinner seg i et selskap hvor man får bekreftet sin egen bestemmelse om at denne filmen vil man bruke sin lørdagskveld på. Derfor blir det til at man småhilser  til alle og enhver enten man kjenner dem eller ikke. Så en statsminister glir naturlig inn som om intet rart i det.

En enkeltkino i et rolig strøk av byen er ganske unikt. Det skaper tilhørighet ikke bare i å kjenne på bo-fellesskap, men også i filminteresser. Man deler samme kultur-glede, samme lørdagskveld-markering. På svensk kalles det strøksbio, men tro ikke at folk kommer til Gimle bare fra naboskapet, fra strøket.

Når programmeringen er trenet og kompetent, så er filmtilbudet på Gimle slik at bevisste filminteresserte som bor både hist og pist i byen, drar mellom bakker og berg nettopp dit for både form og innhold.

Denne kvelden var det Woody Allen som hadde inntatt Gimle kino med sin nyeste film. Salen var godt besatt. Mange nippet til vin også i anledning lørdagen. Reklame varte kanskje vel lenge, men kom takk og lov med dempet lydfølge slik at gjestene kunne snakke seg imellom ferdig, lenge og godt før Woody Allen overtok.  Publikum idag er så vant med å sitte sammen i heimen foran flatskjermen og kommentere seg imellom og høyt  både TV og DVD at de fortsetter uvanen i kinosalen – dessverre.

Så glir kommers-delen ut og vekk. Filmen kan starte opp. Som i alle år i alle filmer hilser Woody Allen oss på samme måte, både med sitt meget personlige musikk-valg ( oftest jazz, men også opera ) med sin kredittliste med hvite bokstaver på sort bunn, og vi glir med ham inn mot byen og menneskene vi skal besøke og møte. Vi er  igang. Alt nå på plass i vår verden, vi som lever samtidig med denne unike filmskaper.

Det er sagt at når lavastrømmen kommer og dekker vår sivilisasjon, så vil folkene som graver oss ut og som finner Woody Allens filmer, i dem se den reneste form for samtidsdokumentasjon fra dengang vi levde på jord. Ikke bøker, ikke aviser, ikke maleri !

Selv har jeg sett alle – bare ikke hans aller første. Han er ustoppelig og trofast. Ny film hvert år – noen bare 75% vellykket – de fleste 100%. Samtlige sier noe viktig om vår tid, oss i vår generasjon, om NewYork som vi alle kjenner selv om vi ikke har vært der. Tonen, gatene, parken, menneskene som vi identifiserer oss med. Omsider reiste Woody Allen til London og traff den ekte atmosfære der. Så til Barcelona, Venezia, og nå til Paris! Denne lille mannen fra USA i skrukkete tweed, rutete skjorte og cordbukser skaper ekte fransk, spansk og very british, you know – ramme. Vi sitter i kinosalen på Gimle i Oslo og er i 1 time 45 minutter i et annet liv, i en annen by.

Legg merke til varighet i filmreisen. Woody Allen vet at kroppene våre holder seg mentalt og fysisk i ro og på plass i 1 time og 45 minutter. Så rundt der er han ferdigfortalt.

Noen ganger  dykker han dypt som i gresk drama hvor skjebnen rammer hardt og tungt. Som oftest er han underfundig klok og leker seg til en erkjennelse  som vi nesten ufrivillig tar med oss inn i livene våre. Svik og hor, flirt og morro – alt blir holdt opp foran oss som i et speil.  Vi lever i farten som Woody Allens personer gjør det, midt i tiden enten vi står i kinokøen på Manhatten eller  spiller tennis på grønt overklasse-gress i England.

 Paris er en kinobillett verd. Om man ikke har klart for seg den epoke hvor Picasso og Gertrud Stein, Hemmingway og Cole Porter holdt salong i den franske hovedstad, om man ikke logisk skjønner hvordan hovedrollen kan gli ut og inn av tiden, om man kanskje ikke selv har besøkt det berømte loppemarkedet og om man aldri har hatt råd til ekslusive,franske  hotellrom med de hviteste slåbrokker – så forføres man i 1 time 45 minutter til nettopp å leve ut drømmene, være ekte og ærlig mot seg selv og andre. Romantikk og fantasi, lek og skjønnhet i en av de vakreste byer vi vet.

En statsminister blir bedre statsminister jo mer han går på kino. Neste gang jeg treffer Woody Allen, vil jeg si ham det. Og han vil sikkert nikke og si » a good line» .  Dessuten vil Stoltenberg og Støre hilse den franske president-fruen med komplimenter ( på fransk! ), for hun gjennomførte sin filmdebut med god regi. Hun er på lerretet hver kveld på Gimle kino – Carla Bruni.

Se selv!

VEIEN TIL SETERHYTTEN OG HVORFOR.

Jeg må bekjenne;  – etter et helt voksenliv i Oslo og med Bygdøy som sykkel og turterreng i alle år, er det ikke en flekk der som jeg ikke har oppsøkt. Trodde jeg. Men jeg hadde aldri vært på Dronningberget. Jeg hadde aldri oppsøkt Seterhytten.

Før omsider her en deilig junikveld hvor jeg for høy pris hadde kjøpt billett til HEDDA GABLER – med Juni Dahr i hovedrollen og med hennes regi. Stykket spilles i kongelige innramning for utsolgt seterhytte og med ekstraforestillinger allerede kl. 17.30 om ettermiddagen.

Jeg dro avsted pr. sykkel og på Sjølystveien kan man – pen i tøyet og i dannet tempo – med Kielfergen i ryggen og blikket mot Bygdøy, faktisk se Seterhytten oppe i skogshøyden der foran. Den hadde jeg aldri interessert meg for og ante altså ikke hvor var, før Juni Dahr  satte fart i meg.

Apropos sykkeltur – jeg var den eneste av en stri strøm av sykkelister som var påkledd i byklær. Samtlige andre på sykkel durte forbi som om det var deres siste time på jord eller fordi de satte ny verdensrekord – alle i forskrekkelig kondom-antrekk og altså i rasende fart klokken Hjem-Fra-Kontoret om ettermiddagen. Man blir skvetten og trist av synet. Hva slags urban-liv er dette?

Jeg gledet meg til reisens mål og mening. Etterhvert nærmet jeg meg Dronningberget, men der stod ingen henvisning, intet skilt til teaterbegivenheten. Juni Dahr hadde ikke tenkt på den side av saken. Kanskje hadde hun heller ikke fått lov av Myndighetene eller Kongen.  Jeg klatret opp i skogen med sykkelen, hilste til bautaen og omsider på hyggelige skogstier kom jeg frem til Seterhytten sammen med ganske så mange andre voksne teaterinteresserte – ( mest kvinner – som alltid! )

Så satt vi der med våre billetter hvor det forøvrig stod «Nummererte plasser». Det var det slett ikke, så vi køet oss dannet inn og satte oss på vagler av stoler, tett og trangt. Vi var vel ca. 50 spente, klar for Ibsen. På gulvet stod en pinnestol og en lærkiste med Jørgens bøker. Alle  panoramavinduene i hytten som lignet mest på en pavillion, hadde nedrullede gardiner. Stilt og verdig kom så Hedda Gabler. Det var ingen annonsering eller velkomst til oss. Ikke en lyd. Bare en trist Hedda Gabler. Hun begynte å trekke opp gardinene – en etter en. Som vi alle vet – Hedda Gabler er trist. Hun kjeder seg. Og etter å ha trukket opp samtlige – unntatt den jeg satt ved på siste stol og øverste rad – så nikket Hedda til meg som ble anmodet om å dra opp den siste. Dette står ikke hos Ibsen – jeg har norsk hovedfag – men plutselig deltok jeg følgelig i oppsettingen for et øyeblikk!

Det ante meg nok!  Jeg vender meg  aldri til disse amfi-scenene hvor publikum sitter nærmest på scenen sammen med skuespillerne. Jeg blir livredd for å måtte  bli med i stykket. Jeg blir genert og ønsker  en orkestergrav mellom meg og kunstnerne! Jeg hater å bli oppsøkt av en fiolinist ved restaurant-bordet f.eks. Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal feste blikket.

Tilbake til Seterhytten og Ibsen. Bortsett fra gardin-scenen hvor Hedda og jeg hadde nærkontakt, så var forestillingen en sensasjon hva gjelder å bruke både hytte og hus og skogen med. Dramaet utspilte seg  både utendørs og inne. Når Hedda skal brenne Eilert Løvborgs manus, går hun ut – vi ser jo alt gjennom de store vinduene, og døren er åpen – og henter et jerntrau bort i skogen, drar det mot oss bak glasset, henter fyrstikker foran oss og går så ut og tenner på. Thea har sin entre fra samme stien vi ankom. Assessor Brack dukker opp fra skogkanten. Og når Hedda trener seg i pistolskytingen før det endelige skuddet, ja, så smeller hun til rett utenfor oss i pavilliongen.

Jeg har tidligere vært på spel og spetakkel i friluft. Hester inn fra høyre og gårdsfolket inn fra venstre – men alltid foran oss en større platting og scene. Juni Dahr har  i Seterhytten lekt med sin regi på en sensasjonell og spennende og meget vellykket måte.

Siden vi satt der som tente lys på pinnestoler og vaglet, så kunne hun jo ikke legge inn en pause i Ibsens kjente drama. Så forestillingen varte i halvannen time sammenhengende. Hun hadde kuttet ut Tante Julle (  trist nok! ),  men ellers var de 5 sentrale personene nært, dramatisk og levende tilstede –  foran, bak og sammen med oss.

Så gikk det som vi visste. Hedda gjorde det slutt til slutt. ( I følge Sigrun Slapgard mente Sigrid Undset at Hedda Gabler var dum ! ) Vi reiste oss. Vi  klappet lenge og sterkt.

Jeg er sikker på at Henrik Ibsen fra sitt hjem i Arbiensgate godt kunne ha tenkt seg en karjoltur ut til Seterhytten for å fantasere om å trekke løvtrær og fuglekvitter og skogstier med som arena for generalens datter som kjedet seg til døde og giftet seg med feil mann. Tenk det, Hedda.

 Håper kongeparet vårt har tatt seg tid.   De kan jo spasere ned fra  kongsgården. De vet jo veien!

TV-gjest igjen!

De ringer og ber meg sette av kvelden. De vil ha meg som gjest i TV.  De smigrer meg ved å si  jeg er så etterlengtet, at jeg har kunnskap og er klar i tale. Jeg sier ja – selvsagt!  Hvordan kan man motstå slikt?

Nå har jeg som en Jeanne d’Arc på vei til bålet, en kampsak om at det er viktig for sivilisasjonen og samfunnet at også noen av oss i  Den Tredje Alder har en stemme, et ansikt, mener og argumenterer ut i fellesrommet. Derfor har jeg skrevet 4 bøker, derfor er jeg på Facebook og Twitter og har nå ny tittel – BLOGGER.  Da er det liksom en plikt da, å si ja takk til TV-opptreden.

I virkeligheten er jeg redd for å bli glemt og være helt utenfor det pulserende, produktive liv.  Jeg har ennå ikke helt vendt meg til å ikke gå på en ordentlig arbeidsplass. Skjønt jeg jo har mitt kontor og en-mannsfirma som jeg går til hver dag. Og mine skriverier bringer en sølle inntekter som igjen basserer seg på foredrag og sosiale medier slik at man er igang. Så når TV ringer, må jeg si ja også fordi det er ledd i selvforståelse, ledd i produksjonen av meg selv som firma.

Men det er jo også eksibisjonismen og selvopptatthet ute og går , tenker jeg på en grå regnværsdag. Man liker oppmerksomhet – rett og slett. Det skjer noe omkring en selv – selvsagt sier man ja! Dessuten er jo dagen ledig, må vite!

Så dermed kom kvelden – med  avtale om å stille til sminke i god tid. Med meget lang fartstid som TV-gjest både i seriøs sammenheng, men også i lettere underholdningsprogram, både grytidlig om morgenen som  sent om kvelden, så vet jeg at oppmøtet for sminke foran sending er omvendt proporsjonal med status. Jo mer statsminister du er, jo mindre ventetid for sminke. Ministre kommer i siste minutter og slipper å sitte i «green room» og tørrprate.

 Avsatt tid for forskjønnelse har mye med alder å gjøre også. Man skulle tro at har man et aldersspreget og slitent ansikt – jo lengre tid er avsatt for deg til denslags. Men nei – da har sminkørene antagelig gitt deg opp, og du forbruker deres kompetanse veldig kortvarig. Derimot brukes uendelig god omsorg og pleie av skjønnheter i ung alder.  Jeg kunne nevne i fleng, men skal ikke la meg friste til å øke deres struttende  selvfølelse. TV-sminkører synes alltid det er smigrende for dem og faget å dypdykke i skinnende, vakre og unge kjendiser. Håret blir  både krøllet og luftet og lakket og striglet. For egen del er antagelig håret helt oppgitt – kort og hvitt og slett som det er. Greit – liksom.

Noen sminke-mennesker gjør deg om til en fullrigger mitt i fjeset. Noen er så tunglabbet og generøse med alt og det meste at du steiler ved synet av deg selv når de er ferdig med deg. Nå har jeg lært at det gjelder å si ifra ved starten om – takk – bare fjern den sinte linjen mellom øynene, gjør meg mild ( om mulig !) og få blikket til å skinne! Ingen rød trut-munn!

Et underholdningsprogram har et vertskap. Men det er ikke vertskapet du snakker med på telefon og ved planlegging av deg og ditt. De har en stab rundt seg som du møter og som du har lange samtaler med om tema og hvorfor og all din energi for saken. Det er da du tror du er viktig og kan bidra. Så når du så omsider er ferdigsminket og sitter i » green room», blir servert drikke, frukt og aviser og noen ganger ordentlig mat, følger TV fra flatskjermen og oppladning  – ja da kommer omsider programverten – ferdigsminket og meget yngre – setter seg ned og er hjertelig nær og genrøs med hvor flott at du kom og at du er så velkommen og helt nødvendig. Vertskapet har blitt informert. De kan leksen. Og du tror sandelig også at dere har god tid sammen under sending. Du begynner å glede deg. Du er klar.

Men først kommer mikrofon-personen som lar deg få enten rundt hodet med en dubbeditt foran munnen eller en mygg på jaggeslaget og ledning liksom skjult ned  i en boks på baken. Så kommer sminken med en pudderkvast for at du ikke skal skinne av varmen fra lyskasterne. Så kommer i beste fall produsenten ( det er personen med makten, som bestemmer!) og hilser deg i farten, og endelig den person som skal geleide deg inn, gi deg løypen mot podiet og det siste klapp om ferdig gå!

Så sitter du der på direkten. Foran deg er et fruktfat som aldri noen forsyner seg av. Det er meningen. Ofte er sittegruppen ubehagelig med stoler som drar deg ned, ikke retter deg opp.  Kombinasjonen av at du skal ha øyekontakt med verten samtidig med et publikum og kamera, kan gjøre deg kroppslig bortkommen.  Men vi som har trening, kjenner straks hvilke knep vi skal bruke både i forhold til sittestilling og blikk og konsentrasjon.

Alltid – alltid blir det for knapp tid!  Du blir avbrutt, du blir signalisert til, du kjenner fort at nå er du nok.  Jeg har aldri opplevd det motsatte – at vertskapet virkelig gir deg hva som ble lovet  – god tid til grundig snakk.  Ofte ser du at verten foran deg ser ned i papirene sine mens dere holder samtalen gående. Der ligger en skjult agenda for vinklinger og lurespørssmål. En trenet gjest lar seg ikke vippe av pinden for slike snubletråer, men en nybegynner kan lett bli smånervøs av slikt. Og dermed et dårligere program!!  Det burde man ha tenkt på.

Så er festen over for egen del. Man klappes ut og avsted. I bakrummet utenfor kamera står han som skal ta av deg mikrofonen og ellers noen som sier – Det gikk så bra, så. Selv kjenner du alltid deg snytt for tid, skuffet over alt det kloke og gjennomtenkte du ikke fikk sagt. Du glemmer å gå til sminkerommet for å få av deg maling og lakk i fjeset slik at du omsider kommer deg hjem for å bruke kost og vask, se deg selv i speilet i skrapet hverdag og nedtur.

Det har hendt at SMS-ene bringer gode ord om at man har vært SÅ god. Da hjelper det. Men selv tør man aldri laste seg inn for å se seg selv i reprise. I likhet med Hasse Alfredsson lever man evig på en feighet i den sammengheng. Han turde aldri verken se eller høre seg selv. Det er to av oss!

Gjort er gjort – nok engang. Man har vært på TV!  Hva holder man på med?

SVENSKA FLAGGAN’S DAG – HVORFOR FÅR DE DET IKKE TIL?

 Jeg feiret 6.juni – Sveriges nasjonaldag – foran TV. Siden jeg har en blå-gul rand i ryggen – Moræus er svensk navn  – og jeg er sterkt knyttet til den del av slekten, så har jeg et evig kjærlighetsforhold til broderfolket i øst.

Egentlig har jeg to fedreland. Derfor leser jeg daglig svenske aviser ( på nettet! ) og følger med i alt som skjer både i politikk og kultur – og gjerne sport. ( husk den rampete  «olympiske» regel om at vitsen ikke er å vinne, men å hindre svenskene i å delta!) Sverige’s nasjonaldag er derfor en bitteliten begivenhet for meg, og jeg benket meg i gråværet for å følge feiringen. 

De var heldige med været – det skal de ha. Den blå-gule flaggan vaiet i vinden, og slott og Skansen og desentralisert kongepar-besøk ( mest blandt eldre og ufarlige,)   ble gjennomført med velregistrert glans. Det hele ble så avsluttet med drill-korps i fulle pontifikalier utenfor det gedigne Stockholm Slott. De kongelige gjester fra taffelet var samlet på balkong og trapp for å høre trommer og trompeter. Typisk nok var drill-korpset dønn-stiv opptreden uten paradering, bare  imponerende musikk og hvirvler i 15 rojale minutter. Som avslutning trådde monarken frem på grusen og hilste dirigent med rett frem militær presisjon. Kamera gikk deretter rett opp mot slottets enorme stenfasader som  kald og korrekt bakgrunn for ettertekster. Ingen kamera-lek med alle gjester og venner og familie som priviligert hadde fått feiret nasjonaldagen på storartet, tradisjonelt, kongelig vis på det gedigne svenske palass i hovedstaden.  Og som kunne bibringe ut til oss og det svenske folk der hjemme alminnelig menneskelig varme dem imellom og glad fellesskap omkring drill og lys sommerkveld.

Vår 17.mai-feiring kan  avleses på norsk NRK som hele dagen markerer nasjonaldagen på begge kanaler. Svensk riksTV hadde avsatt minimalt med tid og program. Typisk – selv det får de ikke til!  På beste kveldstid skulle de ta det igjen, da, med Gripsholm og Gustav Vasa og Herman Linquist og 4 historisk-kledde sangere som sang madrigaler av både dette og hint..  En hel time i strålende sol,vind og vær var 5 mennesker samlet på gresset til samtale om tema;»  Nasjonaldagen og hvorfor og hvorfor ikke.»  Historikeren Herman Lindquist reddet kvelden . Han tenkte høyt for samtlige med sin uhorvelige kunnskap og særdeles muntlige form. Men selv han hadde pustebesvær med å ustoppelig forklare for alle seere og deltagere og seg selv viktigheten ( les nødvendigheten ) av å feire Sveriges fødselsdag.

Selv ble jeg stolt og oppmuntret over at de stadig trakk frem 17.mai-feiringen vår. En utsendt medarbeider hadde da også samlet opp  en reportasje fra Karl Johansgate med flotte bunadskledde voksne som helt naturlig strålte over dagen og begivenheten.   I TV-programmet sang deretter Arja Saijonmaa  sin nasjonalsang på finsk og berettet om hvor tungt og seriøst og dypt alvorlig finnene markerer sin frigjøringsdag. Ikke mye morro der i gården, nei.

Samtalen ble mer og mer preget av selvransakelse. Det viste seg da også å være typisk svensk, det å ikke kunne fra hjertet bare glede seg og være stolte. De bedrev selvpisking, og da en skuespiller/komiker blandt gjestene fremførte en fersk tale for dagen og tok ibruk ironien og skadefryden – ble det ganske smertefullt å følge programmet. Skjønt alle  fikk svenske flagg utlevert tilslutt, ble servert jordbær-terte med krem, og dermed gledet man seg til Midtsommerfeiringen – som svenskene forøvrig er mestere i !!  

 Kongehuset har sin primære plass i en nasjons feiring av seg selv. Hos oss er det den lykkelige kombinasjon av det det uendelige tog av barn opp mot det kongelige slott med hilsen og jubel mot familien på balkongen som er hele nøkkelen til forståelse av 17.mai. I hver grend og bygd og by går barnetog,  men uansett hvor så marsjen går, og flaggborg og korps smeller løs – det er som om alles mål og mening er  familien på slottsbalkongen i Oslo.

I Sverige får de heller ikke til dette med kongehus for tiden. Riktignok lyser svenske øyne av hjertelig fryd og gammen opp mot kronprinsessen og hennes Daniel. Mediabildet holdt seg trofast mot de to unge håpefulle. Og alle forsøkte krampaktig å unngå tanke og ord om siste dagers skandaleoppslag om majesteten.  Stakkars konge og folk – på en slik dag!   Stive og strunkne som opptrekksmaskiner, gjennomførte begge parter løpet med planlagt og gjennomført regi.

Når vi ser vår kong Harald enten han tar imot gjester eller står på idrettstribunen eller inspiserer soldater i uniform – han har en dypt menneskelig fremtreden med slentrende autoritet både i ganglag og kroppsspråk.  Vi ser hans alder, men ikke minst hans gode smil og nesten ertende glimt i øyet. Han har en kombinasjon av verdighet og alminnelighet i sin fremtreden som gjør han til en av oss, selv opphøyet, selv med avstand der oppe på belkongen eller på deen røde løper.

Svenskekongen får ikke det til. Pen i tøyet, pen på håret, rak i ryggen – med aldri med varme øyne og helt ekte smil – synes nå vi.

Svenskene er 4 ganger så store som oss og 4 ganger ( minst ) dyktigere enn oss. De slår oss på oppløpssiden i det meste, systematiske og organiserte og disiplinerte som de er. Vi fomler oss frem til lykke og hell. Derfor får vi da også til  en jubel-nasjonal-feiring av oss selv og folk og fedreland og konge med på 17.mai. Der er vi best!!!

Broderfolket i øst kan bare glemme det  der. Ta Allsang på Skansen, syng Evert Taube og slå dere løs i Midtsommernatten og husk krepselaget i august.

Lykke til!

ALDERS-RASISME.

De siste værmeldinger fra jobb-fronten viser at hvis du er over 40 år, ligger du dårlig ann. Dynamisk 35-åringer er hva man ønsker seg i kreative stillinger innenfor både bank og børs,. media og opplevelsesindustri, handel og vandel. Var det ikke en 23-åring som ble anstatt som direktør i et kommunikasjonsfirma for kort tid siden?

Det forunderlige er at menneskeheten nå lever lengre og er sunnere og sterkere enn noen gang. Først ved 80 år begynner det å småstivne til i kropp og hodet og sjel. Kloke personligheter  langt opp mot de 90 gir tankegods og perspektiv.

Likefullt – stup energiske menn og særlig kvinner fra fyllte 60 år farter og farer, engasjerer seg i både dette og hint. De før-pensjonerer seg for å nyte eget og andres liv – særlig ta seg tid til hobbies og fritidssyssel, golf og feriesteder. Men ikke minst barnebarn og slekt og venner, visstnok. Det Frivillige Norge hadde stanset på flekken uten det stille tog av tapre pensjonerte, aktive mennesker som samler seg på valen, på torget, på sentret for å ta sine felles-tak. Kulturhus av alle slag fylles av Det Grå Gull . De strømmer til teater og festspill, fyller benkeradene i Opera’n og drar på biltur til Kistefoss og Blaafargeverk i stride strømmer. De ser TV og leser bøker – bare se hvilke titler som er på bestselgerlistene!

En vakker, voksen kvinne på 60 år lot seg intervjue om hvor umulig det var for henne å få seg jobb. Hun hadde høy sekretær-utdannelse og lang praksis. Hun hadde ustoppelig videreutdannet seg i data-verdenen og behersket hele spekteret av tast og trykk på små og store skjermer. Hun kunne flere språk som engelsk, fransk, spansk og sandelig også arabisk! Likefullt hadde ikke svensk næringsliv  bruk for henne. Hun var 60 år!

I USA er det rasisme å kreve alder når man søker jobb. Som kjønn og rase og religion. I Sverige arbeider regjeringen med et lovforslag som går i samme retning. Her hjemme er det øredøvende stillhet omkring tema likestilling og ALDER. Her tvangstenker vi om mann/kvinne-diskriminering. Også drister vi oss til tema rase og religion, må vite.

Alle monster-økonomer mener mye tungt og mektig om hvordan vårt samfunn skal kunne opprettholde velfredsstaten. Vi får eldrebølger hvor vi trenger kraft i en massevis av varme hender. Vi diskuterer behov for invandrere og utenlands arbeidskraft som skal fylle service og tjenester både i handel og vandel.

Samtidig lar vi norske nordmenn av alle raser og kjønn gå i tidligpensjon for å kose seg med sitt og sine. (» Vi har fortjent å hvile ut etter alle strevsomme år! «) Men værst av alt er at vi  utelukker tusenvis av ganske så voksne, erfarne, trofaste og kunnskapsrike borgere som ikke kan tenke seg en værre skjebne enn å måtte slutte i arbeidslivet. De ønsker å gå til sin dont så lenge de trives og kan bidra.

Vel har man begynt å ha flytende overgang med adgang til å tjene penger samtidig med å motta pensjon. Takk og pris er det ikke lengre tverr-bom slutt ved en dato og et klokkeslett for jobben man har. Men det er et fravær av kultur og debatt omkring det verdifulle ved det erfarne mennesket i arbeidsslivet og i alle fellesrom , rundt kongens bord som i alle organisasjoner og lag  – nødvendigheten av verdighet og dannelse samt spenningen og dynamikken i spillet mellom nytt og gammelt, ungt og eldre, refleksjon og sulten appetitt. 

Det er like før kommune-valg-kamp. Da skal det dreie seg om det nære i by og bygd og distrikt, om sykehus og omsorg, natur og næring, for ikke å snakke om samferdsel og samkvem. Men hvor fører det hen hvis alle samfunn skal  rådes av kun kreative 35-åringer? Da blir vi litt skræmt, vi godt voksne.

Alder er ikke svakhet og elendighet. Alder er kraft!  – sammen med ung energi blir det sivilisasjon av slikt!  

Men er det så nøye, da?  Juni og heggeduft venter. Så da så……….

SVØMME FOR LIVET.

Sommer er å bade!  Sommer er å plukke markblomster.  Det blir ingen sommer hvis man ikke kan bade i sjøen eller å lage seg sin blomsterbukett  av ville vekster langs veien eller i skog og mark.

I min slekt er vi bademennesker. Uansett salt sjø eller fersk vann – vi bader. Det hører med til morgenritualet ikke minst. Eller som kveldsdukkert.  Ikke at vi reiser omkring for å ligge på stranden for dermed stadig å svømme omkring. Nei,for oss er det som livsstil, som å pusse tenner,som å innta måltider, som å sommeroppholde seg utendørs for alt og det meste at vi bare må starte sommerdagen med å bade og ellers etter kroppslig innsats igjen kaste oss i vannet utover dagen.

Vi går i svømmehall om vinteren også. Men det er mer alvorlige greier for å holde oss i form og i trim. Å bade, hive oss i havet eller legge ut på svømmeturer – det er naturopplevelse i ypperste grad for norske kropper, i hvertfall for oss fritids-svømmere.

Ingen ting kan måle seg med Det Indiske Hav utenfor Mauritius. Jeg har svømt i Stillehav og Atlanterhav, Middelhav og i norske farvann både sør og vest. Jeg har svømt i Nilen og ved Sharm El Sheik. For ikke å forglemme Noosa i Australia. Alle disse havopplevelser hadde det til felles at det var mye strev og kav med verdensbølger og undervannstrømmer, magneter og  vind og vær. Havet ved Mauritius derimot var himmelsk fordi et stort rev hindret strøm og enorme bølger og alt mas. Man kan bo i havet i timesvis og legge ut på langtur i vidunderlig klart vann og 30 varmegrader!!! 

Her hjemme i sommer-Norge er badelivet ofte en eneste månedslang kald avrivning. Det hører med til verdensbegivenheter i normaltilværelsen for en norsk voksenkropp å oppleve mer enn 22 varmegrader i norske badevann. Brenn-maneter er også en pest og plage. Men først og fremst er vannet i Norge for kaldt mesteparten av sommeren.

Langs vår lange og vakre kyst finnes de vakreste sandstrender. På Selje for eksempel med Statthavet utenfor har man krystallklart vann og snøhvit sand og ramsalt lukt fra både himmel og sjø. Men man fryser skjorta av seg hele sommerhalvåret bortsett fra den ene uken hvor hetebølgen også treffer NordVest-landet.

Men bader gjør vi sålenge vår alder tillater det. Etterhvert med badesko fordi vi ikke i moden alder kan gå barbeint på rullesteiner lengre. Og vi foretrekker badetrapp med brede trinn og gjerne med skråhelling slik at vi får tyngdepunktet pent fordelt uten å måtte heise oss oppetter leideren, liksom.

Min slekt kommer fra svensk innsjø-landskap hvor familier i ledd etter ledd måtte både fiske og bade i ferskvann. Min svenske bestefar lærte meg alt om båtliv og fiske og fangst i innsjø. Hver eneste dag var det mat-auk, rett og slett, å dra tidlig ut med båt for å få abbor og gjedde til måltider for storfamilien. Siden hjemmet lå på en stor halvøy ved svenskegrensen hadde vi både egen privat båtplass og brygge og en generøs badeplass fra fjellhylle som kunne benyttes til å flyte inn på for deretter å klatre pent og stille opp av vannet. Og motsatt – nærmest som å vasse ut for å legge på svøm.

Ferskvann har den fordel at man kan ta svømmeturer  – uten maneter, uten for mye storm, bølger og mas. Vårt feriested hadde et tilliggende stort vann som badeparadis. For å unngå siv og vannliljer og ekkelt gress, bør man enten ha et fjellberg, som nevnt, eller en god flytebrygge med badetrapp . I lyse julinetter eller varme augustmorgener kunne man i villmarken ta seg sitt stille bad og dra på svømmetur, langt, rytmisk og rolig. Norske nordmenn annerkjenner liksom ikke ferskvannkultur verken hva gjelder fiske eller bading. Fordi man er av svensk herkomst har man lært både å drive fritidsfiske fra båt med dupp og mark for å fylle bøtten med abbor og gjedde og altså å beherske og nyte badeliv i innsjø.

Sverige har store innsjøer. Der har man hundrevis av årelang tradisjon hva gjelder å «dyrke» innsjøfiske både som sport og matauk. Mjøsa er det nærmeste vi kommer, men den er bare en pytt sammenlignet med de store sjøer hos nabofolket. Bade- og svømmekulturen i Sverige er også en helt annen enn hos oss fordi vi bedriver denslags langs en værhard kyst med for kalde grader, maneter, bølger og kav.

Kanskje er det min oppvekst og arv av svensk slekt som slår ut i den sommervane man har fått som morgenbader i Frognerbadet i Oslo. Hver bidige hverdagsmorgen uke etter uke fra 18. mai til ut mot september stiller man kl. 7 for en drøy halvtime å legge på svøm. Det går et stille tog av bymennesker mest i moden alder mot bassenget omgitt av grønt gress og trær og med sommerhimmelen hvelvet over vannflaten. Vennlige vakter hilser, og det gjør vi også mot hverandre. En trofast stamme av badere som møtes i start av dag, blir på hils og hei, utvikler et vennlig fellesskap og passer på og opp med muntre tilrop. Når regnet bøtter ned, eller når kulden i luften har senket også vann-gradene, ja, da trengs både oppmuntring og/eller advarsler. Men det er da en ekte morgenbader viser seg!

Nykommere blir notert, som det. Signaler om koder for hvor man svømmer – i ro og mak eller for ny personlig rekord, snorkler og svømmmeføtter til hjelp, – det er klare regler, innarbeidet gjennom ti-år som stilltiende blir praktisert.  Ved alvorlige overtredelser blir vaktene tilkaldt for mild tilretteleggelse.

Dette er morgenbader-kultur. Utover dagen vet ikke vi hva som skjer – vi forlater badet senest kl. 8, selvsagt.

Det værste som vederfares FRognerbadets venner – det er NORWEGIAN WOODS. På plakaten varer det bare en langhelg. Men i virkeligheten er det en stor militær okkupasjon på 2 uker med monstermaster, trubuner, toaletter, boder, plank og ledninger, reklame og fremfor alt megadesibelhøytaleranlegg. Alle blomster og plener blir tråkket ned. Regner det, blir det gjørmebad. Dette protesterer morgenbaderne mot. Men blir til et pip. Goliat mot David som ikke har en sjangse. Slaget er tapt. Fremskrittet må frem. Stor lyd og høy kommers opp mot stille svøm i flat sjø.

Husk å ta med ørepropper!