Ut på dato.

Nå må eldre mennesker slutte å mene noe om humor. Det har de nemlig ikke greie på. !  Wenche Foss tillot seg å karakterisere samfunns-satirisk og politisk korrekt underholdning på NRK som henne likegyldig og  slem, umorsom og kald. Det skulle hun ikke ha gjort. Hun ble beskrevet som utgått og forbi. Og enda værre  – personlig, som kunstner, totalt blottet for morskap og humor.

Den unge mann  som  tillot seg i Aftenposten ikke bare fornærme en stor skuespillerinne , men sveipet innom alle oss ganske så voksne, mente at humor til enhver tid er de unges eiendom. Definisjonen av hva som er morsomt, skal  de om. Humor er trendy og tidsriktig, her og nå.  Hvis vi ikke ler av dagens satirikere eller komedianter, hvis vi reagerer med sårhet og fornærmelse, kanskje med forbitrelse og skrekk – så har vi et problem. Vi er gamle. Og enda viktigere – vi bør holde munn!

Forskjell på ungdom idag og ungdom tidligere kan være så mangt. Selv har jeg kommet til at den viktigste forskjell er at vi som unge hadde en missstanke om at voksne mennesker visste noe om livet foran oss og at vi derfor interesserte oss for deres kunnskap og synspunkter. Om ikke av respekt, så lyttet vi av nyskjerrighet og vitebegjær.

Idag sitter bestefar på barnebarnets fang. Barnebarnet vet mest og best. Om alt og det meste. de kan dessuten laste det ned på IPad.

Bestefar elsket Chaplin. Han lo seg skakk av Victor Borge. Vi som var unge, ble med på kino og tok til oss Chaplins såre og  geniale komikk. Vi gikk i konsertsalen og fallt fullstendig for den musikalske klovn fra Danmark. Vi var i en voksen verden og likte oss der. Vi ble oppdradd av det.

Dagens unge lever sitt liv. Og vi vårt. Vi må så inderlig vel tåle deres. Men vi må be om unnskyldning for vårt. Lydnivå og larm og leven må vi bare finne oss i. Utagerende livsmønster på Tv blir ikke bare populær-underholdning for de unge selv, men sandelig forsvart og stolt applaudert av foreldre!

Egentlig burde vi i Den Tredje Alder oftere og sterke og sintere si ifra. Ikke som surmulende og lang-gretne eldre , men der og da med snert og glimt i øye. Rettferdig harme er både sundt og akseptert. Vi eldre finner oss i alt for meget. Derfor synker respekten og forstanden ned til samme nivå som stemmen. Vi blir krympete og lavmælte.

Men et tema bør vi aldri, aldri, aldri  mene noe om. RUSSEN!  Er det noe vi blir sure av, gamle av, syke av, stygge i ansiktet av så er det å bry oss om RUSSEN. Hvert år i vakre mai kommer fenomenet mot oss. Innledningsvis provoseres vi. Men vi har lovet oss selv på ære og samvittighet å vende oss bort, se ned, tenke på noe annet, la det stå til og gå over. Våren er så vakker!  RUSSEN GÅR OVER.

VEL OVERSTÅTT.

Selv de minste iblandt oss – barnebarna – synes det var godt å komme tilbake til skole og barnehage. Påskeferien hadde tatt på. Nok var nok. Vi voksne kjente oss sterkere og mer uthvilte og ville også ta fatt på plikter og hverdags-arbeid. 

Avisene lå klar på trammen. Nyhetene på radio kom som vanlig fra kl. 6.30. Som samfunnsborgere ville vi nå finne oss på plass og tilrette i fellesskapet igjen etter alle fridagene som privatpersoner i feriemodus enten her eller der – bare ikke hjemme.

Nå er det en myte at alle reiser på påskeferie. Men selv de hjemmeværende må på død og liv finne på noe.  Avisene melder i god tid om allepåskealternative opplevelser for folk som ikke skal reise avsted. Båtpuss og hagestell, trim og sport.

Å tilbringe en påske i stillhet, i ro, i meditasjon, med en bok eller  å  følge påskens religiøse drama med kirkegang – det er ute av tiden – av vår tid. Opptil flere dager hvor alt står stille, hvor man kan kjede seg, ha uendelig med hvile-tid for kropp og sjel, hvor alle er private og for seg selv  – det er farlig, det og kan stille for store krav til harmoni og forankring for den enkelte. Derfor tutes vil fulle av struttende reportasjer og anbefalinger om aktivitet og tut og kjør!

Selv vokste vi opp i en familie uten hytte verken her eller der. Da vi endelig hadde råd til bruktbil, kunne vi dra på dagstur til besteforeldrene. En påske tok vi tog til Rena i Østerdalen til tante og onkel.

De fleste Skjærtorsdager stod vi ved hagegjerdet for å se nordmenn ta sin kjøretur til Sverige for å handle. Ellers var det dag på dag uten at noe skjedde bortsett fra å gå tur i  skogen og  til kirke 1.Påskedag. Alt stod stille hos oss. Radio,musikk og bok og hagestell, middager i all enkelhet og i tradisjon  med påsken. Foreldrene som alltid jobbet, trengte  påsken til å være i  hjemmet for å puste ut, stelle og ordne. Vi barn måtte derfor holde oss i strøket og dele kjedsomheten med hverandre og våre venner i naboskapet.

Det var dengang og ikke nå. Ingen kjeder seg lengre. Bortsett fra eldre mennesker visstnok som blir ensomme og forlatt – i følge sosialreportasjen i media. Denne sykeliggjøringen av gamle mennesker er forstemmende og dessuten vinklet helt feil. For aldri har mennesker i Den Tredje Alder fartet omkring så meget som nå. Syden-turer og  hotellopphold, kulturtilbud og friluftsliv er lagt opp for tusener av riktig så voksne mennesker. De drar på tur som aldri før og fyller konsertsaler og foredragsrom. Påsken faller dessuten på en årstid hvor lyset og solen, våren og naturen gir en aldrende sjel og kropp både mot og styrke. De aller fleste eldre er raske og rørlige og tar for seg av livet med begge hender.

Til stor forundring startet likefullt 3.dag etter påske hvor det altså var hverdag igjen,   med fortsatt stille gater, minimal ettermiddagsstrafikk, nok av parkeringsplasser. Vi som trodde at arbeidslivet var i full sving? Morgenavisene var slunkne, de også. Og radionyhetene kom i ønskereprise hele formiddagen. På kjøpesentret var hyllene som utblåst – ingen hadde sørget for påfyll den morgenen heller.

Apropos etter-påske-nyheter;  vi våknet til forskningsnytt hvor det fremgikk at kvinner var mer bekymrede enn menn!!!   De pådro seg helseproblemer både i hjerte og sinn og kropp og hadde derfor høyere sykemeldingsprosent enn menn. Tenk seg til !!!

Som selvoppnevnt president i Bekymrede Mødres Forening  er jeg  alltid bekymret for barna mine, uansett,   om de er rike eller fattige, gifte eller ikke gifte, travle eller ikke-travle, barnløse eller barne-rike. Alle vi kvinner vet innerst inne at slik er det og var det og slik vil det være i all fremtid. Morsrollen og kvinnerollen er fra urtiden å beskytte og hegne og verne.  Men nå endelig hadde noen forskere studert og gjort sine funn!!!!  Vi prøve å dypdykke i NTB’s omtale for  oppsiktsvekkende argumentasjon og påviseligheter. Men det var karrig stoff som samtlige morgenjournalister bare hadde klippet sammen og forsynt og fyllt alle kanaler med.

Da var det like greit med fotball-nytt fra ny runde i ligaen. Godt at det er noe viktig som skjer!

Vårens vakreste reklame-mengder.

Vår morgenavis har som tilliggende herlighet ustoppelige reklamehilsner som medbringes til  sengen sammen med morgenkaffe-brettet.  Disse trykksakene  er glanset, de er mange og kommer like sikkert som vårsol og påskemarkering.

Veldig mange handler om sport – særlig nå sykkelsport – siden ski-alternativet er ute med smelting og sen fjellferie.  Men også løping på tørrmark har høysesong.  Jeg har ikke tall på hvor mange sports-reklame-blader som de siste ukene har fulgt med morgenavisen. Her diskuterer vi mat-kjeder for tiden som bare er for dominerende og for dyre. Men sports-forretningene er da like få og dominerende.  Deres hilsner kommer hver bidige dag og neste uke også med tilbud til oss om sykler og ditto hjelm,spesialsko, spesialhansker, egnet antrekk pluss uendelig med trim-drakter for både vind og vær. Spesial-flasker som egner seg for drikkeinntak underveis. Tilsittende og formfullendte anntrekk for allerede spreke kropper, så vidt vi kan se. Joggge-sko som alle ser ut som lysende reklameskilt med logoer på tvers og på skrå, egnet for asfalt og for terreng, for almennhet og proff og elite, kvinner og barn og mannfolk.

Det hele vitner om en tung-industri av forbrukervarer som vi uopphørlig bare må ha, motepreget og sesongpreget og slett ikke til å kjøpe for resten av voksenlivet. Om vi ikke visste vi levde i struttende velferd og overflod og rikdom, vi vil måtte bli overbevist om det ved å følge med i reklamen for friluftsliv. Skulle tro vi ikke hadde annet å gjøre enn å trimme og sporte!

Idag fikk jeg en snerten reklametrykksak fra et ledende møbelfirma.  Det går på hytte og friluftsliv, det også. Uterommet vårt, må vite, skal nemlig møbleres igjen og igjen. Skjønt på alle bord og stol-varianter skryter man av at det er vedlikeholdsfritt! Men tydeligvis skal nytt skaffes og gammelt skiftes. Ikke skjønner vi, men alt tyder på at norske menn i hus og hytte har uteplass i kvadratkilometre. For utemøblene er gedigne, store, brede sofagrupper med like store og gedigne pute-arrangement.  Alle sitteplasser er dessuten helt lave slik at kropper i Den Tredje Alder vel kan senke seg ned, men de kommer jo aldri opp!  Nei – hold besteforeldre unna! Her skal sommerlivet koses av struttende, friske og unge mennesker. Og aldri vil det regne bøtter og spann, aldri blåse hverken kuling eller storm. Evig sol og varme!

For alle møbler i en slags rottingvariant er enten helt mørke eller kritt-hvite. Putene er i hvertfall samtlige jordfarget lyse. Vi har levet et langt liv hvor vi vet at barn søler og skvetter og griser til, levende og energiske som de er både til bords og i sofakroken. Disse hagemøblene er heller ikke egnet for den aller yngste generasjon. Så hold småbarn unna også.  For ikke å snakke om hund og katt.

Reklame-budskapet omhandler intet av disse innvendingene. Dessuten – HVOR skal man lagre monster-ute-møblementet om vinteren? Har man et helt låvebygg for  denslags?

Når man ser hytte(??)annonser for tiden både i til fjells og ved sjø kan man undre seg over hvilket velstandsnivå veldig mange nordmenn befinner seg på.  Fotoseanser fra stue-landskap viser oss flere sofagrupper og lenestoler, spisestue-plass for minst  12 personer, badeanlegg og fremfor alt et ultramoderne kjøkken med hvitevarer i børstet stål og kaffemaskin-installasjoner for ingeniørkyndige.

At noen lever i storartet luksus må både være tillatt og ønskverdig. Men at markedet er så prangende stort er til vår forundring.

Og opp i all hvitfarget interiør-prakt til tusenvis av kroner skal vi ha sterkt innslag av shabby-chick-moten for speil og skamler , krakker og benker. Gammelt skrot vi før fant på loft og i kjellerbod, halvråttent og skabbete,og som vi skrapte og malte før vi tok det ibruk,  er nå siste mote.  Det er som disse jeans-buksene til dyre domme hvor fillefrynsene henger og slenger og store hull preger både baken og fronten.

Det skal ligge et slags slør over hjemmet at noe er gammelt og slitt med denne shabby-chick-trenden. Men det er falske kulisser, bare jug og fanteri. Det er som Fretex-klær – de kler utelukkende friske, slanke og unge kropper. Ingen på 70 år handler second-hand-kjoler. Og et ekte og arvet interiør være seg på hytten eller i byen, på landet eller ved sjøen har en slags sjel, en slitasje, en patina som ingen kvinnelig arkitekt eller reklamemann i verden greier å ærlig selge oss. Slikt er da helleraldri ikke til salgs!!!

Sofa-prat.

Når man får vårsolen inn i heimen, avsløres skavankene. For snart 40år siden gikk vi til innkjøp av en gammelrosa sofa. Den tåler ikke lengre skarp vårsol. Sofaen er trett og mer grå enn rosa. Den kan ikke stoppes om, har vi lært. Den bør følgelig ut og erstattes med ny.

I vår alder er vi vokst ut av IKEA-kjøp av møbler. Til gjesterom og hytteliv ( vi har ikke hytte! ) kan det til nød gå ann, men ellers går turen til giganten IKEA for morroskyld eller for kjøp av hvite lys og servietter og blomstervase.

Sofa er vanskelig. Det er en eksistensiell utfordring  og  en dramatisk, avgjørende  investering i  Det Gode Hjem. Sofa tar sin plass på alle måter og skal i utgangspunktet bare være der, alltid og lik og på samme sted. Så denne voldsomme beslutning om å måtte kjøpe ny sofa tærer på kreftene. For ikke å snakke om på kontoen!

Ny sofa kommer til å koste masse penger. Da det var salg i januar, tenkte vi at sandelig kunne man da slå til. Vi husket fra sommerlyset at slitasjen kom til å melde seg i mars igjen. Så derfor tok vi oss en studietur til sofa-leverandører.

Sofa skal man kunne legge seg ned og ut i. Ellers ingen vits i sofa.  – altså må det være en 3-seter.  Videre skal den ikke være for myk og slett ikke hard. I vår alder må den ikke være for lav heller. Vi liker ikke sofa i skinn – det blir ikke lunt nok der vi inntar stabilt sideleie med pledd for anledningen.

Dagens moteriktige møbler er jordfargede i alle varianter. De er hvite mot grått, grått mot brunt og tilbake til hvitt. Så kan man kaste på med puter for pynt, har vi fått høre. Men de er nå mest jordfargede, de også.  Endelig har vi den røde utgave. Sofa og sko kan vi like i festrødt – ellers omgir  vi oss i mindre flagrende omgivelser.

I Oslo har vi en rekke møbelbutikker i høy kvalitetsklasse. Vi dro avsted til samtlige og fikk med oss gode og dyre råd og glansede brosjyrer. Det var minst 6 ukers leveringstid, vi som helst skulle ha avgjørelsen levert på dagen!  Den glade selger forsikret oss om at sofaen kom tilkjørt helt gratis!!!  Skulle nå bare mangle når den kom på 40 000,- norske kroner.

Januar-salget tok slutt uten oss. Vi greide ikke å bestemme oss. Nå er vårsolen, som nevnt, brutal, og vi blir påminnet om trettheten og maktesløsheten hver dag. Hvis vi bare viser utholdenhet til sommeren kommer med uteliv og feriereise, kan vi blåse i ny sofa til høsten. Kanskje er det nytt nedslag i pris, også.

Vi trøstet oss med TV her en kveld – sittende i den gamle, kjære sofaen. Da så vi et lengre intervju med Catherine Deneuve. Den franske filmdiva satt i et vakkert rom i et vakkert interiør med DEN SOFAEN!  Klassisk mønstret i duse farger i speilføyel med små liljer og blomster og annet broderi. Der og da visste vi hva vi ønsket oss!  Et stilriktig stoff, men i en mer moderne formet sofa – tenkte vi. Et slags kontra-punkt hvor spenningen kom frem i blandingen mellom  gammelt og nytt.

Vi dro inspirert neste dag til en av våre møbeldesignere. Han tente på ideen, hentet frem » smaksprøver» av stoff. Modellen på sofaen var klar. 8 ukers leveringstid og 60 000,- i pris.

Vi har fått strømregning. Vi har kvartals-avgift på husleie hist og pist. Mars/april er nok av utgifter. De får vi alltid til å strekke til, mens inntektene derimot !!!!

Utenfor vinduene våre ( de må pusses! ) har krokusen kommet. Fuglene synger. Sykkelen er tatt i bruk. Sofaen får vente. Til sålenge.

Rapport fra studie-tur i Opera’n.

Det var mandagskveld og lys over land ettersom klokken var stilt fremover.  Forestillingen skulle starte kl. 19. Jeg skulle nok engang oppleve RIGOLETTO.  Jeg kan ikke stå imot Verdis musikk som valser med oss uansett hvor tragisk og fortvilt beretningen er.  RIGOLETTO er for meg den mest smertefulle  av hans samtlige operaer. Kjærligheten mellom far og datter, klovnen i moralsk oppløsning, straffedommen, erotikken, sviket og  drapet – alt uttrykt i den italienske tonemesters geniale form. Jeg var full av forventning, takket være rosende omtale av forestillingen fra premieren.

Parkeringsplassen som endelig er opprettet på utsiden av operabygget, valgte jeg bort som bilist siden gebyret etter 3 timer beløper seg til en drosjeregning. Jeg tok avsted i god tid, betalte transporten og gikk mot opplevelsen. Det er noe med å spasere i lys kveld mot det enestående bygget som blinker velkommen.  Stakkars Kirsten Flagstad forresten som står der i en statue som overhode ikke passer inn i det ultramoderne landskap, mens den lekne og flytende nye skulptur der ute på fjorden derimot gir løft og energi, men som er mørkelagt, dessverre, slik at den er usynlig for publikum i natten og veldig om vinteren.

Garderobeknaggen var klar. Jeg gikk mot salen og fant min plass på Parkett rad 1 plass 4. Så startet jeg for alvor mine studier i møtet mellom lerret og sal, scene og publikum, rom og folk og stemning. Som kinodame gjennom 25 år er jeg yrkes-skadet. Jeg leser alltid hvordan arrangementene lykkes eller ikke, ser knepene, ser triumf og nederlagene. Så også denne kvelden.

De neste to akter – med like langvarig pause innlagt – var en stor opplevelse av operakunst. Takk og lov, men oppsettingen var og ble trist og gråtraurig. Bortsett fra et digert speil som skapte en viss effekt, var  dekor og drakter, gevanter og sparsomme to stoler og et langbord nøkternheten selv. Hvorfor skal en operaforestilling på en gedigen scene være kjemisk fri fra spraglende prakt og fargespenst? 

Publikum kom sigende inn. 80% godt voksne. De fleste i skrukkete tweed og enkle gevanter, for å si det mildt. En meget eldre dame satte seg ved min side. Hun hadde pyntet seg, men så var hun da like gammel som Wenche Foss, som hun selv bemerket!

Det er noe gjennomført brunt og grått ved salen. Scene-teppe pyntet opp før det ble avløst av nøktern, rød fløyel uten gull eller glittter. Musikerne i orkestergraven varmet opp, og den store tannlege-lampen i taket skinte ned på oss med fullkraft, uten at det heller ga stråleglans. Jeg noterte raskt at det var trang plass til beina.

Hvis man så starter med å notere seg det uendelige antall spotlights eller lyskastere som preger salen, så blir man nestemt. Uansett hvor gjennom-visjonært og arkitekt-tenkt salen i vår nye opera er med sitt treverk og stolsete-trekk – det er da  som et bombenedslag  med de kaskader av tunge metall-lyskastere i det  interiøret?!

Jeg rystet tungsinnet av meg. En metall-stemme fortalte oss at vi var velkomne hvis vi  slo av mobilene. Orkesteret tok sin stemme-prøve,  og dirigenten gjorde entre til varm hilsen fra oss i salen. Verdi’s musikk tonte opp og det røde teppe like så. Bortsett fra Rigoletto’s enorme klovne-kappe i strålende fargeprakt, lå hele sceneriet så i tungt grått for resten av kvelden.

Sang-artistene i alle rollene og koret med var praktfulle. Orkesteret storslagent. Det klassiske musikk-drama satte seg i oss alle. Kvaliteten på det musikalske uttrykk var av høyeste klasse. Det ble umiddelbar og ekte respons mellom scene og sal. Slikt merker man på applausen etter ariene, ikke minst.

Så var det pause, og vi tok ut og ned. Publikum i operaen mingler rolig omkring i romslige omgivelser. Treverket gir spennende bakgrunn og dekor, men restaurantdelen ut mot fjorden er som en melkebar i stor størrelse med   kjølig og atmosfære-fri sone, forsterket av de hvite veggpartiene mot garderobedelen. Jeg skulle slå meg løs med et glass hvitvin til svimlende 75kr, men fest er fest. Betjeningen var treg, men matpausene er i lengde avmålt slik at ting kan ta tid. 

Verdi’s opera varer drøye halv-annen time, men forestillingen tar to og en halv. En kveld i opera’n skal da også være en helaften – ikke bare noe man stikker innnom for å oppleve. Viktig er derfor selve fest-stemningen, løftet av kunst og kultur som utgjør en syntese av det ypperste av musikk, men også  sprakende farlig, gjerne ny og dristig teater med gedigen scene, lyssetting, dekor og dramaturgi. RIGOLETTO ble denne gangen en skuffelse slik fordi oppsettingen manglet det spektakulære  i oppføring og gjennomføring.

Jeg sier som min gamle spillelærerinne, fru Bjørg Halvorsen, når vi innledningsvis hadde pratet om både dette og hint;  » Så går vi tilbake til musikken, Ingeborg, den er alltid evig skjønn».  Verdi’s RIGOLETTO fulgte oss ut og hjem.

10 ganger Rigoletto?

Skal den Norske Opera og Ballett med sitt praktbygg fylle scenen med alt annet enn hva de skilter seg med og hva som var meningen?  Det er blitt påvist at konserter og annet spill og godt spetakkel visstnok opptar flesteparten av forestillingene.  Selveste statsråden har hengt seg på med å si for det første at det skal hun ikke si noe om for dernest å understreke at det mirakuløste praktbygg skal være for folk fest. Punktum.

Operasjefen Tom Remlov forsikrer oss om at de oppfører mer opera enn tidligere, at der danses mer ballett enn noen gang og at huset besøkes av flere og flere. Det er en tåkelegging av en viktig problematikk som ikke bare angår norske musikere og komponister, ikke bare operadirektører eller styre og stell. Men det angår oss opera-elskere som publikummere ( og skattebetalere.)

Så ligger jeg med morgenaviser og radio og kaffe på sengen og hører hvor glimrende RIGOLETTO – Verdi’s opera  – var blitt fremført på premieren kvelden før.  NRK’s utsendte Ragnhild Veire, var over seg av begeistring. Og plutselig var soverommet mitt fyllt av storartet operamusikk. RIGOLETTO er min  Verdi-favoritt. Jeg bestemte meg der og da, tok avsted med bilen ned i Bjørvika, og klokken fem over ni om morgenen hadde jeg kjøpt meg en billett til førstkommende forestilling. Normalpris i parkett kr. 540,-.

RIGOLETTO skal i Oslo i Den Norske Opera og Ballett oppføres 10 ganger!  Det arrangeres bussreiser til naboland med opera-elskere. Forestillingene med direkte-overføringer fra Metropolitan på norske kinoer og ikke minst på Gimle Kino har stappfulle hus. Interessen for opera-kunsten er overveldende – ikke minst fordi vårt nye store praktbygg har stimulert og initiert mennesker langt utover den etablerte «menigheten» . Folk tar seg til hovedstaden fra det ganske land etter lang planlegging og like lang forventning for å gå i operaen.

Men min påstand er at publikum  blir avspist med konsert-opplevelser av ulik form og innhold  i stedet for oppførelser av opera og gjerne ballett. Det er ikke nok forestillinger av klassisk eller ny operakunst og ballett i det huset som både heter og er forpliktet til å oppføre nettopp det og ikke så meget annet. Jeg vil hevde at folk er underernærte på opera i dette land. Og så drar vi avgårde til Bjørvika på musikkfremføring likegodt – som om det var det som var meningen. Men Tom Remlov har rett – tallene viser jo at vi er der mer og mer og oftere også.

RIGOLETTO vil jeg anta kunne gå for stappfulle hus 10-ganger 10 kvelder. Det er et drama for folk flest. Musikken går som varm kniv i kaldt smør.  Om ikke verdens-stjernene kunne opptre i Oslo mer enn 10 kvelder kunne kvalitetsopplevelsen for vanlig publikum ( og folk flest) i møtet med Verdi’s geniale tonespråk  i den aktuelle innramning og oppsetting godt dekkes med artister i neste høyeste dimensjon. 

Vi vil ha mer opera!  Vi vil ha oftere Verdi.  Og vi er mange, mange!  Og vi er folk flest. Selv har jeg allerede begynt å glede meg til

Play it again – Woody!

Jeg har en god venn og nabo som utøver jazz på sitt flygel i 4.etasje. Han er pasjonert elsker av den musikkformen, reiser til festivaler og treff og holder selv konserter med seg og sine for noen og enhver.  Heldigvis spiller han for åpent vindu i sommersesongen slik at jeg fra egen bolig kan høre lystige toner fra ham der oppe. Det gjør noe med meg å høre levende pianospill sånn i sin alminnelighet fra private hjem- uansett genre. Men glad-jazz er nå spesielt inspirerende i norsk by-tilværelse nede på asfaltnivå.

Jeg nevnte for min venn at vi vel skulle møtes i Konserthuset for å oppleve Woody Allen og hans jazzorkester selvsamme kveld.  Å nei, fikk jeg høre – det er ikke i et slikt rom  man skal høre Woody Allen og New Orleans-jazz. Det skal man i intime kafeer eller små- saler med «stinn brakke»  som i NewYork på Michael’s hvor filmregissøren som jazz-klarinetist trofast og trutt er levende og spillende tilstede.

Så når jeg så dro avsted til et utsolgt Konserthus på en grå Oslo-kveld denne mandagen i mars, tenkte jeg på min venns kommentar og grudde litt for møte med min favoritt-film-regissør som for meg er et ikon og et geni. Kanskje ville kvelden og jazzen og han og jeg bli en eneste nedtur. 

Jazzkonserter er ikke min greie. For uendelig mange år siden var jeg i Universitetes Aula og hørte Oscar Petersson . Det holdt med 1. avdeling – etter pausen ble alt likt og gjentatt. Utejazz om sommeren på plasser og sånn i farten er livgivende. Men å gå i et konserthus for flere tusen mennesker hvor jeg ellers nyter klassisk musikk som jeg er oppvokst med og som jeg elsker – se det skulle nå bli en utfordring på mange plan, trodde jeg.

Som kinodame har jeg sett alle Woody Allens filmer. Jeg mener han er vår tids svar på Charlie Chaplin. Han produserer filmer for oss som lever nå og samtidig med ham. Han er vårt speil, og han er et geni. Jeg har møtt ham personlig og har skrevet om ham i bok. Derfor mente jeg det var både en plikt og en nødvendighet å oppleve ham i Oslo hvor han skulle holde sin NewOrleans-konsert.

Salen fyltes opp med oss i Den Tredje Alder. Noen unge mennesker innimellom, men det var en påtagelig høy aldersgruppen. Som yrkesskadet etter 25 år hvor jeg arrangerte møtet mellom lerret og sal, noterte jeg straks hvor hvit-håret forsamlingengen var, hvor mange som kom med både stokk og krykker, og hvordan kles-kodene stemte med kveldens store film/jazz-sensajon som alltid går kledd i skrukkete cord og vanlig bruks-skjorte med tweed-jakke eller V-genser. Her var ingen som var pyntet til fest. Bare til jazz.

Jeg har i alle mine konsert-år ønsket at salen skulle ligge mørk. Den er  aldri det. Men Woody Allen vet hvordan men skaper kontakt mellom scene og sal. Han kan knepene. Og også fordi hans ensemble og hans spill og hans NewOrleans-klassiske jazz  – som min venn, naboen, så riktig hadde nevnt – måtte få nærkontakt og intimitet i sitt spill for publikum  i  et digert lokale – ja, så lå salen i stummende mørket. Bare enkel belysning på podiet hvor  7 utøvere beskjedent og stille kom seg på plass. Applausen var sterk og varm og umiddelbar.

Jeg ble faktisk grepet. Det løftet seg, musikken tok tak og fra klarinetten hos den lille ydmyke og beskjedne Woody Allen kom artistisk lek og musikalsk overskudd sammen- smeltet med de to øvrige blåsere, pianist, banjo og kontrabass. Voksne og glade og profesjonelle. Hele salen var med fra første tone. Det svingte, og hvorvidt det hele var perfekt eller ikke, kan ikke jeg mene noe om. Men stemningen var magisk. Jeg hadde en ekte og umiddelbar musikalsk lykkerus.

Woody Allen stod to ganger ved mikrofonen – først ved å hilse oss velkommen og så ved et farvel og en presentasjon av sine medartister. Vi kjente stemmen, men så holdt han seg til klarinetten. Det ble med det. Konserten varte dobbelt med flere ekstra-numre enn numre. Vi danset ut i marskvelden hvor våren var beskjedent tilstede – slik som den lille mester-regissøren selv hadde opptrådd for oss lykkelige tilhørere.

Det var en begivenhet i livet. Min venn , naboen, kan angre. Han gikk glipp av det helt store i det lille format.

Takk – begge deler.

Jeg sier som Ole Brumm i valget mellom melk og honning. Han vil ha begge deler.

Jeg er for offentlig sykehus og for privat sykehus. Begge deler på samme tid. Jeg ser på Volvat som en velsignelse. Samtidig har jeg fastlege Christian og reumatikeravdelingen på Diakonhjemmet som tjener meg og mitt med trofast kompetanse.

Det er nå slik at smerten treffer og blodet renner utenom kontor-tiden til  Doktor Christian. Det kan være både helg og høytid. Da setter jeg meg i bilen og kjører til Volvat. Der sitter vi på ventebenken og nikker til hverandre. Bekymrede småbarnsforeldre kommer med feberbleke små og blir skynnsomt henvist til egen barneavdeling ( gudskjelov.) Voksne og vennlige sykepleiere i nystrøkne, lyseblå uniformer tar hånd om meg. Legen kommer, og alt går effektivt,avslappet og trygt for seg. Dermed går man med lettet sinn og rettere rygg og ny resept mot kassen.

Da er det at selv jeg som vet og vil at privat sykehjelp skal koste penger, som har mitt betalte medlemskap av en forsikring, som vet at på kommunal legevakt er det tilnærmet gratis, og som har penger på bok -. selv jeg blir ganske overveldet og lett forskrekket over at såret på leggen med vask og stell og plaster kommer på mange hundrevis av kroner. Det var da forferdelig dyrt, sier jeg stille til meg selv! For man er blitt så innpodet med at omsorg og pleie i dette land ikke skal  koste dyrt. At vi på legevakt og hos fastlegen, på sykehus og på klinikken ikke skal kunne kjenne på engang at vi må betale stort og meget for hjelp og behandling. Vi er blitt så sosialdemokratiske alle som en både mellom ørene og i hjerteroten at vi forventer automatisk at denslags skal det offentlige ta seg av, at det skal være på plass og umiddelbart tilgjengelig , og vi skal få pleien gratis nærmest når vi gjenom livet i lange baner har betalt både skatt og forsikring.

Som voksen dame ble jeg urolig for at øynene mine var blittt tiltagende trette, og jeg mente det var sikrest å sjekke synet. Alle fortalte meg at øyelegene som fastlegen kunne henvise meg til, hadde lange ventelister. Men jeg ringte likegodt Aleris – tidligere Røde Kors -klinikken – spurte om det var hjelp å få til å kontrollere synet. Ja, kom det prompte – du kan få time imorgen!  Neste dag var jeg på pletten, fikk behandling og kontroll og betalte over tusen kroner. Fryktelig dyrt, tenkte jeg, men var lykkelig glad for at jeg ikke hadde noe problem med øynene.

Hva er moralen her; jo – at penger hjelper. At penger må vi legge til side for helse og hjelp i farens stund, at vi må avstå fra en rekke innkjøp av annet i livet fra dyrere bil til dyrere bolig, til hytte hist og ferie pist. Vi må vite at når sleggekastet treffer oss og hjelp må skaffes og køene er lange, ja så bør vi ha spart opp en konto for denslags. Jeg er fast overbevist om at mange av oss i Den Tredje Alder som  har solgt villaen og tatt lån og har penger på bok, vi kjenner trygghet for nettopp å ha tusenlappene der for å kunne kjøpe oss hjelp i nødens stund.  Økonomer har anklaget de eldre for bare å tenke på seg med å skaffe seg tykk konto og for å kunne kose seg, reise rundt og nyte. Nei, der kommer egen-garanti for fritt å skaffe en hjelpende hånd eller en oppredd seng når alderen tilsier at det både røyner på og har hast.

Privat sykepleie enten slik eller sånn har kommet som et velsignet og helt nødvendig korrektiv til den offentlige virksomhet. Viktigst er at denne nye konkurransefaktoren har innført KUNDEBEGREPET hos oss pasienter og pleietrengende. Slik at vi stolte og rakrygget kan kjenne på rettigheter og muligheter, respekt og verdighet i en situasjon hvor vi både kan være ynkelige, nedslåtte og trengende. Vi er innpodet med å være takknemlige, tålmodige, finne vår plass i køen og ta til takke. Vi sier til oss selv at både leger og sykepleiere er tapre riddere, storartede og hjelpsomme og (nesten alltid )  kompetente og dessuten underbetalt og alltid på vakt. Så sitter vi der da med smerte og angst og venter. Vi finner oss i alt for meget- og bare når det dreier seg om dem vi er glad i og ikke oss selv, blir vi tilnærmet  både høyrøstede og sinte og kan rett ut forlange pleie der og da.

Imorges kom det norske nyheter på radio om at det offentlige sykehus-system hadde registrert 16% økning i klager. Det mottok øverste ansvarlige meget positivt fordi det bare viser at nærhet til brukere, pasienter hadde økt og var resultat av ikke  dårlig behandling – tvert imot –  pasientene hadde  snarere tatt i bruk alle de kanaler for kontakt og reaksjon opp mot helsevesenet som var der for dem.

I den politiske hjemlige debatt omkring privat kontra offentlig helse og pleie-vesen blir frontene harde og nødvendige når lovbrudd og slomsete omgang med tariff og turnus finner sted i privat sammenheng.  Når offerviljen står i høysetet i frivillighets-organisasjoner hvor tapre tjenere står døgnfast i pleie av trengende dag etter dag -år etter år, se da kommer kraft-sosialistene og jubler over innsats og er overstrømmende samarbeidsvillige. Samfunnet kan ikke klare seg uten både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, sier de. Men når skikkelige mennesker ser at de kan lage hederlig og LØNNSOM butikk av både legehjelp og pleiehjem – se da kommer skjellsord om  å sende bestemor på anbud og rå spekulasjon om høyeste bud og strålende  inntekt.

Lønnsomhet er en dyd. Kommersialisme er IKKE en dyd, men ganske så usmakelig  –  ikke minst i pleie og omsorgs-sektoren. Her er det viktig å lære seg å se og forstå forskjell både hos kremmerfolk og hos opposisjonen, både på venstresiden og på høyresiden i debatten.  Selv har jeg lenge hevdet at demokrati og velferdsstat ligger vel så meget i frihet til å kunne kjøpe seg pleie og sykeseng som å kunne kjøpe seg ihjel på rødvin og reiser, hytter, bil og hus.  Det siste har vi all verdens mulighet for å gjøre. Det er fritt frem på øverste hylle.og dette finner venstre-sosialister helt uproblematisk. Men om noen velger å spare seg tusenvis av kroner for å ha på bok når livet går i svart, og kroppen har det som værst, se da er det kommers av folks elendighet og penge-gribber som røsker til seg.

Jeg takker for Volvat, jeg. Så får heller valg av ny sofa stå på vent. Og kjære doktor Christian motta all min hyllest og dype respekt.

Vinter-OL til Oslo!!!

Tenkte vi det ikke – det måtte komme. VM-arrangementet som velsignet nok er vel overstått, har gitt oss norske nordmenn i abstinens-tåken  frimodighet nok til å ville ha mye, mye mer. Vinterolympiade i 2026 MÅ ligge i Oslo, må vite. 

Hjelpe oss ! Et ski-VM med langrenn og hopp og kombinert (  alle har glemt de to sistnevnte etter Bjørgen og Northug – triumfene) er som skapt for Holmenkollen og Oslo. Synd forøvrig at ikke skiskytting også hører med i samme sportsarrangement. Noen av oss skjønner ikke det siden det visstnok er bygget både plass og anlegg for den idrettsgrenen oppe i samme åsen.  Nå foregår det saker og ting i kalde Sibir – som om det norske folk nå skulle ha kondisjon til å følge med i det også.

Olympiade er en millitærøvelse av gigantiske dimensjoner. Den koster forskrekkelig med milliarder. Den okuperer by og land med global mediaindustri. Hva vi nå har opplevd disse dagene i Holmenkollen, er bare et putt sammenlignet med våre tiders olympiade-sirkus. Lillehammer i 1994 er rene idyllen og dessuten Vårherres seier og fortjeneste.

Moderne olympiade-arrangement bør etter min mening arrangeres på et utvalg av faste store steder i verden som kunne alternere med å være vertskap for den gigantiske begivenheten  . Vinter som sommer alt etter som hvor på kloden slikt ville være best både for idretten selv som for hele millitær-øvelsen i super-kommersiell tilretteleggelse for publikum og media. Infra-struktur og turisme, tung-industri i sponsorvirksomhet og tilliggende og tilhørende kulturliv og natur.

Oslo vil selvsagt ikke kunne arrangere et vinter-OL innenfor egne områder. Akebakker og slalom, skøyter og ishockey, utfor og skiskytting – dette måtte kastes rundt omkring i det hele omland og fjell-land.  Seiers-seremoni på Universitetsplassen blir trangskodd kretsmesterskap-medalje-utdeling opp mot den mal som kineserne etter sommer-Ol har satt for denslags. Og bare tenk på åpning- og avslutnings-sekvensen! Forøvrig var VM-seansen i Holmenkollen rene, skjære fiaskoen hvor tilnærmet alle hadde forlatt tribunen ( bortsett fra kongefamilien og Astrid fru Ferner! ) og hvor talene lå på gymnasiast-planet og flagg-senkingen på speider-leir-nivå. Infra-struktur og etterbruksplan vil knuse virksomhet og næring og kultur i alle øvrige deler av landet. Distriktene ville ligge på sotte-seng i åresvis. Minner om at  i Norge ble  Den Norske Filmskole en del av de olympiske øvelser siden den måtte legges til Lillehammer etter 1994 for å fylle de nye lokalitetene. ( En ulykke – skolen skulle selvsagt ligget i Oslo! )

Selv har jeg lagt min personlige plan om å leve til jeg blir 90 år. I 2026 er jeg 88. Jeg bør egentlig ikke bry meg. Jeg sier som Kong Olav da han ble gammel ; gi meg de gode nyheter – de dårlige får andre ta seg av.  Så dette blir min siste ytring om denne sak. Men en ide for de trengende nordmenn som ønsker vinter-OL til Norge;  legg arrangementet til  Svalbard!

Når man reisen tar, har man noe å fortelle.

Siden tosken Mobarak hindret oss i slekts-ferie i Egypt, ble reisen til de (varme)grader utvidet til Mauritius. I skrivende stund er det gått et halvt døgn etter landing i snølandskap med minus 10 grader. Vi startet hjemturen i pluss 30. Kroppen er i stolen foran Pc’n, men sjelen har ennå ikke funnet ro og tilhørighet.

Det er i tiden å foreta en dannelses-reise som familie. Vår familie har i 3 generasjoner nok vært på mindre dannelse, men desto mer reise. For Mauritius er ikke rare dannelsen, spør man meg. Hvis man ikke er spesielt opptatt av trope-vegetasjon, natur på alle måter i møtet med Det Indiske Hav og vulkan-lanskap og sukkerplantasjer, så kan man like godt innta stabilt side-leie i stolsengene, bade i det ultimate hav, la seg massere og seile og spille tennis og komme seg i vakker og yngre form.

Dannelsen ligger mest i å få være sammen som nære i et lengre tidsrom. Vi er alle opptatt med travel hverdag for å få plikter og arbeid til å henge i sammen med omsorg og kjærlighet. En reise med bare oss i døgn etter døgn i møtet med en fremmed verden, bringer oss sammen på en helt ny måte. Besteforeldre, tanter, søskenbarn og mor og far og smårollinger i fly, i båt og bil og på hotell med måltider og leggetider, spill og spetakkel – antagelig er det dannelses-utfordringer godt nok. I hvertfall nok……

I gamledager, som det heter, dro vi kanskje så langt som til Sverige. Eller til Rena i Østerdalen. Vi tok søndagstur til Fornebo for å se på fint folk  som skulle fly. Vi bilte ut til Hankø for å se på kongefamilien som seilte regatta og bodde på Bloksberg.  Som ungpike tok foreldrene min søster og meg med på tog til Voss og videre til Bergen for at vi skulle lære oss å bo på hotell og spise pent på restaurant. På flyet til Mautitius mysset det med små barn og foreldre, og British Airways reklamerer med langdistanseservice for foreldre med nettopp småbarn som skal til tropeland og fremmede strender. Selv fikk jeg øynene opp for slike forhold da det under den grusomme tsunami-katastrofen i Thailand viste seg å være svært mange småbarnsforeldre fra Norge som feiret jul under palmene!

Oppholdet var det nærmeste paradis man kan komme. Horisonten var vid og uendelig vakker. Bris fra havet gjorde varmerekord behagelig. Betjeningen var stolte og dannede i sin utsøkte service. Det var bare å ta imot med begge hender.

Som liten pike leste jeg engang  Bengt Danielsons ( han som Thor Heyerdal tok med på Kon Tiki-ferden) bok om Seyschellene. Det var før tungturismens tid. Jeg ble helt forført og lovet meg selv at jeg en gang i livet skulle reise til Seyschellene. Så når tungturismen har skrevet om og arrangert massetur til den øygruppen, har jeg minnet meg selv om mitt barneløfte og tenkt – akk ja, det MÅ jeg holde. 

Mauritsius får holde. Det blir det nærmeste jeg kommer. For det er langt og dyrt å komme seg til øyene i Det Indiske Hav. Og en voksen kvinnekropp bør ikke fly lengre enn 5 timer. Der ligger smertegrensen. Hvis man ikke kan bli oppgradert, da. For jeg kan nemlig bare sove på magen, og det er for vrient på vanlig stolsete. Men luksusklasse tilbyr alt og det meste og man ligger strak ut i flat seng. Så da kan jeg gjerne bli fraktet kloden rundt, så det er sagt.

Å reise er ikke å treffe nye mennesker, men å tenke nye tanker. Et strålende opplagt kronprinspar ble intrevjuet sammen i Davos hvor de hadde landet og begynt sin kongelige gjerning i deres hverdag igjen etter å ha meldt seg og sine ut i 3 måneder for å nettopp foreta en dannelsesreise til ukjente og eksotiske strøk, mest i Asia, har vi forstått. Kronprinsen kommenterte utmeldelsesoppholdet deres og den lange feriereisen som nettopp å ha fått anledning til å tenke over sin hjemmelige gjerning på jord som  arvtager av tronen. Han og hans kronrpinsesse hadde sett livet i perspektiv, på avstand. Uten sammenligning forøvrig har egne Mauritius-dager gitt overblikk og nye tanker om hva man ellers bedriver og fyller hverdagen med. Noen ganger er dte tvingende nødvendig å skifte ut rutiner og vaner og legge seg i annen seng under en større himmel.  Ikke bare er det sundt for kroppen , men også for sjelen.

Bok er viktig. Alltid. Men aller mest når man er på reise.  Det gjelder å treffe riktig i valg av litteratur slik at de mange timer i flysetet eller i liggestol under palmer eller på hotellsuiter hvor man for all del bør finne seg hjemme, kan bli som å holde en god venn i hånden. Man er aldri alene når man har en god bok. Vel kan man nærmest intravenøst innta den gode kriminalhistorien, men den jublende lykke ligger i å lese boken som gir innhold og vekst, som er gnistrende godt skrevet og samtidig åpner en ny innsikt og begripelse.

Jeg hadde med til Mauritius en av de beste bøker jeg har lest.  Ted Sorensens bok om seg selv i forholdet til JF Kennedy COUNSELOR. Så der satt man ved Det Indiske Hav og ble dypt grepet og engasjert i den unike interessante Ted Sorensen. Men fremfor alt i et slags Shakespearsk drama om 2 tvillingsjeler som hadde den skjebne å treffe hverandre den ene gang på jord. Om vennskap og bånd, om feil og tap og de største triumfer og om ikke minst den forskrekkelige skjebne som rammet den amerikanske president og som Ted Sorensen selv aldri kom over. Han døde sist oktober. Han skriver at han til sin siste time aldri hadde en dag uten at han tenke på  JFK. 

Å lese bok er å være stille.  På en reise til de fremmede strøk omgitt av sine nærmeste og enda mer av de fjerneste, ( jeg hater flyplasser! ) og med utfordringer i klima og alt og det meste – da er det en velsignelse å holde den tunge, tykke og lærde bok i hånden, dag etter dag.

Reis gjerne fra minusgrader og snø til Mauritius. Men løp og kjøp THE COUNSELOR av Ted Sorensen først. Da har du garantert en venn på ferden.