Å bo i en levende storby er krevende. Stillhet er mangelvare – og det skulle bare mangle. Hvis man vil søke skogens ro, javel, flytt da ut i villmarken, sitt på en stein og hold fred. Gjerne for meg.
Jeg trives i trengsel. Jeg er glad i kino og trikkeskinner og asfalt. Jeg finner byer som er søndags-stille midt i uken uhyggelige. Jeg liker å kjenne folk i strøket gå forbi, nikke, hilse og følge med og hvordan står det til.
Juli-Oslo er merkunderlig – bortsett fra på Grunerløkka og Grønland er folk på gater og streder fremmede mennesker på besøk. Borgere av byen forøvrig har enten reist hjem, som det heter, til der de kommer fra ellers i landet, eller så er de på Sørlandet. Fra Kragerø til Kristiandsand langs kyst-stripen og i Blindleia finner du dem alle. ( Ellers alltid på Gardemoen som er vår tids KarlJohan og Storgaten.)
En ny sommeridrettsgren er å farte fra festival til festival. Det er spel og spetakkel hver bidige dag. Det er ikke den by eller grend som ikke har sin lokale kolloritt-scene, gjerne utendørs, gjerne basert på byens egen kunstner fra dengang da. Kultur-eliten møtes innledningsvis i Bergen under Festspillene, så drar de til Hardanger, så til Risør, Oscarsborg og Halden og endelig til Per Gynt i Golå og Olsok på Stiklestad med dager i Nidaros. De ivrigste får med seg Nordnorske konserter på de ytterste skjær med midnattsol døgnet rundt før hverdag og jobb begynner engang i fremtiden.
Jeg blir i byen. Jeg bor. Jeg betaler dyrt for balkong og hageflekk, dessuten svømmer man hver bidige hverdag i Frognerbadet, så det blir da juli av slikt også.
Midt i all denne hovedstads-idyll holder gårdeiere på med å pusse opp fasader, fornye og forsterke balkonger, gud-hjelpe bedriver de gruvedrift for monstergarasjer med høytrykksborr som har adskillelige desibel fra morgen til sent. Innkjøpte håndverkere fra fremmede land jobber skjorta og kan ikke ta seg fri før de må. Og det må de nesten aldri. Stilt er det derfor ikke. Bak sommergardiner og åpne vinduer ligger man med ørepropper og sovemaske likegodt.
Jeg er alergisk mot stilas-utleie-lastebiler som nærmer seg min ringe bolig. For meg er det et trusselbilde på larm og leven, på støv og skitt i nære omgivelser i månedsvis. Det er ALLTID noen som pusser opp! Ikke før er endelig en storgård ferdigsminket, så kommer nærmeste gårdeier på at det er hans tur. Opp med stilaser, opp med grønne gardiner, frem med støp og sement.
Til helgen skjer det på Rådhusplassen. Maksi-desibel-dolby konsert. Det er jo gøy,da, men hvorfor så forskrekkelig med lyd-inferno? Nå bor jo ikke en stakkars vaktmester-familie heller i mils omkrets lengre i Vika , så i og for seg kan spetaklet forsvares. Dessuten tar det slutt i dannet ( ?? ) tid. Men etter et liv i kamp med/mot kinolyd er det meg forunderlig hva godtfolk finner seg i av støynivå på arrangement i parker og storbyer både hist og her.
For mange år siden var det jazz på lørdager i Spikersuppa med nesten bare naken instrumentlyd, kanskje en lavmælt mikrofon foran hver av aktørene. For ikke å snakke om korps av både militær og sivil art i Musikkpaviljongen. Den gang hørte vi i tett flokk tett ved hver eneste tone, spør man meg. Sterkt og levende og EKTE. Selv kunne jeg tenke meg å forsvare Norwegian Wood i Frognerparken hvis de hadde renonsert på halvparten av den lydinferno-tungindustrien som finner sted også for å formidle vakker visekunst.
Idrettsarrangement på Ullevål eller Bislet er dunder og brak av musikk-underholdning. Fotballkamper starter med å piske opp tribunefolket med støy og skrik. Og når Drammen og Oslo har skiløp midt i de mest sentrale handlegater og paradegater ( som er underlig nok i seg selv med Marka rett rundt hjørnet ) så hoies det løs og ropes det ut i megalyd eksalterte anbefalinger og presentasjoner . Det er da forunderlig?
Stillhet og skjønnhet er mangelvare. Bylyder som kirkeklokker, politihester, Kielfergen kl. 14, musikkkorps og tidlige trillevognlyd fra avisbudet er vidunderlig. Naboer i 4.etasje som spiller flygel likeså. Sirener fra politi og brann og lege gir oss trygghet, egentlig. Trivsel i trengsel – jeg elsker å bo i by, men ikke i lurvete leven fra Dolbye Stereo-anlegg. Spar oss!