BESLUTNINGS-VEGRING.

Første gang beslutningsvegring  rammet meg for alvor var da jeg stod foran tannpasta-hyllene på kjøpe-sentret. Jeg ble truffet av en eksistensiell krise. Jeg måtte ta en avgjørelse!!!!  Tuben med tannpasta hjemme på badet var klemt ut til siste  sprut og måtte erstattes. Og foran meg kunne jeg velge fritt og uhemmet mellom all verdens varianter.

Av alle forbruksartikler i hverdagen er ikke tannpasta den merkevaren man har hengte seg fast ved. Ikke vet man hva man egentlig liker. Ikke hva man sist brukte. Ingen favoritt-pasta overhode. Så står man der foran utallige varianter og et enormt tilbud. Det eneste man har hengt seg opp i er at skru-kork er viktig. At man bør unngå vippe-varianten. For på flyreiser har man erfart at trykket i bagasje-kabinen har ført til at hvit grøt av tannpasta har eksplodert i hele toalett-vesken og gitt øvrige dyre «fabrikk-hemmeligheter» et problematisk belegg.  Så vi gikk etter skru-alternativet. Det er ikke enkelt fordi flere tubeslag lå inne i en emballasje som måtte brekkes opp ved inspeksjon.

Tannpasta er ikke bare tannpasta, må vite. De kjente merkene er ikke lengre hva de var. Golgate og Pepsodent, Vademekum og så videre. Hadde det enda vært så enkelt?! Det er med fluor eller uten fluor. Det er pasta for å drepe bakterier både foran og bak. Det er tubeinnhold for skinnende hvitfarge og enda mer skinnende munnhelse. Det er slag på slag, varianter på varianter. Det er pris-tilbud og nyheter. Hylle på hylle.Tilslutt fikk jeg løftet hånden, tatt ett eller annet mest i tanke-tåken.

Heldigvis trengte jeg ikke ny tannbørste for der er tilbudet enda bredere, større og nyere. Farger på skaft og bust, striper og prikker, buer og svinger, hard eller myk eller begge deler, antagelig med flere gear. Og værre enn værst – håpløs å få ut av vakuminnpakningen!

I senere tid har det norske folk vært opptatt av varetilbud i matvarebutikkene. Det skal visstnok være en menneskerett å ha maksimal adgang til valgfrihet på alle hyller – ikke bare den øverste. Snarere tvert imot – på den nederste hylle – der hvor varene er billigst.

Vi har visstnok verdens dyreste mat. Og dårligste tilbud.

Det har ikke jeg! Jeg har så mye tilbud!!!!  Jeg kan handle rå-dyrt og stygg-billig. Jeg kan handle etnisk og  sært og vanlig standard og norsk. Skjønt det siste er jeg ikke helt sikker på.  Hvor norsk det er.  På noen epler står det små limete hilsner om at eple er norsk. For meg virker eplene mistenkelig fabrikklaget for de er helt like, uten plett og lyte. Da jeg var barn, var epler ulike. De var norske garantert,  for det hadde vært en hel verdenskrig så vi hadde  bare vår egen hjemmeavl.

I Oslo kan vi handle i øst og  i vest til alle døgnets tider. Jeg kan sykle mot frukt og grønt og mot fiskebåter ved kaien. Bondens marked gir stadig vekk en lørdagsshandel fra boder midt i gaten.  Noen ekslusive matbutikker finnes – takk og lov – hvor vi kan handle dyrt og deilig. Kjedebutikker ligger tett som hagl og noen kalles gourmet-variant med flott kjøttdisk og enda bedre fisketilbud. En kort biltur tar oss til super-markeder i hopetall. Der kan vi bo i timesvis og fylle trillevogn og parkere gratis.

Jeg fant denne riks-debatten om matpriser og maktdominerende matkjeder helt håpløs. Den utelukket på grunn av utvalgs-mandatets begrensninger,  både jordbruks-subsidier og tollgrenser. Som om ikke disse ellementer er helt avgjørende for både pris og utvalg. For meg var hele diskusjonen absurd som om vi i dette søkk-rike land hadde mennesker som sultet og led av mat-mangel! I en verden av krig og terror, lidelse og nød velter vi oss i forbruk både av mat og drikke.  Midt i det hele kom også rapport om hvor mye vi kastet av mat! Her var vi visstnok ledende på feltet.

For mitt vedkommende savnet jeg krav om KOMPETANSE hos alle dem som solgte oss alt og det meste. Betjeningen som rydder i hyller, triller varer på plaass eller som står bak disken og er til tjeneste – hvor mye har de av kunnskap ? Hva kan de om fisken i disken og kjøttet i frysen?  Eller hvilken tannpasta som har hva av egenskaper og som de vil anbefale?

I valget mellom 5 varianter med ulik pris og kvalitet og med begeistrede ansatte og opp mot 50 diverse tilbud på hyller uten folk i nærheten som kan hjelpe og anbefale – takk da velger jeg den butikken med betjening som forfører meg, som tar valget for meg, rett og slett.

Vi hamstrer og hamstrer og kjøper langt mer enn hva vi egentlig trenger. Det er et overflod av alt og det meste. » Luksusfellen »  avslører  hvor enkelt det er å la betalingskort gli som varm kniv i kaldt smør.

Selv minner vi om den  gamle regel om at man skal bo over evne, kle seg etter evne og spise under evne. Det holder med ost og brød, frukt og vin. Og 1 god tannbørste.

2 kommentarer til «BESLUTNINGS-VEGRING.»

    1. Takk for tibakemelding! Vi velter oss i saker og ting og er for fete om hjerterøttene.

Det er stengt for kommentarer.