I Juli i Norge må man ha ferie, enten man vil eller ei. Og man vil, selvsagt . Men i alderdommen blir det begrensede muligheter. Hyttelivet med trapper og trinn, med nære og kjære ( utover 4 dager ) – vind og veldig vær, krevende sosial kondisjon – se det passer ikke lengre lite enkelt inn i livsførsel hos en gammel kvinne.
Derfor ferie – sommerferie – på et badehotell, gå til dekket bord , svømme i basseng med vennlig trapp, ikke re opp sengen heller. . Lykkeligvis har man funnet sitt dyre og deilige oppholdssted (såvel for sommer som påske og vinter med.) Man har blitt stamgjest – det har sine klare fordeler. Ikke bare blir man smilende gjenkjent, men man får den personlige service som man har lagt seg til og trengs. Pluss at man kommer liksom hjem. Det trives man med når man skal hjemmefra på eldre dager.
Det er forøvrig merkunderlig at å ha norsk hotellferie oppleves som luksus og råflott. Når man drar utenlands på ferie bor man stadig på hotell selvsagt. Og det er for voksne folk som er forbi ungdomsherberget, ganske kostbart. Men det hører naturlig med i planen. Man drar kortet uten særlig motstand. Norske måltider på restaurant og hotell synes man er dyrt. Måltider i utlandet er greit, også dyrt, men altså greit.
Da man var barn tok mine foreldre med min søster og meg på hotelferie, på badehotell på Hvaler. og Tjøme. Min mor som ikke likte ferie, hun ble med på den betingelse at hun ikke skulle måtte lage mat. Derfor hotell. Men foreldrene mine hadde en viktigere plan – vi barn skulle lære å oppføre oss. På hotell og på restaurant. Blant voksne mennesker. Sitte stille til bords, spise også fremmed mat, – i det hele tatt en ferie i en voksen verden, altså som barn .
Hotell den gang hadde ikke eget opplegg for de små gjester. Ikke ungdom heller, for den saks skyld. Jeg kan ikke huske at jeg kjedet meg – forøvrig var man vant til å måtte kjede seg – men at det var spennende og annerledes. Vår familie ble også plutselig annerledes der vi satt pent og stille og hyggelige rundt bordet. Hjemmekosen med høylytt protest eller glede var skiftet ut til noe høytidelig . Det var klare kleskoder som forsterket dette. MIne foreldre var selskapskledd. Vi også. Pent pyntet, ikke stæsj .
Vi hadde ikke bil , så vi lærte også å reise med båt og tog, ikke fly. Igjen pene i tøyet – vi måtte være kledd. Høflige – også mot hverandre !
Jeg har nettopp avsluttet juliferien i år på mitt badehotell. Nå er mye anderledes hva gjelder familiekultur. Ikke bare uoppdragne barn men også uoppdragne foreldre. Det er fri flyt av antrekk – selv til middager om kvelden hvor flere gjester på nabobordet feiret kanskje 60 – 70 årsdag med flagg . Rundt omkring i restauranten kom da unge familier med unge barn som var i fri flyt både til og særlig fra måltidet. Høylytt energi og høylytt stolthet over vellykkede barn som var så sjarmerende . Og i lyse julekvelder til langt på kvelds.
Mange voksne hadde også blitt enige om restaurantmiddag på hotellet – de kom enten opp fra båten eller fra hytten i nærheten. De hadde flagrende ute-sommerklær – ikke minst herreshorts – glade i fargen. Frodig fellesskap på alle måter. Faktisk trives man med suksess både for hotellet selv , men også med trivsel i trengsel .Likefullt til undring over støynivå og struttende selvrealisering .
Livet har faser. Ferielivet også. Og i tillegg kommer sosial og kulturell utvikling som den enkelte av oss gjennomlever også som turister enten hjemme eller ute. I fellesrommet mangler vi en alderdomskultur på mange plan. Det yrende ferielivet som folk flest heldigvis har muligheter til å oppleve- den kan man forundre seg over. Det er så rikt og spennede , ganske enormt. Verden er blitt liten. Eldre mennesker kan også takk og lov feriere – men det er utfordrende fordi alder hemmer både en selv og omgivelsene.
Uansett gjelder det å ha respekt for kjente og ukjente medmenneske i alle aldre. . Vise respekt og ta hensyn. Ikke minst på norske badehotell. Prøv selv.