Jeg er tilhenger av papir-avis. Jeg går mot dørmatten hver morgen, og dagen er i gang når jeg finner mine favoritter ligger klar, og jeg kan bringe dem mot kaffen og sengen. I mitt alene-hustru-liv er den tid på døgnet hvor jeg har meg selv i dobbeltsengen mo splitt alene med ferske aviser, den rene lykke. ( Ellers er det ensomt! ) Det hender jeg blir vekket av budet og trallen som smeller i asfalten utenfor hjemmet ved 5-tiden. Det er vakker by-lyd som får meg til å kjenne på at verden venter! Og jeg er med og i livet.
For meg er nyheter , avis og radio og senere på dagen TV , livs-eleksir. Jeg er avhengig, rett og slett. Vel kan jeg flippe ut og vekk i et frivillig asyl enten i utland eller i de dype skoger. Men bare for en uke eller to. Så dras jeg mot fellesskapet både i eget land og i den store verden.
Mitt liv som nett-leser er av nyere dato. Jeg har hatt i snart 2 år en i-Pad som jeg lever med, som er meg nær både natt og dag, hjemme og ute. Langt inne i safari-land i Sør-Afrika kunne jeg få levende både Dagsrevyen og Skavlan! Som om det var nødvendig. Men det kjentes som et medium-teknologisk mirakel, rett og slett. Fascinerende. Forførende. Det ble med den innledende triumf, så la jeg nettet ned og vekk. Skulle bare mangle.
I sommer har jeg videreutviklet meg selv i et stort og aktuelt dilemma : avis på papir eller på nett. Jeg har det ikke lett. Det skyldes ikke minst de syltynne papir-lefsene som ligger på matten om morgenen. Løssalgsavisene er også ganske slunkne, men siden de nærmest er som ukeblader å regne, får man i hvert fall sine slanketips, mat-tips, helse/sykdomstips som valuta for pengene. Min venn Knut Olav, redaktøren, forklarer meg at avisen hans MÅ være så slunken fordi det er mangel på annonser. Jeg parerer tilbake med at da kan jo den skrivende stab av skjønn-ånder bare skrive mer og lengre og dypere. Pluss at alle vi som sender våre forargede innlegg, kan jo da komme på trykk uten trussel om å bli nedskåret med 1000 tegn med mellom-rom!
Et langt liv som avis-leser pluss samfunnsdebattant pluss gift med journalist Hanssen, har gitt meg den erfaring at det er om sommeren man leser avisene fra perm til perm. Man leser ALT ! Man styrter mot hyttepostkassen der inne ved hovedveien hver bidige feriedag som et slags fest-høydepunkt i livet ved havet eller i ville skauen. Dessuten gjør det inntrykk på leserne som mener at de skrivende karle i juli-spaltene jo aldri tar ferie, de! De er ånder som aldri hviler. Det kan komme godt med senere i livet.
Å lese avis på nett er en treningssak. Jeg prøver tappert å vende meg til det. Siden jeg i et kraftig anfall av privatøkonomiske sparetiltak fikk det for meg at jeg ikke kunne abonnere på samtlige aviser i papirutgave, så blir det til at man leser seg frem på nett-avis-utgavene. Nå viser det seg at en glimrende avis som Dagsavisen, ikke kan gi leserne dypdykk på nett hvis man ikke samtidig er abonnent på papiravisen. ( Presse-støtten faller vekk ellers! ) Klassekampen tar man som lørdagsgave til seg selv og ellers kjøper man ukedagene hvis signalene er tydelig på nett.
Jeg registrere like fullt at jeg leser bedre, mer grundig og konsentrert når jeg holder dem foran meg som papiravis. Jeg blir rastløs, letende og skliende nedover skjermen på i-Paden. De lange artiklene flyter vekk foran øynene. Innholdet fotograferes mer som glimt enn som vett og visdom.
Fremskrittet må frem. Ånden kan ikke komme tilbake på flasken. Det gjelder å registrere seg selv og sine reaksjoner i den media-prosess som durer med oss. Skru av både seg selv og alle de andre innimellom, skille mellom skitt og kanel. Trene seg i nett- vett, rett og slett.
Men hva skal man slå i hjel den ene myggen med på soverommet når det er slutt på papiravisene?