Et øyeblikk trodde jeg den vanligvis så elegante forfatterinne og journalist Åsa Lindberg ville dra en spøk . Hun skriver at hun i sin alder på 50 år kvier seg for å ytre seg på TV. Hun har oppdaget at hun har blitt eldre i ansiktet! Og antyder dermed at hun ikke lengre blir hørt og lest og lyttet til.
En skjebne verre enn døden. Ja for hun mener det på ramme alvor. Nemlig. Debatten går varmt – hun blir rost av Sissel Gran for å være ærlig og modig . Og så følger hundrevis av innlegg om hvor fælt det er å bli gammel mitt i ansiktet, hvor ungdomsrettet vår tid er i media og ellers. Den skriveføre og taleføre svenske kvinnen har skapt furore – altså på trykk og på radio. I følge henne selv ville hun visstnok ikke blitt vist levende på tv med den høye alderen.
HVor i all verden er det mulig å bli 50 år å kjenne på noe så overfladisk og utspjåket som at rynker, tenner og hud og hår setter spor av levet liv og at man i 2021 som kvinne blir dermed utestengt fra debattscener på TV? ( forøvrig ikke rart at først nå får Sverige sin første kvinnelige statsminister!)
Vl lever vi i en tid hvor ungdommelighet og styrke dominerer vår samtid og kultur. Men at en celebrert forfatterinne på 50 skulle delta nå i en oppvåkning av en slik karakter – er ganske uhørt. Den ytringen fra Åsa Lindeborg er en hån mot alderdommen, mot visdom og respekt for levet liv. Den vitner om en inhuman holdning, en overfladisk og udannet livsførsel hvor man tydeligvis ikke har vokst opp med slektens eldste, med slitne gamle, men også med rik overlevering av daglig råd og dåd om kroppens uendelige aldringsprosess slik den har vært i menneskehetens historie. Alder er ikke en sykdom. Alder er levet liv.Og det er vår og åsa Lindebergs plikt å berike dette livet – ikke skremme vettet av oss. Og våre etterkommere.
Alder er ikke tall. Alder er kropp. Midt i fjeset, midt i ryggen – livstrappen går nedover. Sissel Gran og Åsa Lindeberg og Enkefruen befinner seg på nedadgående trappetrinn. Flott følge !